Etterspill om engasjement
Kan det bli for mye "musikalitet" i en fremførelse? Hvor går grensen for hva en musiker kan tillate seg av personlig engasjement i et stykke? Hvor mye avvik kan man tillate seg som utøvende musiker? Musikkmelder i BT, Knut Helbekkmo tar, med utgangspunkt i Julian Rachlins fiolinkonsert under årets festspill, fatt i disse spørsmålene. - Overdrevet tolkningsiver kan bli komisk og gjøre god musikk om til parodi, advarer han i denne artikkelen.

Av Knut Helbekkmo

Under årets festspill fikk Julian Rachlin og vennene hans mye oppmerksomhet, og konsertene deres gir fortsatt gjenklang.

Rachlin er fiolinist, og en svært dyktig sådan. Men ”vennene” var ikke mindre dyktige - i denne gjengen av unge, begavede musikere hadde man en fornemmelse av at Rachlins venninne Janine Jansen tok ledelsen på flere konserter og trollbandt publikum med sitt store engasjement. Janine og Julian spilte bl.a. hver sin Griegsonate på Troldhaugen, men reaksjonene var delte.

Musikalsk overflod
Det som kjennetegnet dem begge, og flere av vennene, var et musikalsk engasjement som gnistret og som tilsynelatende ikke hadde noen begrensning.

En av våre anmeldere i BT mente at Grieg ble bortimot ødelagt av sterke overdrivelser, en annen mente at ensemblespillet led under musikalske egotripper. Selv hadde jeg følelsen av at enkelte tolkninger hadde overdrevent preg av show med store kroppsbevegelser, flagrende hårmanker og sjenerøs personlig profilering.

Men publikum, Oslo-anmelderne og musikerkolleger var ofte begeistret og mange ble revet med av all denne musikalske overfloden.

Så kan man da spørre i ettertid: Kan det bli for mye ”musikalitet” i en fremførelse?

Det vi egentlig snakker om er tolkning, og hvilken grad av frihet den enkelte kan tillate seg. For de uinnvidde betyr dette sterkt og svakt, langsomt og fort, forskyving av rytme og puls, og andre personlige innslag som ikke alltid står i notene.

Hvor går grensen?
Som ung organistvikar på østlandet akkompagnerte jeg ofte en fiolinist som var så ”musikalsk” at notebildet ikke hadde noen særlig verdi. Det var helt opp til ham hvilke noter som skulle være lange og hvilke som skulle være korte, eller hvor pauser skulle legges inn for å få størst mulig effekt. Som storøyd akkompagnatør var det bare å henge på og følge med så godt det lot seg gjøre! God trening, men musikalsk noe bortkastet!

En mekanisk og maskinell gjengivelse av notebildet uten personlig farvelegging vil være avslørende og gi tilhørerne lite. Men på den annen side kan små avvik i en nøkternt og renslig tolkning ha stor effekt.

Bach og Beethoven med Igor og David Oistrach eller Glen Gould og Rosalyn Turek var i sin tid spennende og engasjerende nettopp fordi spillet var så rent og avklaret i forhold til forgjengerne. I dag virker det som tendensen går mot å vende tilbake til det romantiske og sterkt personlige uttrykk.

Så hvor går grensen? Hvor mye avvik eller krydderier kan man tillate seg som utøvende musiker?

For mye blomsterduft?
En anerkjent pedagog ved Juiliard, pianisten Adele Marcus, sa følgende på et klaverseminar: "Om man går i en gate med blomsterbutikker kan man ikke stanse opp og lukte på hver eneste blomst”.

Kan det bli for mye blomsterduft? Det kommer an på hvor mye man tåler! Formidling bygger på øyeblikkets kontakt mellom utøver og tilhører, og det som for noen vil oppfattes som kvalmende søtt kan for andre virke rørende vakkert.

Det som er litt skummelt er at musikere som ikke har så mye å fare med kan dekke over indre tomhet med kunstig og oppblåst foredrag. Det kan være like ille som et tomt og livløst spill.

Jeg hørte en gang "Sæterjentenes søndag" spilt som ekstranummer på en festspillkonsert, og Bulls enkle melodi ble fullstendig vandalisert gjennom unaturlige aksenter, rytmiske forskyvninger og hjelpeløse overdrivelser fra ende til annen. Avslørende!

Så hvis dette med stort romantisk engasjement i fremførelsen er blitt en motesak kan det være en ny mulighet for de musikalsk ubegavede som av ulike årsaker har valgt feil vei i livet. Da kan overdrevet tolkningsiver bli komisk og gjøre god musikk om til parodi.

På den annen side kan gode musikere gi tolkningene nye vinklinger og nytt temperament. Komponisten har som regel gitt klare henvisninger i notene, men uten personlig tolkning vil musikken bli livløs. Til syvende og sist vil et oppriktig og levende engasjement være en forutsetning for kontakt mellom utøver og publikum.

Men hvor går grensen?

Det blir spennede å følge utviklingen hos Rachlin, Jansen, og andre begavede kunstnere av den yngre garde. Vil de trekke pendelen videre ut mot romantisk ekspresjonisme eller vil de bremse litt opp og gå tilbake og innover i musikken?

Knut Helbekkmo er pensjonert organist og høgskolelektor i musikk. Han er musikkanmelder i Bergens Tidende.