Nyskaping, 50 år senere
ESSAY: Mye nyere norsk jazz domineres av impulser fra 60-tallet. Kan man samtidig også være nyskapende?
Etter at ung norsk jazz på slutten av 90-tallet begynte å bli lei åpne, snødekte lydlandskap, ble det 60-tallsjazzen som ble den dominerende impulsen - selv uten Manfred Eicher og ECMs hjelp. Men mye har skjedd med musikk siden 60-tallet, og de fleste jazzmusikere merker at det blir dumt å late som om tiden har stått stille. Nedenfor ser jeg på noen nyere plater som har klare røtter i den amerikanske 60-tallsjazzen, men som samtidig også prøver å ta den videre inn i vår egen tid.
Unge og lovende, lenge
Musikerne i Motif tilhører den generasjonen jazzmusikere som har vært unge og lovende lengst, i jazzpressens øyne. Det var disse kullene fra jazzlinja i Trondheim som virkelig åpnet dørene for aggressiv 60-talls jazz og bråkete fri-impro i det norske jazzmiljøet. De har blitt godt voksne etter hvert, og "Art Transplant" er på ingen måte en overraskende Motifplate. Den er en veldig god Motifplate også, godt gjennomført og godt variert. Men de nyskapende elementene er ikke alltid like vellykkede.
Hør hele "Art Transplant" her:
Språk, ikke innhold
Vikar/ ny samarbeidspartner Axel Dörner trekker inn teknikker fra samtidsmusikk i soloene sine, et nyskapende element i sammenhengen.
Med sin veldig spesielle kombinasjon av Don Cherry og Henrik Lachenmann hopper han fra boplinjer til messingstøy på få sekunder, og resten av bandet er med på leken. Atle Nymo låter mye mer kantete enn jeg har hørt han før, ellers høres de andre i bandet ut som dem selv, spektakulært og engasjerende som vanlig.
Men jeg har problemer med denne gjengen når de sveiper innom samtidsmusikken, fordi de tilsynelatende bare er interesserte i spilleteknikkene. Kunstmusikken fra det 20. århundret er fortsatt ekstremt opptatt av form og sammensettingen av lyder, slik at teknikkene bare er et språk og ikke et innhold. Motif virker som om de hermer mer enn de snakker, og det blir kjedelig i lengden, spesielt når de fleste teknikkene er godt brukt allerede.
Les også essay om Loopstation-musikken
Lekenheten
Det hjelper heller ikke at musikken er så alvorlig og lite leken.
Eller, Vågans komposisjoner virker på papiret ganske lekne, til tider nærmest humoristiske, men musikerne som spiller disse låtene spiller dem veldig seriøst og innbitt. Denne musikken trenger litt letthet for å fungere optimalt, og du skal ha hørt deg bra sveiseblind på Eric Dolphy hvis ikke du synes dette er ganske rar og merkelig musikk. Det norske tungsinnet gjør seg ikke så bra når man ikke har en mørk og depressiv vinterhistorie å fortelle, og det har ikke Motif.
Verdig Spellemannvinner
Nyslått spellemannsprisvinner Ola Kvernberg er, med sitt store prosjekt "Liarbird", langt fra så seriøst og innbitt. Han er like fullt nyskapende på andre måter.
Kvernberg eksperimenterer med en slags dobbel kvartettbesetning, og trekker inn mye folkloristisk musikk. Begge disse tingene ble for så vidt prøvd ut på 60-tallet, men ble på ingen måte normen for hvordan man skulle gjøre det, og oppfattes fortsatt som nyskapende i dag.
Ellers følger bandet en ganske kjent oppskrift. Du samler en masse kjente navn som på papiret og i lydbildet tar mye plass, du skriver en del fete basslinjer og trommegroover uten for mange akkorder og med fine melodier på toppen av dem, og du lar musikerne boltre seg relativt fritt. Følger du denne oppskriften slavisk er det svært stor fallhøyde for at du skaper musikk uten innhold, spesielt på plate. Kvernbergs forsøk er langt over snittet, og blant de i overkant trygge og veletablerte nominasjonene til årets spellemannspris er den en verdig vinner.
