Oversettelse: Johan Hauknes
Sekstifire år gammel har Keith Jarrett startet på en oppdagelsesreise i seg selv. Men han planla det ikke slik selv. Etter en serie med solokonserter i Japan i 2008, som i hans egne ord «syntes å nå et teknisk høydepunkt i utviklingen av mine solokonserter», innrømmer han at han ikke var sikker på hva som skulle komme etter dette. Han måtte ikke vente lenge for å finne ut av det. Hans kone, Rose Anne, som han hadde vært gift med i tretti år, forlot ham «for tredje gang på fire år». Skilsmisseforberedelsene er allerede i gang.
Det hadde en overveldende effekt på Jarrett. «Mange rundt meg trodde jeg ville krype inn i meg selv, at jeg ville gå inn i fosterstilling», sier han. «Rose Anne og jeg – vi var et lag, og det var svært vanskelig for meg å forestille meg at vi ikke lenger var sammen. Det var en krise. Det er det fremdeles.» Han innrømmer selv at han «tok seg hardt sammen for å overleve». Hans manager Steve Cloud greide å booke to solokonserter på kort varsel, den første i Paris 26. november og den andre i London 1. desember 2008.
Måtte gjennom
«Dette var de første solokonsertene etter at min kone hadde forlatt meg» fortsetter Jarrett. «Følelsesmessig var jeg svært sårbar. Jeg innrømmer at jeg lurte på om dette kanskje var ’godt’ for musikken. Men det spilte virkelig ikke noen rolle. Jeg måtte gjennomføre dem … Jeg bestemte meg for at om jeg trakk meg nå, så ville jeg trekke meg for alltid. Jeg brukte å si til mine pianostudenter at ’om du skal spille, så spill som om det var siste gang’. Nå var ikke dette et teoretisk råd lenger – det var på ordentlig. Enten ville dette redde meg og sikre at jeg overlevde, eller så ville det gjøre mitt fall enda raskere.»
Dette intervjuet er trykket etter tillatelse fra Jazznytt som kommer ut første uke av oktober.
Dermed hadde han ingen ide om hva som skulle skje da han steg ut på scenen i Salle Pleyel i Paris. Han påpeker at «det er jo ikke naturlig å sitte ved et piano, ikke ha med seg noe materiale, nullstille hjernen fullstendig for musikalske ideer og spille noe med varig verdi og som er helt nytt». Og som om det ikke var en utfordring stor nok, måtte han også takle traumet etter bruddet. Men han var klar over at «jeg hadde en ny mulighet for noe, at intet ville stoppe meg om jeg bare var åpen og klar for mulighetene, musikalsk og personlig». Men underveis oppnådde han noe som også overrasket ham selv. Ved avslutningen var han enormt lettet, «tårene rant da jeg gikk ut på scenen igjen for å takke publikum».
Rock
«På veien til London var jeg så nær et nervøst sammenbrudd som jeg aldri har vært før», tilstår han. «Julehandlende mennesker holdt hverandre i hendene, og det var alt for fargerikt for mitt humør. Jeg var utslitt etter Paris-konserten – det var bare gått to dager – og jeg sto fast i trafikken midt i London uten min kone, mens jeg så ut på par som gikk hånd i hånd, lysende juledekorasjoner og tilsynelatende ubegrenset glede. Jeg greide ikke dette.»
Men to dager senere sto han på scenen i Londons Royal Festival Hall. Etter at han begynte med et slags rekviem, et mørkt, søkende, multitonalt stykke, beveget han seg gradvis gjennom flere musikalske episoder på om lag seks til ti minutter for å komme til hva Jarrett kaller «en pulserende rockegruppe-liknende konsert – om det da ikke var en gudstjeneste. I så fall: Halleluja!» Jarrett kom seg gjennom det, over til den andre siden hvor smerten over bruddet fremdeles var til stede, men hvor demonene var drevet ut.
