Har arbeidslisten klar
Oppkjøringen til Riksscenens åpning har vært rotete. Men påtroppende daglig leder Helge Skansen vil ikke kalle seg en ryddegutt.

Riksscenen gikk 2010 i møte med store ambisjoner.

480 utøvere skulle settes i sving med 112 produksjoner. Bevilgningene økte med 13,4 millioner kroner. Statsbudsjettets vinner!

Men etter at kostnadene ved å drifte huset er dekket, gjenstår 700.000 kroner til kunstnerisk aktivitet. I det reelle budsjettet er det dermed rom for 18 produksjoner, skrev Nationen i januar. Måneden etter sa daglig leder Jan Lothe Eriksen opp. Den planlagte åpningen ble utsatt til september.

Det kunne se ut som om champagneflasken som skulle døpe skipet, i stedet endte med å slå hull i skroget.


Arbeidslisten er klar
Nå er åpningen like om hjørnet. Og en ny daglig leder venter på 15. september, da han tiltrer stillingen.

- Helge Skansen, er du hentet inn som ryddegutt?

- Nei, jeg ville ikke brukt det ordet. Det slår i så tilfelle tilbake på Lothe Eriksen, og det er helt feil. Han fikk scenen på plass, noe som ga folkemusikken og folkedansen en viktig anerkjennelse. Min kunnskap og erfaring er primært kombinasjonen kunstnerisk- og administrativ leder - jeg kan trekke veksler på de som sitter rundt meg, og deres kompetanse.

Skansen har klar en liste med arbeidsoppgaver.

- Det første er en avklaring med departementet om hvilke andre brukere vi kan slippe til på Riksscenen. Det er folkemusikkens hus, og vi skal ikke vanne ut profilen ved å behandle det som et generelt utleieobjekt, men vi må være åpne for å slippe til andre brukere. Fortrinnsvis aktører som kan bidra til å gjøre huset attraktivt for publikum.


Samarbeidets mann
Skansen beskrives av de som kjenner ham som en samarbeidets mann. Selv sier han at han kommer til å jobbe tett med andre arrangører som har lykkes innenfor folkemusikkfeltet, for eksempel Førdefestivalen.

- Den store overskriften er ”Hva kan miljøet selv bidra med for å få dette opp og stå?”. I tillegg må vi undersøke mulighetene i sponsormarkedet.

Påtroppende daglig leder sier at målet er å ha disse elementene på plass før jul.

- Derfor kaller jeg det ikke ryddegutt. Jeg vil heller si at det handler om å få avklart premissene for noe som er helt nytt.


I god kulturhustradisjon
Riksscenen har tre velutstyrte konsertrom, ett av dem med plass til flere enn 500 mennesker.

- Det kan virke voldsomt. Er det de riktige dimensjonene for et hus for tradisjonsmusikken?

- Jeg vil ikke si det er voldsomt. Riksscenen er først og fremst et spesialisert kulturhus. Og til å være et kulturhus er det maksimum midt på treet, sånn størrelsesmessig.

- Et spesialisert kulturhus som har en del til felles med andre kulturhus, nemlig god plass og lite penger til innhold?

- Ja, der inngår vi i en god tradisjon. Men vi får gjøre det beste ut av det. Vi skal jobbe for å få til mye med lite.


Signalbyggsjuka
Riksscenen er et av etter hvert mange symptomer på det en kan kalle signalbyggsjuka.

- Er et eget hus blitt den eneste måten for en musikksjanger å føle seg verdsatt på i Norge? Som en slags synlig kontrakt mellom musikken og staten?

- Jeg tror ikke det. Vi må erkjenne at vi lever i en tid hvor det er viktig å synliggjøre det man driver med. Det har blant annet med rekruttering å gjøre. Riksscenen er bare en av flere arenaer for folkemusikken nå, men det ligger en opplagt symboleffekt i det å få en nasjonal scene i hovedstaden.


En arena for møter
At folke- og tradisjonsmusikken skal ha et eget hus kan sees som et slags paradoks, all den tid sjangrene nærmest i sin natur er omreisende. Skansen ser det ikke helt slik.

- En må ikke glemme at også verdensmusikken er en del av scenens oppgave. Global utveksling av musikk er vanlig, og det er nettopp i møtet mellom forskjellige kulturer at musikken utvikler seg videre. Da vil Riksscenen kunne være en arena hvor slike møter kan skje. Scenen kan også bli en inspirator for utbygging av andre tradisjonsmusikksteder i Norge.

- Apropos andre lignende steder - Oslo har allerede minst ett etablert sted for tradisjons- og verdensmusikk, nemlig Cosmopolite. Hvilke planer har du i den retning? Et samarbeid?

- Det er ikke bare Cosmopolite, du kan jo også legge til kulturkirken Jakob. De som står bak driften der, Miloud Guiderk på Cosmopolite og Henning Heranger i Kulturkirken er to herrer jeg veldig tidlig kommer til å invitere ned på en kopp kaffe. Det er ikke ille med konkurranse, men Riksscenen skal ikke bli noen trussel mot disse stedene. Det var jo mange som lurte fælt da National Jazzscene skulle etableres - hvordan skulle det gå med jazzsteder som for eksempel Herr Nilsen? Så vidt jeg kan registrere fungerer dette godt. Publikum beveger seg mye mer nå, en har ikke ”stamsteder” i samme grad som tidligere.


Kjernepublikum
Likevel: å komme inn i konsertgjengernes bevissthet er ikke bare bare.

- Hvordan vil du etablere Riksscenen som et av stedene folk tenker på når de vil gå ut?

- Vi må bygge opp et kjernepublikum. Oslofolk har vært der nå en gang i uka i hele våres. Det har vært klubbkvelder hvor de treffer kjente, og de kan stole på at programmet i seg selv er bra.

- Besøkstallene til nå i år sies å ha vært skuffende på disse kveldene?

- Det blir jobben min da, å få de tallene til å bli bra. Det krever en kombinasjon av noe forutsigbart og noe konseptuelt. Jeg tror vi kan dra nytte av det at vi får så flotte naboer: Et øvingshotell, popsenteret, en ny restaurant - summen av alt dette tror jeg man kan spille på for å skape oppmerksomhet og rekruttere publikum. Vi må også få inn enkeltproduksjoner som kan selges som begivenheter i storsalen.

- Hvor ofte ser du for deg at dere faktisk kommer til å ta storsalen i bruk? Hvor mange tradisjonsmusikere trenger plass til 500 tilskuere?

- Jeg har ikke lyst til å si et tall nå som jeg skal måles mot senere. Først må jeg faktisk få begynne i jobben.


Rolleavklaring
På et åpent møte om Riksscenen for noen år tilbake, holdt Skansen et innlegg som av vitner blir beskrevet som ”ganske så flammende”, mot Riksscenen. Det er ikke helt slik han selv husker det.

- Det jeg sa, var at man kanskje skulle konsentrere seg om å få scenen på plass først. Jeg stilte spørsmålstegn ved om man også skulle drive turnévirksomhet. Kanskje hadde man lagt litt mange elementer oppi sekken, mente jeg. Det var på bakgrunn av et tidlig utkast til hva Riksscenen skulle være, og jeg snakket nok mest som konsertsjef i Rikskonsertene. Folkemusikkmiljøet i dag ønsker seg turnémidler knyttet til de nye regionale sentrene. I den sammenheng vil det være nyttig å ha en dialog også med rikskonsertene.