Offentlige rom som kunstarena
Ballade bringer her Janne Stang Dahls artikkel fra publikasjonen "Elektronisk kunst i offentlige rom". - I offentlige rom møter kunsten en større og mer mangfoldig publikumsgruppe enn i gallerier og museer.Til forskjell fra tidligere tider, da kunsten var monumental og tydelig plassert, går kunstneren i dag ofte bevisst inn for et mer eller mindre synlig inngrep på et "ikke-sted" uten kulturell aura, skriver hun.

Av Janne Stang Dahl

Samtidskunsten har for lengst tatt steget ut i offentlige rom. Kunst hører ikke nødvendigvis hjemme i museene, og har utviklet seg i en retning der både kontekst og publikum trekkes inn som en aktiv del av verket. Den elektroniske kunsten krever ofte tilstedeværelse fra publikum for å aktiveres. I offentlige rom møter kunsten en større og mer mangfoldig publikumsgruppe enn i gallerier og museer. I motsetning til i museene, der kunsten fremstår som opphøyet og egenartet, oppleves kanskje kunst i det offentlige rom som et unikt objekt plassert i en dagligdags sammenheng, og møtes gjerne med blikk fri for tillærte kunstkritiske fortolkninger og referanser. Publikum støter på kunst der de ferdes i hverdagen, i offentlige bygg som skoler og universiteter, i næringsparker, byrom, landskap og digitale rom.

Stedsrelasjon er sentral når kunst utplasseres i offentlige rom. Kunsten har her gjerne det til felles at den er arbeidet frem, både i form og innhold, i forhold til stedet og dets kontekst. Noen arbeider inngår som del av en større offentlig byggeprosess, og må forholde seg til de krav og begrensninger som finnes i det fysiske og sosiale rommet det skal eksistere i. Steders utforming knyttes ofte til marked, kapital og kommersielle interesser. Dette kan gi utslag i selve planleggingsprosessen, der ikke bare kunstneren, men en rekke involverte aktører - fra politikere og forvaltning til byggherrer Ð taler sine interesser og stiller krav til utforming og funksjon. Slike prosesser kan også gripe inn i selve kunstverkets resultat,og etterlater seg spor eller endinger av forskjellige slag. Andre og mer selvstendige kunstverk som utplasseres i temporære prosjektsammenhenger, står gjerne friere til hvordan rommet besittes.

Offentlige rom er en utfordrende kontekst for kunsten. Her omgis vi av lyd og visuelle inntrykk av mer eller mindre påtrengende karakter. Noen verk glir tilsynelatende umerkelig inn i stedets uoversiktlige mangfold av kontekster, mens andre markerer seg som tydelige avvik i bygget eller landskapet. Til forskjell fra tidligere tider, da kunsten var monumental og tydelig plassert, går kunstneren i dag ofte bevisst inn for et mer eller mindre synlig inngrep på et "ikke-sted" uten kulturell aura. Atter andre plasserer verket i det kommersielle rom der det forventes å opptre reklame eller informasjon, og benytter seg av samme virkemidler i sin formidling. Slik krysses tidligere definerte soner eller grenser mellom for eksempel kunst og populærkultur, og kunst og marked. Kritiske røster kan hevde at slik kunst tjener en helt annen funksjon enn kunsten, ved at den øker den kommersielle egenverdien for stedet. Samtidskunsten, og elektronisk kunst spesielt, utfordrer derfor slike grenser.

Kunsten har fått sterk konkurranse, og dens særposisjon svekkes i den bugnende flommen av bilder og lyd. Der noen ser forflatning og kollaps i møtet mellom ulike kulturelle universer, ser andre konfrontasjon, stimulans og nyskapning. Gjennom de elektroniske mediene utfordres vår estetiske persepsjon av form og innhold, tid og sted. I offentlige rom blir kunsten deauratisk; den kan være over alt, og være alt, og samtidig utfordre, referere og manipulere både forestillinger og virkelighet.

Lyd inngår ofte som et sentralt element i elektroniske verk. Lyd er noe vi omgis av hele tiden, uten at vi nødvendigvis reflekterer over det. Når kunstneren går inn i en by eller et bygg og regisserer et lydoppsett, utfordres publikum eller brukere, bevisst eller ubevisst, ved å møte en auditiv vridning eller konsentrasjon av vante lyder. Skaperen av lyden må derfor ta hensyn til hvilken type arena man formidler i. En korridor i en forskningsinstitusjon stiller for eksempel helt andre krav til regissert lyd og visuelle virkemidler enn et veikryss eller en T-banestasjon, som fungerer som travle gjennomfartsårer. Her kan publikum gjerne skjenkes både sommerillusjoner og livlig fuglekvitter som avbrekk i en ellers hektisk hverdag.

Likevel, når offentlige rom benyttes som kunstarena, kan man ikke forvente at publikum har tillit til kunsten på samme måte som under et museumsbesøk, som faktisk forutsetter en sympatisk holdning i utgangspunktet. Man oppsøker ikke en arbeidsplass, en skole eller togstasjon for å få en kunstopplevelse. Og det mangler da heller ikke på reaksjoner når kunstnere setter sitt merke på steder. Debatter og avisinnlegg om larmende lyd og kunst som visuell forsøpling, følger ofte i kjølvannet av en ny utsmykking.

Kunst i offentlige rom vil alltid krysse ulike forventninger og oppfatninger i forhold til hva den skal være, hvor den skal være og hvem den er for. Den elektroniske kunsten bruker virkemidler både på form- og innholdssiden som er koblet opp til en rekke referanser og fenomener utenfor kunsten, og glir derfor lett inn i dialog i det moderne landskap. Den digitale kunstens konvergerende referanserammer viser at mange frekvenser er til stede,og åpner for nye diskusjoner i planleggingen av det offentlige rom.