Smerte og sjokk
Begge konserter ble tatt opp av ECM og utgis i disse dager (utgivelse 5. oktober, Ballades.anm) som «London/Paris - Testament», et episk 3-CD sett som meget mulig er det ypperste Jarrett har oppnådd i sin bemerkelsesverdige karriere med solopiano. Grunnen til dette er like enkel, men også like kompleks, som Jarrett selv. Smerten og sjokket over bruddet har åpnet nye dører i hans sinn, inn til en kilde av kreativitet som han aldri før visste var der, som gjorde det mulig for ham å ta sin musikk opp til et helt nytt nivå.
«Det er rart for meg å si dette, fordi jeg ikke vet om noen andre [enn meg selv] som har gitt seg mer hen til en søken etter uttrykk og integritet, og som ikke har gitt etter for markedets press, og alt slikt», uttrykker han. «Det bare kom snikende over meg, jeg tenkte ikke på det en gang. Det bare kom ut over klaviaturet, som du kan høre på disse opptakene. Det kanskje merkeligste av alt var at det ble en kobling til rock i London-konserten. Etterpå ble det klart for meg, at dette var hvor mange tidlige rockeband kom fra og at publikum hadde hørt disse [referansene]. Jeg tror at jeg følte meg fri til å bruke hva som helst som kom opp, og plutselig hadde det hele blitt snudd på hodet. Jeg brukte all den musikken jeg hadde spilt gjennom livet mitt. Den nest siste tingen under London-konserten minnet meg om «Facing You», og kunne vært ett av de sporene som aldri ble gitt ut. Da jeg tenkte det, skjønte jeg hvor mye av min egen historie det er i de to konsertene.»
Jarrett, kjent som sin mest pådrivende oppdragsgiver og strengeste kritiker, er like overrasket som alle andre over det som skjedde. Hvor lenge vil han være i stand til å trekke på denne kilden av ideer som tidligere har vært utenfor hans rekkevidde? I uker, måneder, år? Det vet ikke engang han selv. «Jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne forvente av disse konsertene, og jeg vet ikke hva jeg kan vente framover. Nå vil jeg spille [så mye jeg bare kan], så lenge jeg makter», sier han. «Alt synes å være så nær overflaten. Vil tingene være der fremdeles etter noe tid? Jeg vet ikke. Så jeg har denne bemerkelsesverdige opplevelsen. Den eneste tingen jeg misliker med livet mitt i dag er at når jeg ønsker å ta fri, føler jeg at jeg burde spille. Fremdeles gjør jeg ingenting annerledes, men jeg vet at det er et rom rundt meg som kan utnyttes på en eller annen måte. Det er svært vanskelig å beskrive, det er en del av meg som nå har gitt seg hen til noe, en del som ikke var hengitt på samme måte. Tap kan være overveldende, men [med tapet blir] det som blir igjen viktigere enn noensinne før.»
I «Om diktekunsten» skriver Aristoteles at katarsis er en følelsesmessig renselse ved gjennomleving av en tragedie. Så det syntes langt fra unaturlig å spørre Jarrett om disse konsertene har lykkes i å ta ham videre fra den plassen hendelsene i hans liv hadde brakt ham. «Ja», svarer han ærlig. «Det ga meg en mulighet til å se forbi den smertefulle delen og se at det fremdeles var noe vitalt som skjedde rundt meg. Noe som muligens ikke ville ha skjedd uten den smertefulle erfaringen som fremdeles er en del av meg. Det er teorier om at kunstnere ikke kan gjøre noen ting uten at de på en eller annen måte har ødelagt seg selv.
På en måte er det riktig, og fordi jeg ikke har med noe [forberedt] materiale med til mine solokonserter, er dette vidunderlig. Fordi jeg da kan ta alt jeg har [inne i meg] og gjøre det til musikk, og vurdere det som musikk, ikke som følelser. Da jeg var guttunge, gikk jeg til pianoet og spilte noen toner om jeg var sint eller om noen hadde såret meg. Om jeg var sint ville de antakeligvis lyde sinte, og om jeg var lei meg, ville de nok lyde triste. Men etter de første tonene skjedde det noe, uforklarlig og ukontrollerbart. Jeg har ikke vært klar over at det fremdeles kan fungere på samme måte. Så, ja, det Aristoteles-sitatet du ga passer perfekt på meg, på hva som har skjedd meg og med musikken siden dette skjedde.»
