Skjellsettende La Bohème
Opera kan ikke bli bedre enn fredagens premiere av Stefan Herheims "La Bohème", skriver Magnus Andersson.
Opera kan ikke bli bedre enn hva vi fikk se på fredagens premiere av Stefan Herheims La Bohème.
De få konservative bedreviterne som buet forestillingen vil sikkert reagere på at jeg skriver Herheims og ikke Puccinis La Bohème. Deres problem er at de ser Herheim som en regissør som driver med såkalt regiteater, hvor friheten er stor og regissøren altfor ofte kommer foran verket. Herheims innfallsvinkel er nettopp det motsatte, selv om hans virkemidler noen ganger er radikale. I et intervju som ble publisert på Ballade på premieredagen understreket Herheim at man ikke trenger å modernisere opera hvis tematikken angår oss. Det er sjeldent å se en så ydmyk regissør som det Herheim er i denne forestillingen.
Les intervju med regissør og dirigent: Den nye bohemen
Dybdelesning
Heller enn å forandre, noe gjør Herheim en dybdelesning av Puccinis verk. Operaen handler om 1800-tallets kanskje mest fryktede sykdom, nemlig tuberkulose. I vår del av verden er den ikke lenger et vesentlig problem, men kreften høster fremdeles ofre slik tuberkulosen gjorde i sin tid. Selv om legevitenskapen prøver å temme celledelingen må vi ofte stå som maktesløse ofre og være vitner til hvordan døden trekker mennesker tidlig fra oss. Herheims La Bohème handler om kreft.
Puccinis La Bohème er kanskje verdens mest spilte opera, men den er også tilsvarende misforstått. Puccini skrev en opera i såkalt verismo-stil. Litt enkelt kunne vi si at slike forestillinger kaster virkeligheten i ansiktet på oss. De viser oss det aller tyngste i menneskelivet, og slike operaer slutter som oftest med død og fordervelse.
Kritikere så ikke utgangspunktet
Vi følger våre kunstnervenner gjennom vinteren i Paris. Rodolfo og Mimi står i sentrum, og hele tiden ruger døden i bakgrunnen.
Denne tematikken i La Bohème er i ettertiden blitt redusert til en unnskyldning for å synge pene melodier. Puccinis opera er en gammel opera, og ergo må den vel være nærmest hellig. Kanskje det er en slik logikk som ligger til grunn for de fåtalls forvirrede bu-ropene som kom etter teppefall. Helligdommen var krenket. Man fikk ikke den sedvanlige liturgien.
Problemet var bare at man aldri hadde sett hva man i utgangspunktet hadde.
Hva Herheim gjorde, og det som gjør hans forestilling til en usedvanlig regiprestasjon, var å vise dramaet i hele sin forferdelighet. Han fikk La Bohème til å angå oss i dag, og han gjør det på en måte hvor han aldri stiller seg selv verken foran partituret eller dramaet. Hvis man nå kunne isolere dramatikken fra musikken, må konklusjonen bli at vi kanskje aldri har sett så godt teater bli spilt på en norsk operascene.
Sterke bilder
Regien inneholder utallige sterke bilder og fortellinger. Teppet går opp til klangen av stillhet, men det er en mettet stillhet. Mimi ligger allerede for døden. Vi begynner med slutten. Vi tvinges til å se dødens nærvær i sykehusets kalde vegger. I løpet av ouverturen går Mimi til evigheten. Sykehusrommet blir delt i to og skjøvet til side.
Dramaet kan begynne, men sykehuset forsvinner aldri ut av syne, selv ikke når vi besøker Café Momus i Latinerkvartalene i Paris.
Les også: Intervju med den nye operasjefen
Døden på scenen
Herheim tematiserer også på en glimrende måte hva vi ser og ikke ser.
På den positive måten har vi gutteklubbens sprell. Selv om de forbanner deres pengemangel lever de fullt ut når de kan, og når de ikke har midler til dét, bruker de fantasien for å se virkeligheten som en lek. Vi har også Mimi som setter pris på det lille i tilværelsen. Med forestillingens kraft begynner lyset å skinne inn gjennom vinduene når hun mitt på juleaften ser våren komme og livet og blomstene.
På den negative måten er avstanden stor mellom hva vi tør å se og hva vi faktisk ser, og selv om det er kunstnere som står i sentrum – altså slike som på en måte skaper virkeligheten – er de helt maktesløse når de tvinges til å se døden i øynene. Andre ganger tvinges Rodolfo å se vekk fra virkeligheten og fra nærheten til Mimi. Med sjalusien som vokser seg sterkere gjennom forestillingen, ligger fravendtheten åpen i librettoen. I Herheims tolkning blir han andre ganger hindret til å ta være på og møte Mimi når hun vrenger seg i smerter.
Vårt samfunns neglisjering av døden er konkret gestaltet på scenen.
Realistisk og sann
Slik kunne jeg fortsatt lenge, og jeg kunne snakket om mange andre temaer som Herheim løfter frem. Konklusjonen er at regien er langt mer enn overbevisende. Den er realistisk og sann. Den er et direkte bilde på sider av vår virkelighet som få ønsker eller tør å se, men som alle må forholde seg til.
Jeg har ikke superlativer nok til å beskrive denne forestillingen. Herheim har gitt oss tilbake den opprinnelige sprengkraften i Puccinis opera. Han har vist hvordan opera kan angå oss. Likevel er Herheim avhengig av gode medspillere. Dirigenten Eivind Gullberg Jensen spiller på laget, og han gir form til Herheims meget musikalske regi. Hva ville Mimis avskjed blitt uten den sublime klangen Gullberg Jensen fremmanet fra orkesteret?
Jeg må også nevne Diego Torres sterke Rodolfo. Han var en overbevisende skuespiller med en italiensk tenorstemme som vi sjelden får lov til å høre i Oslo.
Ekstraordinær Mimi
Den som imidlertid aller mest fortjener å blir løft frem i rampelyset ved siden av Herheim er Marita Sølberg.
Hun har ikke fått den oppmerksomhet hun fortjener i Norge, og hennes Mimi var noe ekstraordinært, selv fra Sølberg. Hennes stemmekvaliteter er perfekte for Mimi, og med en slik karakterisering som hun presterte på premieren ville hun fått stående ovasjoner i ethvert operahus i verden. Sammen med Herheim viser hun at Norge med denne forestillingen er et midtpunkt i europeisk kultur.