Hvem har ansvaret?
INNLEGG: Hvis vi vil ha bredde i musikklivet i Norge, hvorfor blir ikke musikken presentert bredere via arrangementer og festivaler? spør Ingrid Lode.

Dette er et innspill i debatten etter Nora Mihles oppfordring til Trondheim Calling om å kvotere inn flere kvinnelige musikere. Se også svar fra arrangørene av Trondheim Calling her, og Therese Aunes innlegg om problemer med rekrutteringen av kvinnelige artister, red anm.

Jeg, Ingrid Lode (29) er sanger, komponist, tekstforfatter og pedagog med utøvende utdanning i jazz og improvisasjon. Jeg har bidratt som hovedvokalist og sidedame på ti plateinnspillinger siden 2004, fått talentpriser og spilt på store scener i Norge og i utlandet. Jeg er også pedagog og sanglærer ved blant annet Jazzlinja, Institutt for Musikk, NTNU.

Jeg har undervist siden 2006, og opplever at det blir vanskeligere å veilede unge musikere.

Det hender at jeg får lyst å si til elevene: «Du må ikke finne på å eksperimentere, og drit i den smale musikken, for det er så få arenaer du kan få presentert denne musikken på. Den autentiske musikken vil få en renessanse, kanskje om ti år, men inntil da: Syng fine sanger og lag en hit.»

Helt alvorlig.


Håper å samles igjen
Jeg synes det er på høy tid å ha en seriøs diskusjon om bredden i musikklivet.

Dette var noe jeg håpet skulle bli tatt opp på MINK møtet i Trondheim den 29.november. Det var en unik mulighet til å diskutere viktige saker. Flere av Trondheims profesjonelle musikere var samlet under samme tak som arrangører, organisasjonsledere og festivalledere. Nå var forhistorien til innkallingen av møtet og temaet for det både turbulent, omdiskutert og endret på, men jeg håper, uansett hva som skjer med MINK i fremtiden, at vi kan samles igjen og diskutere hva vi ser på som god musikk, hvilken bredde vi vil ha lokalt og nasjonalt, og hvilke arenaer som kan presentere denne bredden.


Trenger hjelp til å finne eget uttrykk
Jeg så John Zorn stå alene på en diger scene på festivalen Moers i Tyskland i 2007 og blåse sjelen sin ut gjennom saksofonen. Han spiller fri-jazz. Det var ca 1500 i publikum og det var helt stille bortsett fra de som stadig responderte på det han spilte med å hyle i ekstase.

Det er ikke alle musikere som skal lage og presentere musikk som inneholder akkorder eller melodier, eller tekster. Tør vi åpne enda mer for en større musikalsk bredde i Norge?

Jeg mener rekruttering handler om å engasjere unge talenter til å finne sitt uttrykk å formidle musikken sin gjennom. Men det handler like mye om at det finnes en bredde i beitemarken «musikklivet», og at det finnes gjetere som tør å åpne grinda når rekruttene kommer spillekåte og visjonære. Har vi ikke alle et ansvar?


Hvem har ansvaret?
Satt på spissen: hvis vi pedagoger har ansvaret for å lede de unge talentene hele veien frem til grinda, hvem har ansvaret for å åpne grinda, og i etterkant slå i bordet (og opp i media) med at rekrutteringen ble en suksess?

Og hvis svaret er publikum – under hvilket arrangement fikk de muligheten til å overvære denne musikken?

Jeg bare spør: hvem har ansvar for å synliggjøre hvor bred bredden faktisk er?