Blåser ut
Enhver som har sett Jarrett på en konsert, vet hvor emosjonell han er som utøver. Det er senteret i hans kunst. Hans innsats for å gi alt hver gang han spiller og intensiteten i hans uttrykk er reflektert i stønn som er fylt med kvaler og anstrengelse, ofte fanget opp av mikrofonene. «Det overrasket meg alltid hvor mye energi og kraft disse konsertene tok fra meg. Det var som å være i med i de olympiske leker hver eneste gang», sier han. Men det å nå dette intensitetsnivået i musikk eller i idrett, stiller en overfor særlige utfordringer.
Tennisspilleren John McEnroe blåste gjerne ut og protesterte mot linjedommerens avgjørelser om ballens nett- eller linjeberøringer. Mange har ment at det i mindre grad dreide seg om å psyke ut sin motstander – ofte Jimmy Connors, som var alt for god til å la seg lure av slike triks – og i større grad om å pumpe opp sitt eget adrenalinnivå. Jarrett har også vært kjent for å blåse ut mot sitt publikum. Siden vi hadde snakket om det å bruke følelser kreativt, til å skape noe nytt, kunne det være at det var en sammenheng mellom hans utblåsinger i disse konsertene og McEnroes og Connors’ utblåsinger mot linjedommerne på tennisbanen for å få for å få fokuset rettet mot oppgavene umiddelbart foran dem?
«Det er morsomt at du nevner Jimmy, jeg opplever at jeg forstår ham fullt og helt», svarer Jarrett, som selv ikke var noen dårlig tennisspiller i sine yngre dager. «McEnroe var en sutrete type, og på en eller annen måte forsto jeg ham nesten like godt som jeg forsto Jimmy. Jimmy var en intens spiller som ga alt, så han kunne jeg forholde meg til med en gang. Det var en følelsesmessig ting for Jimmy når han fikk utblåsningene sine. Men for meg er det ofte noe annet. Om du snakker om det som skjedde i Perugia, så sier de som var der at ’det var en fantastisk konsert, men jeg liker ikke hans personlighet og holdning’. Men konserten ville ikke blitt bra om jeg hadde holdt meg selv tilbake. Å komme ut og se på all denne dritten som skjedde [med blitzfotografering som plaget synet til Gary Peacock og Jack DeJohnette], og jeg visste at Gary og Jack måtte se rett mot dette, så de lider mer under det enn jeg. Det er de som kommer til meg og sier at ’det er noen der ute som gjør dette’. OK, om jeg ikke påpeker det, hva vil da skje? Om jeg gjør det, hva blir da konsekvensene av det? Noen ganger må jeg gjøre dette slik at jeg kan skape musikken.
(Jarrett viser her til en mye omtalt, og nettpublisert, episode under Umbria Jazz Festival i 2007 der han i uparlamentariske vendiger ber publikum legge bort kameraer og opptaksutstyr, balladered.anm)
«Jeg fikk se det idet jeg gikk forbi mikrofonene, jeg sa det jeg sa og gikk rett bort til pianoet. Når du går inn på en scene, så går du grunnleggende sett inn på en tyrefekterarena. Vi kan ikke gå noe sted, vi kan ikke slippe unna. Publikum kan forlate salen, men vi kan bare forholde oss til hva våre omgivelser gir oss. Det er den ene delen av det. Den andre er det som du sier om å få følelsene til å gå i den riktige retningen. Om du ikke sier noe, vil du holde deg tilbake innvendig og tenke ’skal jeg si noe nå eller holder de fremdeles på med det?’ Jeg ser ikke en gang på publikum [når jeg sier det], jeg ser på Gary og Jack og lurer på om uttrykket deres betyr at de [bare] ser fotografene. Så du må bli kvitt dette for å kunne spille.
