Ultima film: Dans for kamera!
Det er duket for den tiende utgaven av Dans for Kamera! Årets program byr på en rad korte og lange filmperler der spenningen mellom koreografi, film og musikk utforskes, og med ’Bevegelsen som minne’ og ’Franske forbindelser’ som tematisk røde tråder. En nærmere presentasjon av programmet kan du lese her.

Av Magne Antonsen

De levende bilder spenner over et stort bruksområde i dag, hvilket gir dem plass i en rekke sammenhenger. Filmens genuine egenart er først og fremst bildet, som kan gjengi alt i virkeligheten som beveger seg, og dermed produsere et minne, en dokumentasjon, men også et selvstendig kunstnerisk uttrykk. Dans er derimot øyeblikkets kunstart som gjennom kroppsbevissthet og kroppsbeherskelse skaper materiale hentet fra kroppens egen hukommelse. Gjennom bevegelsen formes innholdet. Den representer også det spesifikt filmatiske. Den franske regissøren René Clair sa det slik: ”Hvis det finnes en filmens estetikk, så kan den sammenfattes i et ord: Bevegelse. Til tingenes ytre bevegelse, som kan sees av øyet, kan vi tilføye handlingens indre bevegelse”. Dans for Kamera viser samhørigheten mellom den koreograferte bevegelse og de levende bilders musikalitet og visualitet. Dansens rytme og intensitet, koreografiske detaljer fokuseres på, og selve dansens fysiske fornemmelse befinner seg i et nytt univers av bilder, lys og lyd.

Film har alltid hatt en sterk forbindelse til dans og har på mange måter fremmet dans som kunstform med all sin gjennomslagskraft og appell. Årets åpningsfilm er Ballet Russe, en episk dokumentar som kartlegger det legendariske og revolusjonerende kompaniets 50-årige historie. Den trekker opp en historisk linje fra Diaghilevs første epoke i Monte Carlo og Paris i begynnelsen av forrige århundre - der navn som Nijinskij, Balanchine, Stravinskij, Picasso og Matisse forente kunstneriske krefter – via 1930- og ’40 årene med omfattende turneer i USA - til 1950- og 60-årene da økonomi, rivaler og interne stridigheter førte til kompaniets ende. Filmen kulminerer med en unik gjenforening med 100 av kompaniets gjenlevende dansere.

Fersk dansefilm
"There is nobody to compare to Forsythe. He will be remembered as ballet’s Mozart." (Dance Europe). Koreografen William Forsythe er allerede en legende innen samtidsdansen. I mange tiår har den opprinnelige New Yorkeren ledet Ballett Frankfurt, men brøt samarbeidet med Frankfurt by i 2004, og har nå startet The Forsythe Company i Dresden. Nå har han etterlengtet laget en helt fersk dansefilm i samarbeid med den belgiske komponisten og regissøren Thierry De Mey. Resultatet er One Flat Thing, reproduced som starter med et brak i et enormt lokale, til musikk av Thom Williams, som har komponert musikk til mange av Forsythes verk. I samme program kan du også oppleve den nyeste filmen til det slovenske kompaniet En-Knap. Som ofte tidligere har Thierry De Mey skrevet deler av musikken. What are you going to do when you get out of here? foregår dypt under koreografen Iztok Kovacs sovende hjemby Trbovlje, og med et ekko av Tarkovskij og Beckett.

Vi følger opp fjorårets program om den tyske koreografen Pina Bausch med to av hennes mannlige nøkkelspillere gjennom mange år; danseren Dominique Mercy og Pinas tidligere dramaturg Raimund Hoghe. Franske Mercy ble kjent med Pina Bausch i 1972 og ble umiddelbart invitert med i Wuppertal Tanztheater. I dag er han en av ”bærebjelkene” i kompaniet og har medvirket til å skape mange av de mytiske karakterene Bausch er verdenskjent for. Dominique Mercy danse Pina Bausch gir et unikt innblikk i hans liv og karriere, og viser den sterke forbindelsen mellom koreografen og danseren. Filmen gir også godt tilbakeblikk på mange av Pina Bausch’ klassikere. Raimund Hoghe var dramaturg for Bausch gjennom 1980-årene. I sine egne arbeider er han opptatt av minner, historie, bilder, folk og musikkens kraft og skjønnhet. I kortfilmen Cartes Postales utfører han enkle, personlige ritualer gjennom en serie vakre, minimalistiske tablåer.

Claire Denis regnes som en av de mest interessante og originale regissørene fra den franske 80-talls filmgenerasjonen. Filmene hennes har skapt både henrykte reaksjoner og sterke provokasjoner. Det samme kan sies om koreografen Mathilde Monnier. Med Vers Mathilde forsøker regissøren å nærme seg koreografens arbeidsprosess: ”We initially used a Super8 to remove the intimidation of the camera and to give the film a pre-existance, like a common memory. Then we worked with an Aaton16“ (C. D.). Monnier har bakgrunn fra den postmoderne dansen og studerte under Viola Farber. Siden 1994 har hun hatt base i Montpellier. Fra samme generasjon franske koreografer finner vi Jean-Glaude Gallotta og hans Groupe Émile Dubois som foruten dansere, består av skuespillere, musikere og billedkunstnere, med base i Grenoble. Kompaniet har skapt over 20 forestillinger og en rekke helaftens dansefilmer, inkludert den prisbelønte Montalvo et l’Enfant om barndomsminner og italienske imigranter i Frankrike. Som forfilm vises den lille klassikeren Le p’tit Bal av koreografen og bildemagikeren Philippe Decouflé, like bejublet for sine filmer som sceneforestillinger og store seremonier.