Hør hele "Liarbird" her:
Alle leker
Alle låtene er i ulike stilarter, mye av det folkloristisk. Fellestrekket ved dem er at fiolin er en naturlig del av lydbildet, enten det er norsk folkemusikk, eller jazzrock, fiolin med vreng låter egentlig bedre enn gitar i mine ører. Et veldig viktig poeng her er at Kvernberg bare bruker disse sjangrene som krydder til å fargelegge forutsigbarheten i musikk der 10 instrumentalister med samme bakgrunn skal spille solobasert musikk.
Og si hva man vil om jazzmusikere som leker med folkemusikk de ikke kan så godt, men her slipper de unna med det fordi alle er inneforstått med at det er lek.
Les også: Trompeten - et machoinstrument?
Hellige kuer
Det er bruken av den store besetningen jeg ikke synes er spesielt vellykket. To trommeslagere og bassister som spiller mesteparten av tiden lager veldig mye lyd. Solistene, som det blir veldig mange av i et så stort band, er litt for flinke til å tilpasse seg konteksten og passe inn i kompet. Resultatet er et lydbilde med få overraskelser, med Eirik Hegdal som det hederlige unntaket.
De mange solistiske introene, som virker som de har blitt en slags hellig ku i norsk jazzsammenheng, blir også stort sett i veien, de er dårlig integrert i låtene, og skaper ubehagelige brudd mellom intro og tema.
Albumet kan bli litt langt, men det finnes punkter der alt stemmer perfekt. På Boog, en krysning mellom Within you and Without You og Acknowlegement fra A Love Supreme, fungerer den store besetningen, de folkemusikalske elementene og kombinasjonen av intens groove og utstrakte melodilinjer helt vanvittig bra, det er noe av det beste jeg har hørt på lenge.
Paradokset med denne typen nyskapende ideer er at når de brukes for mye på for kort tid kan de oppfattes som billige triks, og ikke som interessante ideer. Klisjeer som har blitt integrert over lang tid, er overraskende nok mer robuste mot rovdrift enn nye ideer. Liarbird lider av dette paradokset, og jeg mener de nyskapende elementene stikker kjepper i hjulene for kvaliteten på musikken.
Følg Ballade på Facebook
En troverdig posisjon
Det samme gjelder også om den siste platen jeg har valgt ut. Kjernen i bandet på Hayden Powells "The Attic" er fortsatt i 20-årene, og nyutdannende fra Norges Musikkhøgskole. Det kan virke som om de har gått litt lei av aggresjonen fra 60-talls jazzen. Platen er i perioder rar, overraskende og kantete, men først og fremst snill og vennlig. Og dette er en mye mer troverdig posisjon for en norsk jazzmusiker i 2012 enn sinna og undertrykket.
Samtidig er det utvilsomt jazzmusikk som kommer fra 60-tallet, men mer i tradisjonen etter Charles Loyd enn Eric Dolphy. Musikken bæres, som den skal gjøre i jazzmusikk, av instrumentalistene. De er også veldig gode til å ikke spille, slik at man hører uvanlig mange små besetninger ut av den overordnede sekstetten. Hele platen preges av en smakfull og renslepen form for virtuositet som skiller seg fra fyrverkeriet på Art Transplant og Liarbird.
Hør utdrag fra "The Attic" her:
Glemt at det er annerledes?
Det kan virke som om Powell først har skrevet en del låter som passer godt sammen, og så stukket inn en del helt andre typer låter for å variere og være nyskapende.