«Etter Umbria, og da jeg fant ut senere at jeg ble filmet, ble jeg bannlyst fra festivalen. Alle var opprørt over det som hadde skjedd, og jeg ble spurt om det hele tiden, spesielt av amerikanere. Lenge før dette hadde utviklet seg og blitt til en hendelse alle kjente til, så hadde jeg en følelse av at om du gjorde det riktige, så var det ikke sikkert at det var klart for deg med en gang. Om du opplever at noe er det rette å gjøre og du ikke gjør det – dette er svært likt som det er med musikk, om du ikke spiller det du føler, hva annet har du da? Jeg mener, jeg snakket med folk som sto nær meg, og jeg sa at ’ om jeg gjorde det slik, er dette den eneste måten dette kan ha en sånn effekt’. Det vil ha en effekt på publikum senere ved å fokusere deres oppmerksomhet, alle vil vite om det som skjedde. Så hvorfor vil de ødelegge sin egen opplevelse?»
Elektrisk
Allerede tidlig i sin karriere var Jarrett kjent for sin insistering på å få et nystemt kvalitetspiano, noe mange pianister takker ham for i dag. Også nå har han en effekt på sitt publikum under sine konserter. De som var til stede ved London-konserten snakker om den elektriske spenningen i salen før han kom inn i salen til sin første solokonsert i metropolen på atten år. Var han oppmerksom på denne elektrisiteten blant publikum? «Ja, jeg er den første som merker det. Det skjedde ikke bare i London, men hvert eneste sted jeg har spilt det siste året. Selv før jeg går ut kan jeg føle det, noe av det, og når jeg spiller kan jeg føle det, fokuseringen. Uansett hva som skjer på scene, så avhenger det mer av publikum enn dette publikummet noensinne skjønner. Denne kjemiske blandingen av publikum og meg som utøver betyr for meg at jo nærmere publikum kommer meg, jo nærmere kommer jeg publikum, og jo mer kan vi få oppleve hverandres følelser.»
Så bildet av Jarrett som så fokusert på den kreative utøvelsen at det utelukker publikum er bare en myte. «Det er det mange tror», fortsetter han. «En av de store godene for meg er at jeg ikke har med meg noe [forberedt] materiale. Jeg reagerer på den kjemien som er til stede i et rom mellom de som sitter i salen og meg. Jeg skal ikke gi dem hva de tror de ønsker, de er tenkende nok til å vite at de i virkeligheten har gitt meg i oppdrag å skape et nytt verk. De venter ikke å høre noe sånt som Köln-konserten igjen. Jeg var vel heldig som startet så tidlig at jeg [i dag] faktisk kan fylle en sal med de som kommer og ønsker å høre på meg. Men å tro at jeg kan utføre min oppgave ved å ekskludere publikum er feilaktig. Det er en feil publikummere ofte har gjort fordi jeg er følsom overfor deres svakheter og særegenheter – de tror jeg ønsker et sterilt og hygienisk stille rom når alt jeg ønsker er deres oppmerksomhet og litt respekt for prosessen, for den kreative prosessen. Noe som betyr at heller ikke jeg kan nyse på scenen!»
Jarretts lange reise for å utforske mulighetene i fri og improvisert soloframføring begynte på plate med «Facing You» i 1972 [tatt opp i Oslo 10. november 1971, dagen etter konserten med Miles Davis’ band i Chateau Neuf, overs. anm.] og den har nådd et nytt kreativt høydepunkt med «London/Paris: Testament». Det er en form som har skapt noen av hans mest likte plater, med «Köln Concert» fra 1975 i spissen. Det er nå solgt mer enn tre millioner av den, et utrolig salg for en jazzplate. Men hans solo-diskografi er tettpakket med minneverdige opptak - «Solo Concerts: Bremen/Lausanne», «Sun Bear Concerts», «Paris Concert», «Vienna Concert», «Radiance», «The Carnegie Hall Concert». Så om han skulle gi en masterclass til unge studenter, noe han gjør innimellom, hvilke soloplater ville han foreslå at de sjekket, hvilke plater er det som fanger essensen av hans kunstneriske uttrykk på solopiano? «Om jeg måtte velge én ting, tror jeg at jeg ville valgt «Paris/London», om ikke for annet så for den rekken av [musikalske] språkformer den dekker.
