Raude om musikk, bilder og komponistintensjoner
Slagverker Eirik Raude er opptatt av å nå fram til publikum. Men ikke med hva som helst. I denne andre delen av intervjuet med Ballade snakker han blant annet om komponister som gjør det motsatte av hva han ber om, med veldig godt resultat, og om bakgrunnen for skolekonserten som han har laget sammen med videokunstneren Boya Bøckman. - Skolekonserter har ofte lett for å bli mye prat og musikere som holder på med ting som vi overhodet ikke har peiling på, for å si det litt rett ut, ler Raude.- Med videoen kan vi spille mer musikk, rett og slett, og prate mindre.

Av Hild Borchgrevink

Eirik Raude har fått mange verk skrevet til seg. Blant annet et av de andre verkene på CDen, som er skrevet av Mark Adderley. Hvordan jobber han da med komponisten, i forhold til teknisk vanskelighetsgrad, for eksempel?

- Det er litt forskjellig, sier han. Komponistene jobber på ulike måter. Uansett er det viktig at komponisten og jeg snakker mye sammen i begynnelsen. Det er viktig å ha en felles idé, og å få ryddet bort umuligheter tidlig. Jeg liker å være med i prosessen, men ikke hele tiden. Det beste er å diskutere litt innimellom. Jeg synes det er morsomt å tolke komponistens intensjon, det er ikke så spennende hvis jeg har vært med å bestemme for mye av forløpet. Da jeg spilte for Mark Adderley, skjedde det noen morsomme ting sånn sett. Han brukte det jeg sa som en slags boks med ideer som han kunne plukke fra, men så gjorde han ofte det motsatte av det jeg hadde sagt. Jeg spilte blant annet noen forløp som jeg oppfatter veldig som klisjeer, for ham, og sa at dette må du i alle fall unngå å gjøre, det funker aldri noe særlig. Og så gikk han hjem og jobbet med akkurat det, brukte det og løste det på en helt egen måte, som fungerer.

- Jeg har også et verk på trappene som PerMagnus Lindborg skal skrive. Han har jobbet mye mer alene. Det stykket tar utgangspunkt i et pianostykke og et marimbastykke som han allerede har skrevet. Det nye verket skal være for piano og marimba og inndelt i satser, og så er tanken at satsene skal kunne spilles innimellom pianoverket og marimbaverket, og at alt til sammen skal bli et nytt verk, forteller Raude.

Slagverkeren sier samtidig at er det viktig for ham at det er en eller annen form for link mellom et verk som er skrevet til ham, og ham som musiker og person.

- En annen kan spille verk som er skrevet til meg og løse det helt annerledes, selvfølgelig, men det går ofte an å høre noe av den musikeren et verk er skrevet til, likevel. Som Carl Nielsens klarinettkonsert, for eksempel, det går an å høre den klarinettisten det er skrevet til, hvordan han var som musiker og hvordan han spilte.

Raude jobber også med komponisten Anders Vinjar, med noe som sannsynligvis blir et verk for en danser, komponisten og Eirik Raude, og ideen er i utgangspunktet at slagverkerens bevegelser skal styre det visuelle, mens danserens bevegelser skal trigge lyder som blir en sanntids komposisjon.

Noen tilsvarende ideer har han også nylig arbeidet med i en barneforestilling han har laget for Rikskonsertene sammen med videokunstneren Boya Bøckman. Raude spiller, og mens han spiller trigger han lys – og videoforløp. Forestillingen er blitt svært godt mottatt.

- Det har vært veldig stor etterspørsel etter denne forestillingen, forteller han. – I teorien kunne jeg levd av bare å spille den forestillingen, tror jeg, akkurat nå. Men det ville blitt litt ensformig.

Her handler det litt om røde kluter igjen, om å gi publikum et visuelt holdepunkt for hva som skjer musikalsk. Men er det lettere å spille samtidsmusikk for barn enn for voksne?

- Når det gjelder barneskoleelever tror jeg kanskje man kan si det. Da er mange veldig åpne for hva som helst. Med ungdomsskoleelever er jeg mer usikker, da har de begynt å få ganske klare oppfatninger av hva de liker og ikke liker, og da merker vi at det å ha en visuell dimensjon hjelper veldig når det gjelder det kommunikative. Vi har lagt inn litt humor her og der, og elevene får den med seg og ler og peker. Skolekonserter har lett for å bli mye prat og musikere som holder på med ting som vi overhodet ikke har peiling på, for å si det litt rett ut, ler Raude. – Musikere som prøver å være skuespillere, forteller, dansere. Med videoen kan vi spille mer musikk, rett og slett, og prate mindre.