For eksempel er spor 4 en latinaktig låt som er ganske lik de tre første. Spor 5, en kantete Zappaaktig unisonlinje med trompetstøy og stereotype frijazztrommer i mellom slagene. Spor 6, tilbake til en streit latin igjen. Det blir en veldig rar effekt, som jeg ikke tror er ønsket - det kan virke som at den fri-improviserte jazzen og samtidsmusikken har blitt så vanlig i norsk jazzmusikk at man har glemt at den låter annerledes enn nesten all annen musikk i verden. På denne platen høres det nesten ut som umotivert sjangerøving.
Les også: 10 sannheter om musikkbransjen
Blir det bedre?
Og her kommer vi inn på mitt store problem med den "nyskapende 60-tallsjazzen": jeg synes ikke forsøkene på nyskaping gjør musikken bedre. Jeg skulle ønske Powell og flere unge bandledere prøvde å se hvor variert og spennende det går an å gjøre en innspilling med utelukkende melodiøs jazzmusikk. Jeg tror det bor såpass forskjellige ideer i denne gjengen at man ikke trenger å gå ut av rammeverket for å skape den variasjonen i tekstur og form som trengs for lage en god skive. Selv den virkelig nydelige avantgardistiske poplåten Flue Piper kunne nok ha funnet et bedre hjem enn en såpass streit skive.
Jeg mener at alle disse tre albumene er gode. Jeg tror også alle disse platene ville objektivt sett vært bedre hvis musikerne hadde holdt seg til manus fra 60-tallet. Eller i hvert fall at man hadde jobbet mer med å integrere gamle og nye elementer. På disse skivene spiller de to verdenene ikke på lag, noe som gjør helheten blassere og mindre meningsfull.
For selvsikre
Men - og dette er et stort men - om musikerne hadde fulgt oppskriften, ville dette blitt mer forutsigbare plater, ikke minst for musikerne selv. Jazzmusikerens tveeggete sverd er fortsatt at du alltid vil videre, alltid vil integrere det som skjer rundt deg i den musikken du kan og alltid vil være foran resten av strømmen.
Jazzmusikere er på godt og vondt ofte like opptatt av å være hippe som å være dyktige. Dette er ikke noe problem når musikerne setter premissene for sin egen musikk. Men når man jobber med et såpass tradisjonelt utrykk som 60-talls jazzen faktisk har blitt, er jeg usikker på om ikke norske jazzmusikere blir litt for selvsikre for musikkens beste.
Nytt er litt dårligere
Jeg blir aldri enig med meg selv om hva jeg mener om såpass grunnleggende problemstillinger.
Kanskje det til sist er viktigere å prøve ut nye ting enn å bruke det man allerede vet fungerer. For å sitere min gamle pianolærer Misha Alperin: Skal du tørre å gjøre noe nytt må du også tørre å akseptere litt dårligere kvalitet. Men i dag tror jeg det faktisk virker friskere og mer uvanlig å bare bruke ett uttrykk om gangen, uten å blande for mange ting sammen. Nesten all musikk vi hører om dagen er jo en opplagt blanding av etablerte sjangere. Jeg har i hvert fall lyst til å høre hvordan disse tre platene hadde hørtes ut uten de nyskapende elementene.
Album som er omtalt i denne teksten:
Motif – "Art Transplant"
Ole Morten Vågan: Bass og Komposisjoner, Atle Nymo: Tenorsax, Axel Dörner: Trompet, Håvard Wiik: Piano Håkon Mjåset Johansen: Trommer
Ola Kvernberg – "Liarbird"
Ola Kvernberg: Fiolin, div. inst. og komposisjoner, Mathias Eick: Trompet, Håkon Kornstad: Sax, Eirik Hegdal: Sax, Bergmund Waal Skaslien: Bratsj, Ingebrikt Håker Flaten: Bass, Ole Morten Wågan: Bass, Erik Nylander: Trommer, Torstein Lofthus: Trommer
Hayden Powell - "The Attic"
Hayden Powell: Trompet og komposisjoner, Eyolf Dahle: Piano, Jo Fougner Skaansar, Bass, Jasper Van Houlten: Trommer, Tore Brunborg: Sax, Eirik Johannesen: Trombone