Om jeg en gang i framtiden gir ut opptakene fra Japan, som ble tatt opp rett før bruddet med min kone, så vil du høre at de har en mye mer rettlinjet flyt. Eller sagt på en annen måte – [musikken fra Japan] synes å befolke én verden mens det er mange verdener til stede på «Paris/London» - mange verdener som sitter ved siden av hverandre, hilser på hverandre, utveksler håndtrykk eller noe slikt. Men det er så mange av disse solotingene mine, så hva skulle en som ikke kjente mine plater i det hele tatt lytte til om vedkommende var interessert i å bli kjent med dem? Jeg måtte igjen velge den nye «Paris/London - Testament». Men det er vel alltid tilfelle med kunstnere, en maler gjør ferdig et bilde – og han vil ikke gjøre det ferdig og slippe det ut om det ikke er minst like bra som alt han har gjort tidligere.»
Komplekst forhold
Uansett om man liker det eller ikke så er «Köln Concert», tatt opp 24. januar 1975, et verk som i publikums øyne er synonymt med Keith Jarrett, men som også har fått sitt eget liv. Så hva er hans egne følelser om denne platen etter så mange år? «Komplekse», sier han. «Jeg har et svært komplekst forhold til Köln-konserten. Først og fremst ser jeg at jeg ikke var i nærheten av spille så bra [som jeg gjør i dag], om jeg lytter som pianist hører jeg ikke den touchen jeg har i dag, jeg hører ingen dynamikk, jeg hører ikke at det kommer ut av mine hender. Men det er disse melodiene, og det er disse avsnittene hvor enkeltdeler settes opp mot hverandre og skaper seg selv – det er intet liknende i min diskografi. Det var ett punkt i tiden, jeg fikk det gale pianoet og jeg liker ikke touchen min i det hele tatt, men det er noen ideer som svirret rundt i hodet på meg [den gangen]. Jeg var ung, og opptaket har noen farger og stemmeføringer som ingen spilte på den tiden. Det som skjer rundt den tiden en plate blir utgitt har mye å gjøre med hvordan den blir mottatt, med dens levetid og om at ’the beat goes on and on’, inntil det blir den tingen alle må ha. Så kanskje ville jeg velge «Paris/London» og «Köln Concert», og noe mer abstrakt som «Radiance». Det ville kanskje være en god kombinasjon.»
Ut av vanskelige personlige forhold vokser «Paris/London», et av de viktigste albumene i Jarretts allerede svært imponerende solo-diskografi. Selv før han gikk på scenen i London hadde han på følelsen av det var noe spesielt innen rekkevidde. «Backstage før konserten ble jeg introdusert for hun som sto ansvarlig for catering. Hun var skarp som få og hadde akkurat mistet sin elsker etter at de hadde hatt noe tid sammen», minnes han. «Da jeg sa at jeg ikke kunne unngå å tenke på min kone pekte hun uten å si noe på en blank hvit vegg. Jeg skjønte da at alle disse menneskene uten noen baktanke prøvde å hjelpe meg til å ta meg sammen. Da jeg etter hvert kom ned igjen [fra scenen], ga folkene som var backstage meg den rette tingen. Kommunikasjon er alt. Å være er alt. Folk er dype, ærlige skapninger med lite å holde seg fast i.»
Paris/London - Testament slippes mandag 5. november.
Keith Jarretts soloutgivelser:
Studio:
Restoration Ruin (Vortex LP 2008, 1968), diverse instrumenter, vokal
Facing You (ECM 1017, 1971), piano
Staircase (ECM 1090/91, 1976), piano
Invocations/The Moth and the Flame (ECM 1201/02, 1981), orgel, sopransaksofon, piano
The Melody At Night, With You (ECM 1675, 1998), piano
Book of Ways (ECM 1344/45, 1986) klavikord
Konsert:
Solo Concerts: Bremen/Lausanne (ECM 1035/7, 1973)
Köln Concert (ECM 1064, 1975)
Sun Bear Concerts (ECM 1100 (6CD), 1976)
Concerts (Bregenz/München) (ECM 1227/29, 1981)
Dark Intervals (ECM 1379, 1988)
Paris Concert (ECM 1401, 1990)
Vienna Concert (ECM 1481, 1991)
La Scala (ECM 1640, 1997)
Tokyo Solo (ECM 5501 DVD, 2002)
Radiance (ECM 1960/61, 2005)
The Carnegie Hall Concert (ECM 1989/90, 2006)
Paris/London - Testament 3cd-boks (ECM 2130, 2009)