Han forteller at de har jobbet med at resultatet av videoen og slagverkspillet ikke skal bli filmmusikk. Musikken må ikke få en underordnet rolle, og det må heller ikke være motsatt, at bildene bare skal illustrere det som skjer i lyden.

- Hvis det er filmmusikk man er ute etter, kan man gå på kino, sier Eirik Raude. - Men det må heller ikke bli slik at bildene må synkroniseres slavisk med musikken. Hvis man legger det opp slik, må musikeren ha clicktrack, et lydspor med eksakt tidsindikasjon, i øret. Da blir det stivt. Musikken taper mye og det blir vanskelig å spille. Det vi har endt opp med, er å improvisere mye, i tillegg til at den tekniske løsningen gjør at jeg kan forholde meg til bildene litt som et instrument. Det er jeg som styrer bildene. Jeg har et midiklaviatur, og hvis jeg trykker ned en bestemt tangent, en fiss, for eksempel, innenfor et tidsrom som vi har bestemt, så skjer det noe visuelt som jeg da kan spille i forhold til, men som bare varer en begrenset periode, før jeg har mulighet til å starte noe nytt. Man trenger slike muligheter til å stoppe og styre det visuelle i en livesituasjon, ellers blir det altfor låst.

Over jul er planen å utvikle barneforestillingen videre til en kveldskonsert for voksne. Den skal også inneholde ferdig komponerte verk, men ideen er fortsatt å få til en toveis kommunikasjon.

Til daglig er Eirik Raude å finne i Oslo Filharmoniske Orkester med nytt repertoar og to konserter hver uke. Hvordan får han tid til barneforestillinger og verkbestillinger når han jobber fullt i Filharmonien?

- Orkesteret er en veldig imøtekommende arbeidsgiver, de forsøker å finne løsninger hvis det kommer opp oppdrag som er veldig viktige for meg. Jeg tror orkesteret tjener på at musikerne gjør andre prosjekter av og til. Dessuten er det minst like viktig den andre veien. Det at jeg har jobb i orkester, gjør at jeg slipper å si ja til alt for å overleve som frilanser. Jeg synes jeg er utrolig heldig som har en jobb i OFO som gir meg en økonomisk trygghet til å velge det som er mest spennende når jeg får spørsmål om andre oppdrag!

Raude mener at man tenker på en annen måte som musiker når man jobber i mindre format.

- Jo flere det finnes i orkesteret som vet hvordan det er å arbeide på denne måten, jo bedre. Det er mange i OFO nå som er erfarne kammermusikere og som holder på med egne prosjekter ved siden av. Jeg tror det er sunt for orkesteret også å se at det er mulig å gjøre kunstnerisk gode prosjekter med små midler. Det er jo et paradoks, men for OFO er det en stor utfordring å gjøre noe lite. Systemet er så rettet inn mot de vanlige abonnementskonserten, alt er lagt opp rundt dem. På den måten er de veldig enkle å organisere. De koster jo mye, men de koster ikke noe ”ekstra”. Så lenge publikumstallet gikk oppover og oppover for ti år siden var det heller ingen som tenkte på å gjøre noe annet, og det var på en måte heller ikke behov for det. Men nå må vi tenke nytt når det gjelder å nå frem til folk, gjøre ting på andre måter. Det har vært perioder med mye rot i OFO, men nå er det på vei til å bli ryddet opp, nå tror jeg det er stor vilje både i administrasjon og i orkesteret til å gjøre mye forskjellig.

Når vi snakker med ham, står Eirik Raude på farten til Belgia for å spille barneforestillingen.

- Noen ganger, når det snør og man må pakke bilen, er det slitsomt å være på turné, ler Raude. - Men det er så givende å spille konserter, få respons fra publikum og merke at folk er glade. Det jeg liker med å jobbe med ny musikk er jo prosessen, det å komme videre, utvikle nye ting. Jeg er veldig privilegert fordi jeg kan velge prosjekter hvor jeg får lov til det.

Dette er annen del av Ballades intervju med Eirik Raude. Første del ble publisert 26.1.05.