Musikkbransjen anno 1905: Uopslidelige «Clicheer» og grammofoninnspillinger på turné
Den hotteste popstjerna i Oslo var en barbermester på Grønland. Den kuleste musikkampanjen ble utført av en kvinne, og for øvrig konkurrerte grammofonprodusentene som de skulle ha vært iPod og Windows. Slik oppsummerer Marit Karlsen norsk platebransjes virkelige barndom, godt hjulpet av bransjeveteran Yngvar Holm, som selv har skrevet bok om denne ur-tiden i norsk musikkindustri.

Av Marit Karlsen

– Da farfar, Per Alfred Holmquist, slo seg ned i Kristiania rundt århundreskiftet for å selge grammofoner, var nok svenskehatet mer intenst enn dagens vitsekrig, forteller Yngvar Holm.

– For ikke å bli mobbet fjernet han «kvisten», og kalte seg bare Holm.

En av Norges eldste og mest erfarne musikkjournaliser heter Yngvar Holm, og har håndhilst på både Elvis og Frank Sinatra. Siden 1950 har Yngvar Holm skrevet avis- og magasinartikler og bøker. Han har også vært plateprater på Amerikabåten, og kom tilbake med en sensasjon: 45-platen. Det mens andre ennå satt og spilte på trekkoppgrammofoner.

– Hos P. A. Holm i Osterhaugsgata gikk Adolf Østby-platene som varmt hvetebrød, forteller Holm. - Sangeren var særlig populær på østkanten, hvor de skal ha falt for Østbys kristianatone og humor. Adolf Østby hadde egen barbersalong på Grønland, men han likte bedre å stå på scenen og synge.

Med både svenskeblod og grammofonforhandler-gener i årene kan Yngvar Holm sin historie.

– I følge min farfar var det ingen billig fornøyelse å kjøpe plater den gang. De dyreste som fantes i butikken hans var operaplatene. Enrico Caruso kostet fra 8,- til kr 12,50. Den mest kostbare
innspillingen var opptak av Donizettis "Lucia di Lammermoor". Den kostet hele 30 kroner! Det at Adolf Østby ikke hadde noen tenorstjerner og barytonsangere med i opptaket gjorde plata billigere. Østby lå
på salgstoppen i min farfars butikk. Men Østby var ingen internasjonal hit.

Den største artisten ved inngangen til det 20. århundre var den italienske tenoren Enrico Caruso.

- Han sang inn på voksruller - og senere plater - og var den første som fik en millionselger! Han gjorde for øvrig sitt første plateopptak i 1902.

Yngvar Holm har skrevet om grammofonens første år i Norge. Der kan vi lese at det i 1904 kom en engelsk agent til Kristiania. Will Gaisberg var representant for det engelske The Gramophone Company Ltd. og var i byen for å gjøre opptak med talenter.

– Gaisberg er etter alt å dømme den som laget den første norske grammofoninnspillingen. Han gjorde hele 90 opptak med kunstnere som Adolf Østby, Halfdan Rode, Clara Hultgen, Agnes Haglund og flere.
Repertoaret varierte fra alvor og revy til parodier på Terje Vigen. Mange av disse platene finnes i dag i private samlinger rundt om i landet, sier Holm.

Logoen til The Gramophone Company Ltd. var en engel. Den ble i 1910 skiftet ut med den berømmelige bikkja som sitter og lytter foran trakten, kjent som His Master's Voice.

Og til de som etterlyser flere kvinner i bransjen, skal vite at det er en kvinne som står for musikkindustriens tøffeste stunt noensinne. Det stuntet er snart 100 år gammelt, og ingen har ennå tenkt like nyt som henne.

I 1907 ble Solveig Johnsen sjef for grammofonavdelingen til agenturfirmaet Brødrene Johnson AS.

Solveig Johnsen så betydningen av grammofonen og satte uredd i gang en reklamekanpanje som man forstår rekkeviddene av i ettertid: Hun startet rett og slett en landsomfattende musikkturné med et lass av grammofoner som de eneste opptredende!

Slik som kjendiser uttaler seg om mp3, iPod, samtidskunst og andre fenomener i dag, uttalte datidens kjendiser seg om grammofonen, og journalister rapporterte villig vekk fra grammofonkonsert:

"Det man igaar fikk høre var en virkelig Overraskelse. Næsten fuldkommenhed formaade disse moderne Grammofoner at gjengive Sang, Tale og Musikk uden Skurren og ubehagelig Mislyd, de præsterede virkelig Vellyd", het det i en av datidens anmeldelser.

Konkurrenter ble så grønne av misunnelse på all oppmerksomhet som var rettet mot apparatene til Brødrene Johnsen at de rykket inn avisannonser hvor de gikk til angrep på brødrene. Johnsen svarte tilbake, og slik kriget de via annonser om hvem som solgte den beste grammofonen - i form av lange utredninger om hva som var dårlig hos den andre, og bra hos dem selv.

Til slutt dukket denne annonsen opp:

Intet komplisert maskineri
Intet som kan komme i uorden
Ingen elektricitet - intet batteri - ingen vanskelige indstillinger.
Ingen hørerør. Et barn kan behandle den.
«Clicheerne» er praktisk talt uopslidelige.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Musikkfest Oslo-avisen, og gjengis med velvillig tillatelse av artikkelforfatter Marit Karlsen og prosjektleder Øystein Ronander.