Ildsjelene i musikken
Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold kan ikke akkurat beskyldes for å være lunken i forhold til faget sitt. I sin nye bok forteller han historien om ildsjelene i norsk musikkliv. Ballade har fått bringe videre et intervju med Bjørkvold som er hentet fra siste nummer av tidsskriftet Musikk-Kultur. - Jeg merker at jeg blir mindre og mindre interessert i å skrive akademiske artikler for å vise meg fram, sier Jon-Roar Bjørkvold. - Jeg forteller ting som dette i stedet, som er viktige for meg å gi videre.

Av Hild Borchgrevink


Når Jon-Roar Bjørkvold ikke skriver bøker eller passer jobben sin som professor i musikkvitenskap på Universitetet i Oslo, reiser han rundt og holder foredrag. Noen av disse foredragene går ut på at Bjørkvold får forsamlingen av lærere, trikkeførere eller hva det nå er for et publikum akkurat den dagen, til å synge sammen. Ofte setter han salen i sving med å foreslå sanger de kan og som betyr noe for dem, og mange ganger blir det barnesanger. Når de har sunget en stund, går Bjørkvold over til å spørre etter hva publikum opplevde mens de sang. Assosiasjonene er ofte like. Folk snakker om minner, glede, savn, mødrene sine, barndom.

Det forekommer journalisten at en sal full av mennesker som synger Mikkel Rev og tenker på moren sin kan oppleves litt klaustrofobisk, for ikke å snakke om tanken på hvordan det høres ut. Men tenker Bjørkvold noen gang på det når han foreleser? Eller på at det hadde vært vanskelig å få salen med seg hvis han ikke hadde hatt grunnleggende begreper om akkorder og kunne spille litt piano? Jeg må medgi at svaret hans overrasker meg litt.

– Selvfølgelig kan en stor sal fylt med lærere som synger “Bæ, bæ lille lam” være en skrekkelig opplevelse, sier professor Bjørkvold.

– Og selvfølgelig hadde det vært mye vanskeligere for meg å få med meg salen hvis jeg ikke hadde kunnet spille piano. Jeg er ikke motstander av noter. Poenget er at hvis du skal klare å gi noen en opplevelse av musikk som de tror på, som griper dem, så må du forbi de notene. Før man begynner med notene må man beherske instrumentet sitt. Instrumentet må bli en del av kroppen. Da konservatoriene og musikkskolene oppsto på 1800-tallet, falt det sammen med de første masseutgivelsene av noter. Hvis noter eller symboler kommer imellom i begynnelsen, før man behersker instrumentet, kan det føre til at musikken ikke lever, at spillingen bare blir en ytre reise i musikkens verden. Tenk på et blindt menneske, den hvite stokken blir en del av kroppen, mennesket sanser gjennom den. Jeg mener at man må tenke på kroppen som et intellektuelt organ. Det er mange filosofer som har snakket om dette, Maurice Merleau-Ponty, for eksempel.

Det er jo akkurat dette alle som studerer på konservatorier og musikkhøyskoler står på øverommet i timevis for å få til, og som gode musikere får til – å beherske instrumentet sitt så godt at det høres uanstrengt og integrert ut, og å finne et uttrykk som gjør at de som hører på tror på det man spiller og får noe ut av det. Men allsang og assosiasjoner til “nærhet” og “bestemors fang” på overhead?

– Det handler om det samme, sier Bjørkvold.

– Hvis stemningen i salen blir ekte og troverdig, opplever jeg det som utrolig givende, jeg kommer veldig nær publikum. Uten den troverdigheten, hvis stemningen er kunstig og anstrengt, blir du en turist på utsiden av musikken. Enhver ting kan oppleves som sann og ekte, og enhver ting kan oppleves som usann.

Jon-Roar Bjørkvold har akkurat kommet hjem fra Sør-Afrika, hvor han har hatt forskningsfri og har skrevet en ny bok. Den heter “Vi er de tusener - norske musikkhistorier” og handler om alle dem som aldri ble nevnt i den nye, norske musikkhistorien som instituttet hans på Blindern har jobbet med de siste årene. De tusener er barnekordirigenter, foreldre som selger vafler og syr uniformer i korps, Klanmedlemmer som skråler i Vålerenga, musikklærere på ungdomsskoler, rektorer på musikkskoler. – Den offisielle norske musikkhistorien skriver om stjernene. Jeg ville skrive om underskogen, om de navnløse, sier Bjørkvold. Boka åpner med en tekst av Bertolt Brecht: “Den unge Alexander tok India. – Han alene? Cæsar slo gallerne. – Hadde han ikke engang med seg en kokk?”

