- Kulturell boikott dypt problematisk
INNLEGG: - Etter å ha lest i Aftenposten om planene om en kulturell og akademisk boikott av Israel, føler jeg meg forundret og forpliktet til å si noe. Jeg har ikke for vane å uttale meg om politikk, men dels på grunn av den ensidige pressedekningen av situasjonen i Gaza, og dels på grunn av mangelen på dissenterende stemmer blant kunstnere her i landet hva angår Israel-spørsmål, synes jeg det er på tide å ta bladet fra munnen som norsk-israelsk musiker i Norge, skriver gitarist og låtskriver Jacob Holm-Lupo i dette innlegget.

Av Jacob Holm-Lupo

I utgangspunktet synes jeg enhver kulturell boikott, uansett sak, er et paradoksalt og dypt problematisk initiativ. De fleste kunstnere er alltid lynraske til å påberope seg kunsten som et ideologisk fristed, der man kan ytre et hvert ideologisk standpunkt, moderat som ekstremt, eller tvert i mot erklære sin kunst for apolitisk og anti-ideologisk. Vil man storme barrikadene og synge revolusjonens lovprisninger kan man det, og vil man heller lage "art for art's sake", og gi blaffen i det som foregår utenfor musikkrommet, atelieret eller skrivestua, kan man det. Slik har det med visse grimme unntak fungert i moderne historie, og slik bør det være.

Derfor synes jeg på rent prinsipielt grunnlag at det er ufint å ville boikotte en hel nasjons kunstnere og akademikere fordi deres regjering er engasjert i det noen oppfatter som "feil side" i en konflikt. Det hele blir klarere om man forestiller seg situasjonen snudd på hodet: Hva om israelere bestemte seg for å boikotte en av Norges fremste kulturelle eksportvarer, black metal, fordi noen av aktørene har kommet med antisemittiske uttalelser? Det ville neppe vært populært. Og det er også utenkelig. Spesielt om initiativet kom fra israelske musikere. Slikt gjør man ikke mot kolleger uansett hva de måtte mene.

Man gjør det til et poeng, for å forsvare en slik problematisk boikott, at israelske kunstnere tilsynelatende glimrer med sitt fravær i kritikken av Israels regjering. Her har jeg mange motforestillinger. For det første ligger det ingen forpliktelse i det å være kunstner til å stå i opposisjon til sin regjering. Her på berget ville det vært en komisk tanke tatt i betraktning de utrolig sterke bindingene mellom kunstnere og regjering.

Trond Giske får stå som et symbol og bevis på det uhorvelig vennskapelige forholdet de to leirene nyter.

For det andre FINNES det mange dissenterende stemmer i Israel - kunstnere der som alle andre steder finnes i alle politiske og ideologiske avskygninger - selvfølgelig. Men, og dette er et viktig men: For oss er disse stemmene lite hørbare, dels fordi norske medier ikke vier dem oppmerksomhet, og dels fordi kunstnere i Israel ikke nyter den samfunnsmessige posisjonen deres kolleger har i Vest-Europa. Dette har historiske årsaker. Av åpenbare og nødvendige grunner er Israel tuftet på pragmatiske og praktiske verdier.

Kunst er en luksus som skyves i bakgrunnen når et folk kjemper for sin eksistens, og dette henger fortsatt igjen blant israelere. De elsker selvsagt kunst og kultur som alle andre, men i den offentlige debatten stiller kunstnerne veldig langt bak i køen når det gjelder å komme til orde. Dette mener jeg er noe norske kunstnere bør BEKYMRE seg for på vegne av sine israelske kolleger, og kanskje skape oppmerksomhet rundt det problemet, heller enn å boikotte dem for det.

Til sist, vedrørende dette spørsmålet, vil jeg rette en pekefinger tilbake på norske kunstnere: Hvor er vårt eget engasjement, vår egen harmdirrende kritikk, av kritikkverdige forhold Norge er involvert i? Det er lenge mellom hver gang jeg leser om fremtredende norske kunstnere som snakker om vårt engasjement i Afghanistan, vår relative rovdrift på Nordsjøen, våre tvilsomme handelsforbindelser til land som daglig bryter de mest grunnleggende menneskerettigheter. Jeg bare nevner det. Den som kaster den første stein, treffer raskt glassveggen.

