Musikken dør, alle taper
INNLEGG: Med dagens fildelingstilstander ville verden aldri fått høre "Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band" hevder artist og komponist Tore Magnus Pettersson.

I denne kronikken, som først ble publisert i Dagsavisen 18. november, beskriver Tore Magnus Pettersson hvordan han mener fildelingen påvirker selve musikken. Han beskriver selv tilnærmingen som en "konstruert innfallsvinkel" hvor målet er å gi "leseren innsikt og forståelse for at vi alle taper hvis ikke komponister, musikere, plateselskaper o.a. får beholde sin rett til betaling for sine lydprodukter".


La oss tenke oss at dagens fildelingstilstander fantes i 1966. Da hadde verden aldri fått høre albumet «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band». – Hvem ville ha betalt for innspillingen av det...?

Den musikkfornyelse og kvalitetsberikelse alle vi musikkelskere går glipp av i dagens situasjon er ikke målbar for dokumentasjon. For å komme i nærheten av å forstå hvilke tap musikkonsumentene påføres i vår tid, kan det være tjenlig å gjøre et tankeekspriment: La oss si at internett eksisterte, slik vi kjenner internett i dag, allerede i 1966. Og la oss si at det fra høsten 1966 ikke lenger skulle være ulovlig å dele opphavsrettslig beskyttede musikkfiler – all publisert musikk skulle være gratis!

29-8-1966 spilte The Beatles sin siste offentliggjorte konsert. Gruppen var gått lei av at majoriteten av publikum ikke kom for å lytte til musikken deres, men for å oppleve en hylende happening. – Fra dette tidspunkt og frem til gruppens oppløsning i 1970 spilte ikke The Beatles en eneste konsert for et betalende publikum. Gruppen ble et rent studioband.

Etter noen måneders tiltrengt pause samlet The Beatles seg 24. november 1966 i Abbey Road Studio og startet innspillingen av Strawberry Fields Forever, som koplet med Penny Lane ble utgitt som singel 13. februar året etter.


I ytterste konsekvens ville denne platen bli solgt i ett eksemplar, som hele verden gratis fikk dele seg imellom over internett. En annen konsekvens er åpenbar: Ingen ville tjene penger på utgivelsen. Dette ville utløse en alvorlig diskusjon hos investorene i plateselskapet: De hadde en gruppe de ikke tjente penger på. Plateselskapet ville umulig se seg tjent med å betale skyhøy studioleie i månedsvis gjennom flere år for en gruppe, som ikke ga dem valuta tilbake.

Innspillingen av det påbegynte albumet Stg. Peppers Lonely Hearts Club Band ville umiddelbart blitt stanset. Og gruppen The Beatles, som nektet å opptre, ville i samme øyeblikk være historie. Verden ville aldri fått høre Lucy in the Sky with Diamonds, She’s Leaving home, When I’m sixtyfour, Lovely Rita, A day in the Life, All You Need is Love, Lady Madonna, Hey Jude, Get back, Come together, Something, Here Comes the Sun, Let it Be, The Long and Winding Road…

Tør noen gjette hvor mange fantastiske potensielle innspillinger verden går glipp av i våre moderne dager, fordi stadig færre er villige til å finansiere innspillinger av nyskapende musikk i et market som tørker inn – og som i ytterste konsekvens vil forsvinne?

Jeg hører røster hevde at problemet bør løses ved at musikkbransjen kan få kompensasjon fra det offentlige for sine tap. Men synes de samme røster at hvem som helst skal kunne gå inn i en butikk og stjele til seg varer, eller ta seg inn i et hjem og stjele med seg andre borgeres eiendeler, – og så skal det offentlige betale de fornærmede kompensasjon for sine påførte tap?

Skulle inntektsgrunnlaget for medlemmene i studiobandet The Beatles bli overført til en slags trygdeordning, for at internettbrukerne skulle få fortsette å laste ned musikken deres gratis? Jeg har min største tvil om Storbritanias myndigheter ville betalt regningen for at The Beatles skulle få oppholde seg i verdens mest kostbare studio i månedsvis ad gangen, mens de skapte albumene Sgt. Peppers, Abbey Road, The White Album... – Og ville The Beatles, på trygd, låte like inspirerende?

Men internett eksisterte ikke da The Beatles skapte sitt St. Peppers og andre fantastiske studioprodukter. I ettertid kan musikkelskere prise seg lykkelig over at The Beatles slapp å være opptatt med å holde konserter. For om så var, er det mer enn tvilsomt om de ville hatt overskudd til å utvikle tilsvarende nyskapende kvaliteter i studioprosjektene sine.

Der er mange bransjer, med dyktige, høyt kvalifiserte og lidenskapelige mennesker, som gjør store tjenester for vår samtid; legevitenskap, datateknologer, forskere innen klima / fornybar energi… – Er der noen av oss andre som ikke unner disse ildsjelene å kunne påberope seg opphavsrett, enn si: ta seg betalt for sitt utviklingsarbeide? Er det noen av oss som ikke synes at det er påkrevende at patentrettigheter respekteres?

Historien har vist at de land som underkuer, istedenfor å premiere, innbyggernes vilje til innsats og risiko, vil forfalle. – Hvor mange Lennoner fikk ikke slippe til i studio i 2009? Hvor mange begavede McCartneyere måtte vende tilbake til sin yrkeskariere som tapetserer for å tjene til livets opphold?

Jeg vil tro de færreste internettbrukere putter varer i lommen når de går inn i en butikk. Og jeg tror heller ikke at internettleverandører har for vane å bedrive heleri av fysisk tyvegods. Nei, man gjør ikke det fordi det er moralsk forkastelig, og dessuten har vi lover som forbyr begge aktiviteter. Men de samme internettleverandører og internettbrukere ser ikke at konsekvensen av deler av deres virksomhet på internett, også strider mot loven – og at friheten på internett leder oss inn i et opphavsrettslig anarki, som gjør oss alle til tapere.


Jeg hører kunstnerrøster rope på kulturministeren. Men om så denne saken dreide seg om tyveri av fysiske bøker i papirformat, så var heller ikke dette en sak for håndtering i Kulturdepartementet. – Dette er en sak for lovhåndheverne. Men problemet for politiet er at omfanget av tyveri på internett ikke er målbart, tyvegodset er ikke fysisk, og tyven synes ikke.

Like fullt hører saken hjemme på justisministerens bord. Saken dreier seg simpelthen om borgeres rett til beskyttelse mot lovovertredelser, som allerede er nedfelt i det eksisterende lovverk. Der finnes redskaper for å motarbeide ulovligheter på internett. Det tas grep i andre land. Flere europeiske land har startet arbeidet med å tilpasse lovteksten til vår moderne tid.

Og nå er det din tur, herr justisminister. Opphavsretten lider, musikken dør, og det er du som står med ansvaret.


Tore Magnus Pettersson vant i 1971 NRKs «Talent 71» for sin tonesetting til Inger Hagerups dikt «Våre små søsken». Da fantest heller ikke internett.