Den forsteinede skogen
ANMELDELSE: Rockheim er en hyllest til populærmusikk som en plastisk og statisk størrelse, og et høyst fiffig monument over den rastløse forbrukerens sluttseier.

Teksten er en kortversjon av en anmeldelse i seneste utgave av musikkmagasinet ENO.

Innen amerikanske tegneseriekretser har vår tid fått tilnavnet «The Golden Age of Reprints», takket være den strie strømmen med historisk viktige – og ofte glemte – verk som gjøres tilgjengelige i forseggjorte bokutgivelser. Når det gjelder populærmusikken, er ikke denne trenden like dominerende, men også her ser vi at en stadig større andel av de fysiske plateutgivelsene kommer i form av samlebokser og utvidede spesialutgaver av klassiske album. Istedenfor å måtte tråle bruktsjapper og postordrekataloger etter gamle syvtommere og obskure bootlegopptak kan musikkentusiasten i dag lene seg tilbake og forbruke musikken i ett stort og praktisk jafs.

Hovedmålgruppen for disse produktene er som regel menn med litt for dyre stereoanlegg, som lar seg distrahere av ekstraspor, bakomdokumentarer og smakfull innpakning i så stor grad at de ikke legger merke til at de kjøper de samme Beatles-/Rolling Stones-/The Who-/Pink Floyd-/Jimi Hendrix-platene de allerede har kjøpt tre ganger før.

Sant å si er det kanskje heller ikke musikken som er det sentrale så mye som selve innpakningen – dekorasjonen, de nye formidlingsgrepene og bekreftelsen på at disse artistene fortsatt er relevante. Musikken eksisterer uansett best som minner. Rockheim er et produkt av denne mentaliteten tatt til sin ytterste konsekvens ‒ det er en institusjon hvor formidlingshandlingen gjøres til mål snarere enn middel ‒ populærmusikk redusert til en plastisk størrelse og utstyrt med en detaljert forbrukermanual.


Ideen om kunnskap
Det heter seg at et museum alltid sier mer om tiden det ble bygget i enn tiden de utstilte gjenstandene stammer fra, og skal man i så måte bruke Rockheim til å analysere tidsånden, later vi til å leve i en tid som fetisjerer ideen om kunnskap og kulturarv, men som når alt kommer til alt, først og fremst er patologisk fiksert på finurlige tekniske løsninger og en urokkelig tro på det eviggyldige i interaktivitet og demokratisering av formidlingsakten.

Kunnskap vil man helst få servert i små, kunstferdig utformede porsjonspakker, ellers blir det raskt fryktelig slitsomt.


Formidlingen overskygger innholdet
Rockheims faste utstilling starter i et rom dekorert som en slags garasje, med en rød kabriolet av amerikansk fabrikat plassert midt i rommet. Dette er altså femtitallet. Her kan man ved å trykke på knappene på en jukeboks aktivere noen skjermer i den andre enden av rommet. Etter hvert som utstillingen fylles av flere besøkende, utløses også andre former for finurlige avspillingsmekanismer, og rommet forvandles til en babelsk kakofoni av musikk og fortellerstemmer.

Utover irritasjonen over å måtte legge ens opplevelse i hendene på tilfeldige medbesøkende er det noe urovekkende ved hvordan disse fikse formidlingsgrepene overskygger innholdet de er ment å skulle formidle. Man får følelsen av å befinne seg i en tredimensjonal DVD-meny hvor selve filmen mangler, og kun kan skimtes i konturene det fiffige ekstramaterialet tegner opp rundt den.


Skjermer, skjermer, skjermer
Liknende oppsett møter en i rommene viet til påfølgende tiår: Sekstitallet er representert ved en «typisk norsk» sekstitallsstue, hvor de tre veggene er skjermer som presenterer et multimedieshow bestående av lyd, bevegelig tekst og levende bilder som tar for seg en artist eller et fenomen fra perioden. Søttitallet er en turnébuss med sjermer som vinduer, åttitallet består av skjermer styrt av en miksepult, nittitallet har skjermer i form av kafébord, totusentallet er bare skjermer – et rom bygget av skjermer og inneværende tiår representeres av dataskjermer med et besynderlig utvalg Urørt-artister.

Skjermer, skjermer, skjermer – det er virkelig ikke den ting på Rockheim som ikke består av skjermer, høyttalere og finurlige avspillingsmekanismer.


Beskjeden mengde informasjon
Det er ikke godt å si hva Rockheim er eller bør være.

Selv om institusjonen på folkemunne fortsatt går under betegnelsen «rockemuseet», omtaler den klokelig nok seg selv som et opplevelsessenter. Og ikke uten grunn: Mengden informasjon i den faste utstillingen er rett og slett forbausende beskjeden, og på grunn av alle de brukerutløste audiovisuelle elementene har institusjonen forbløffende stram regi på publikumsopplevelsen. Besøkeren gis liten mulighet til selv å gjøre seg opp en mening om materialet som presenteres og kulturen, tiden og mentaliteten den strømmer ut fra. Her er alt strømlinjeformet og kronologisert og gjennomsyret av en forenklet og ikke-diskuterbar kausalitetstankegang. Sånn var det, og dette betød det: Musikken og historiene rundt den reduseres til små, kortfattede konsensusfortellinger som danner grunnmuren for dette innfløkte og forvirrende byggverket av teknologiske nyvinninger.

Dette er den norske pop- og rockhistorien skrevet av dens de facto vinnere – de sosialdemokratiske styresmaktene.


Liten tro på materialet
Det monomane fokuset på bevegelige bilder, fiffige tekniske løsninger og krampaktig interaktivitet vitner dessuten om en institusjon som har bemerkelsesverdig liten tro på interesseverdien av materialet den forvalter, og som derfor har skapt en utstilling myntet på et publikum som ikke har noen interesse for norsk populærmusikk.

Misforstå meg ikke: hadde Rockheim tatt for seg norsk teglsteinsproduksjon eller moderne hamsterhold eller noe annet jeg har vanskelig for å mønstre noen større interesse for, hadde denne fremgangsmåten fungert ganske så ypperlig.

Problemet er bare at norsk pop- og rockhistorie er noe jeg og – vil jeg anta – de fleste andre som besøker Rockheim faktisk er ganske interessert i.