På tide å tenke nytt om innarbeidet praksis?
INNLEGG: Er dagens innkjøpsordning god nok for det kreative mangfoldet som fortjener og ønsker en reell vurdering, spør Kjetil Husebø.

Artikkelen følger opp Husebøs innlegg "Innkjøpsordningen og habilitet", og det påfølgende svaret fra Norsk Kulturråd.

Det kan sies mye om Sjur H.Færøvigs innlegg om innkjøpsordningen og habilitetsprinsippet. Jeg skal være kort. Jeg skal ikke si mer om den konkrete saken vedrørende Aagre, da jeg ikke har innsikt i den konkrete saksbehandlingen. Tildelingsoversikten sier selvfølgelig ingenting om i hvilken grad habilitetsprinsippet blir ivaretatt i saksbehandlingen. Nok om det.

De kulturpolitiske føringene, representert med Kulturrådet her, ønsker altså ikke uavhengighet, men snarere representasjon og fagkunnskap fra innsiden. Så lenge rutinene og habilitetsreglene blir fulgt i forvaltningspraksisen, finnes det ingen gode grunner til å kritisere rollekombinasjoner. Jussen er kompleks og det finnes gråsoner. Hvorvidt disse gråsonene tas i betraktning i praksis vet jeg ingenting om.

Kollegiale forhold i et slikt utvalg innebærer åpenbare utfordringer. Gjennom å sitte i et slikt fagutvalg har man allerede opparbeidet seg en posisjon. Det betyr også at medlemmer av utvalget har eller får kjennskap til hverandres kunstneriske virke. Man har altså et fortrinn sammenlignet med aktører som utvalget har mindre kjennskap til.


God nok?
Er dagens praksis god nok? For hvem? Sannsynligvis for Kulturrådet selv og de kunstnerne som har klippekort på tildelinger. Er den god nok for det kreative og rike kunstneriske mangfoldet som fortjener og ønsker en reell vurdering? Er den god nok for å unngå vilkårlighet?

Jeg mener at dagens praksis ikke er den beste selv om man har juridisk legitimitet for den.

Representasjon er altså viktig for Kulturrådet, men kan den endres eller bli bedre? Målet må være å sikre mer troverdighet, rettferdighet og mindre vilkårlighet. Det er kanskje på tide å tenke nytt vedrørende innarbeidet praksis. Argumentet om at ”slik har det alltid vært” og ”nå har vi fått en juridisk vurdering og godkjenning av praksisen” er ikke et godt nok argument!


Blikk utenfra
Kan man hente inn mer kompetanse fra andre eksterne forhold som bidrar til mer uavhengighet og mindre interessekonflikter? F. eks fra utlandet, fra kritikere, fra publikum, fra andre aktører? (Ja, jeg har fått med meg at både bibliotek og festival er representert i dagens utvalg).

Ok, la oss si at representasjon fra innsiden er uunngåelig, fordi de vet best og derfor kan ta de beste eller mest riktige vurderingene på vegne av fellesskapet. Kan man i så fall innføre en karantene hvor utvalgsmedlemmer ikke får lov til å sende inn søknader i den perioden de selv sitter i utvalget? Med tanke på roteringspraksisen ville dette være et godt tiltak.

Kan man doble antall medlemmer i utvalget (mer representasjon)? Kan man kombinere både kjente og ukjente navn? Kan man inkludere flere sjangre, inkludert smalere sjangre? I det hele tatt: Kan dagens ordning bli bedre?


Seriøse vurderinger?
Det finnes ingen reell klageadgang. Som søker med et profesjonelt produkt, har jeg garanti for at min søknad blir seriøst vurdert? Med det tenker jeg selvsagt på om samtlige utvalgsmedlemmer lytter på innsendt musikk og foretar en seriøs vurdering.

I så fall: Hvorfor kan ikke utvalget og avslagsbrevet si noe om bakgrunnen for avslaget? Dagens standardtekst er respektløst, og gir ingen mening. Den styrker også min mistanke om at utvalget ikke har ressurser til å lytte på nærmere 1600 album i løpet av perioden.


Debate, Politics, Funding