Uansett ville en slik boikott, nettopp på grunn av kunstnernes svake stilling i Israel, overhodet ikke hatt noen effekt, utover ytterligere å marginalisere en allerede marginal gruppe. Israelske kunstnere står relativt alene: Forholdet til de arabiske kultursfærene som omgir Israel er heller labert, av naturlige grunner (selv om Daniel Barenboim og andre har gjort en prisverdig innsats for israelsk/arabisk kulturell dialog). De israelske kunstnernes status i Vesten er heller ikke all verden, og selvsagt spesielt i et land som Norge, der den nesten ufravikelige og deterministiske trenden i kulturlivet synes å være at er du kunstner, støtter du selvsagt "palestinerne". Og til sist, i deres eget land er Israels kreative stemmer bare en vag bakgrunnsklang - der har man viktigere ting å tenke på.

Avslutningsvis vil jeg stille et spørsmålstegn ved en del norske kunstneres forståelse av selve Gaza-konflikten. Kunstmiljøet er jo til en viss grad et politisk radikalt miljø, og selv om svært mange norske kunstnere ikke befinner seg på venstresiden, har allikevel kunstnermiljøet generelt overtatt venstresidas syn på Palestina-Israel-problemet. Her vil jeg presisere at jeg selv er en typisk "raddis-kunstner" - jeg har stemt RV ved de fleste valgene jeg har deltatt i - på tross av min "andre" nasjonalitet.

For altså: Jeg synes - prisverdig nok - at vi kunstnere stort sett er enige om én ting hva angår politikk: At totalitære og fundamentalistiske systemer ikke er noe å rope hurra for. De målbinder, vingestekker og dreper kreativitet og sjelsliv, og er dermed per definisjon kunstfiendtlige. Hamas er del av et slikt system. Hamas kjemper ikke for sitt folks frigjøring og fremme, men for kulturell, politisk og religiøs stålkontroll over et område de ønsker å kaste terrorveldets skygge over.

Det er en vesensforskjell på Hamas' geriljastyrker og Israels hær, uavhengig av hva man måtte mene om deres relative brutalitet: Israel kjemper for å forsvare og trygge sine innbyggere, mens Hamas bruker Gazas innbyggere som et gedigent, menneskelig skjold. Dette er ikke min personlige oppfatning eller pro-israelsk polemikk, men et hardt politisk og militærstrategisk faktum.

Det har alltid vært Hamas' strategi å skyve den palestinske befolkningen foran seg som et skjold mot sine motstandere. Ikke bare mot Israel, men mot Hamas' virkelige motstandere: Fatah. Palestinerne er ikke bare fanget mellom barken og veden i krigen mellom Israels styrker og Hamas, men langt mer tragisk er de uskyldige gisler i en kynisk og egennyttig borgerkrig mellom Hamas og Fatah.

Jeg er ikke opptatt av verst og best, israelere vs. palestinere - det er ingen vinnere, ingen rettskafne i denne konflikten, bare en endeløs rekke tap og lidelser. Men indirekte å gi Hamas sin støtte gjennom å demonisere Israels kamp mot Hamas, og å fremstille det som Hamas kjemper på vegne av den palestinske befolkningen, og dermed at Israel kjemper MOT den palestinske befolkningen, er ikke bare feilaktig, men et farlig fall i den fallgruben Hamas har gravd for vestlige medier og Vestens opinion.

Et EKTE kunstnerisk initiativ ville vært å strekke en hjelpende og støttende hånd til den traumatiserte sivilbefolkningen på begge sider av konflikten - heller enn å gjøre knefall for totalitære manipulatorer.

Aftenposten-artiklene det refereres til i ingressen kan leses pådenne linken.

Jacob Holm-Lupo er gitarist og låtskriver i White Willow og The Opium Cartel, og deleier i Termo Records, i tillegg til å være frilansjournalist. Holm-Lupo understreker at disse synspunktene er hans personlige ytringer, og fremføres ikke på vegne av noen av institusjonene han er tilknyttet.