Men hvordan kom han selv dit han er nå? Nå er Bjørkvold universitetsprofessor, og det han spiller offentlig, begrenser seg til barnesanger eller en og annen Eisler og Brecht-sang eller Sjostakovitsj-passasje (politisk musikk er en av hans andre store lidenskaper) på forelesning. Men han har et brukt Steinway-flygel i stua og forteller hvor lykkelig han ble da han til slutt bestemte seg for å hoppe i det og skaffe seg instrumentet. Det var nesten som da foreldrene hans bestemte seg for å kjøpe piano til ham da han var fem, fordi han satt og fant fram melodier på gitaren og trekkspillet som var de instrumentene de hadde i det han kaller en arbeiderfamilie. – Da avdragene var ferdig betalt, feiret vi med så mye pølse med lompe vi orket, sier han. Hvor begynte det? Har Bjørkvold vært blant stjernene? Tenkte han på å bli pianist, eller akademiker, eller har han sunget barnesanger hele tiden? Han setter seg ned igjen og fortsetter å sprudle i vei om den nye boka, og jeg lurer et øyeblikk på om han forsøker å unngå spørsmålet mitt. Men de to tingene henger litt sammen, viser det seg.

– I “Vi er de tusener...” forteller jeg blant annet om Ragnvald Bjarne, sier Bjørkvold. – Bjarne var dirigent for Olavsguttene. Jeg glemmer aldri da jeg kom inn på min første prøve i det koret. Jeg var ti år, og de sang Mozarts Requiem… “Rex Tremendae. Rex! Rex!!” , roper han over hagebordet.

De samme “Rex” er smurt utover et par-tre sider med krigstyper i åpningskapittelet om koret. Men jeg klarer ikke helt å irritere meg over det innlysende overstatement i typografien akkurat da – for jeg har også selv hatt en koroppvekst og er for lengst ødelagt, jeg vet hva han snakker om.

– Boka er absolutt ingen selvbiografi, forteller han videre. – Men det er fryktelig viktig for meg å fortelle akkurat den historien. Olavsguttene hadde akkurat vært på turné i USA da jeg begynte. De var berømte, folk møtte opp i hopetall på kaia da de kom hjem med Amerikabåten.

Han viser meg et fotografi fra boka. I 20- og 30-årene sang folk som Knut Nystedt og Sølvguttenes kommende dirigent Torstein Grythe i Olavsguttene. Dirigent Ragnvald Bjarne hadde reist rundt i Europa og studert guttekor, Wiener Sängerknaben, det tyske Thomanerkoret og koret i Westminster Cathedral.

– I 1952, da de kom fra USA, fikk Olavsguttene gå først i 17. mai-toget i Oslo. Medlemmene fikk fri fra skolen for å synge når vi forberedte oss til viktige oppdrag. Ragnvald Bjarne ringte til rektor på skolen min og sa: “Jon-Roar skal ha fredagsfri for å synge.”

“Hmmm, hvilken fredag er det snakk om?” sa rektor og ville være sjenerøs.
“Ikke én fredag...” ropte Bjarne, “Alle fredager!”
Og da ble det sånn.

I 1930 ble Ragnvald Bjarne arrestert og dømt for overgrep på en av korguttene.

– Det var et stort justismord. Foreldre og guttene i koret, blant annet Nystedt og Grythe, vitnet til fordel for ham i rettssaken, men det hjalp ikke.

Bjørkvolds bok inneholder et langt brev fra Ragnvald Bjarne til guttene i koret, skrevet i fengselet, hvor han bedyrer sin uskyld, og et intervju med Knut Nystedt som forteller at korgutten dirigenten ble dømt for å forgripe seg mot, kanskje forsøkte å hevne seg fordi han var blitt fratatt en orden i korets intrikate hierarkiske system av utmerkelser. Guttene fortsatte å synge mens Bjarne satt fengslet, under et annet navn, og da Bjarne ble løslatt etter sju år, startet Olavsguttene opp igjen. 16 år senere begynte Bjørkvold.

– Jeg merker at jeg blir mindre og mindre interessert i å skrive akademiske artikler for å vise meg fram, nå som jeg blir eldre. Jeg forteller ting som dette i stedet, som er viktige for meg å gi videre.

Du kan lese annen del av denne artikkelen et annet sted på Ballade.