En av de mest aktive dansefilmprodusentene i Frankrike de siste ti årene er Patrice Nezan og selskapet Les Films du Présent. Han motiveres av samtidsdansens evne til å forbli en fri og innovativ kunstart, åpen for sammensmeltning av ulike uttrykksformer som musikk og film. Siste skudd på stammen er en helaftens kreativ dokumentar om det radikale kompaniet Les Ballet C de la B, regissert av kompaniets primus motor Alain Platel. Han har bakgrunn fra mime ved Hosted-Sabbatini-Mime School, Paul Grinwis Academy of Ballet, Virginia Meyers og Barbara Pearce. Kompaniet fungerer som et kunstnerkollektiv, og inkluderer yngre koreografer som stjerneskuddet Sidi Larbi Cherkaoui. Nezan bidrar også med Voyage, en rykende fersk film av Cathrine Maximoff og koreografert av britiske Russell Maliphant. Den inngår i et tredelt program der de to øvrige filmene er produsert av Channel4 og har blant andre Sylvie Guillem foran kameraet. Maliphant har bakgrunn fra Royal Ballet School og medvirket i kompanier som DV8, Laurie Booth, Rosemary Butcher og Michael Clark. Koreografiene kjennetegnes ofte med rene, klare linjer og høy teknisk virtuositet.

Globale Bevegelser
Det sammensatte kortfilmprogrammet Globale Bevegelser tar pulsen på tendenser og retninger internasjonalt. Her kan nevnes Nascent med Australian Dance Theatre med spor av kropper i bevegelse, spanske A.P.A.A.I som befinner seg mellom drøm og virkelighet, South East Dance i Brighton som bidrar med From Where I’m Standing der gravitasjonskraften blir satt på prøve, og den lettere animerte Tra La La reflekterer over barndomsminner og uskyld. Fra Urugay får vi den pulserende Montevideoaki av Octavio Iturbe og Hiraki Umeda. Britiske Wayne McGregor utforsker intensitet og utholdenhet i Tremor, mens jegerens anatomi er i fokus for The Hunt. Det andre sammensatte kortfilmprogrammet Norden Rundt presenterer nye norske og nordiske produksjoner. Blant de norske bidragene kan nevnes Cloud Gathering av Kristina Gjems og Eric Williams, Elektriske Fugler med Katrine Bølstad kompani og den samiske Biegga savkala duoddariid duohken lea soames av Elle Sofe Henriksen og Ken Are Bongo. Fra Sverige kommer Homeward Bound av Efva Lilja og 2 Soon av Cristina Caprioli, danskene bidrar bl.a. med Jeg Dig Elsker av Ulrik Wivel.

Eksplosiv danseform
Energibomben Rize gir oss et historik innblikk i utviklingen av en nærmest eksplosiv danseform som stammer fra South Central-området i Los Angeles. Stilen blir kalt Krumping og er en ekstremt hyperenergisk og kraftfull uttrykksform med utspring i sosial undertrykkelse og en respons til Rodney King-opprøret i 1992. Den visuelt slående dansen er blitt en livsstil og et alternativ til gjengkriminalitet. Dansen har klare referanser og likhetstrekk med afrikanske stammeritualer og består av atletiske bevegelser i en hastighet og et tempo man skulle tro var fysisk umulig for kroppen.

Den brasilianske koreografen Lia Rodrigues er også opptatt kroppens smertefulle erfaringer. Hun er en av de mest inflytelsesrike samtidskoreografene i Brasil og har bakgrunn fra Compagnie Maguy Marin i Paris før hun etablerte sitt eget kompani i Rio de Janeiros Maré Favela. Hun er kjent for sine sterke, rå og poetiske scenebilder og blander uhemmet dans, teater og skulptur. I filmen The 1001 Lives of Lia Rodrigues skisserer regissør Luli Barzman et fargerikt portrett av en lidenskapelig og uredd kunstner og mor i konstant kunstnerisk søken og utrettelig arbeid, med et land i rystende smerte som bakgrunnsteppe. Filmen vises i forbindelse med at Lia Rodrigues kommer til Dansens Hus den 17. oktober.

Årets program er unikt i Norge og er et resultat av et utstrakt samarbeid mellom en rekke aktører og nettverket Media & Dance (MAD) Network, som består av 38 festivaler fra 24 nasjoner. Nettverket skal arbeide for en bedring av utveksling av informasjon og distribusjon av produksjoner og nye koalisjoner for samarbeid.

Avslutningsvis vil vi takke alle medspillere for støtte og rette en spesiell takk til Norsk Filminstitutt, Centre Culturel Français, Les Films du Présent, Groupe Émile Dubois, Lions Gate Int., Lightning Home Entertainment, Forma, Mouvement Perpétuel, Good Company, South East Dance og Channel4 for at årets program ble mulig å gjennomføre.

Cinemateket, Filmens Hus 28. september – 5. oktober
Programmet er produsert av Ultima, Senter for Dansekunst, Norsk Filminstitutt, Cinemateket og Dansens Hus.