- Musikken må avideologiseres
Det hevder Yngve Nordgaard, som er litteraturviter og musikkskribent i Ny Tid. Han mener at den klassiske musikken i stor grad lider under "finkultur"-stempelet, og derfor assosieres til alvor, høytid og en besteborgerlig livsstil. Norgaard erklærer seg enig med NRKs HalfdanBleken i at den klassiske musikken må trekkes ned fra sin høye hest, for ikke å bli oppfattet som "et tørt, kjedelig og menneskefjernt søndagsritual".

Av Yngve Nordgård
Litteraturviter og musikkskribent i Ny Tid

Med sine innlegg 4.4. og 3.6. har Halfdan Bleken satt fingeren på et ømt punkt ved å påpeke at den klassiske musikken i dag nærmest er blitt gjort til utenomjordisk og at den "oftest fremføres i en uspiselig nærmest religiøst høytidelig ånd," som han skriver. Historiker og musikkritiker Erling Sandmo har så vidt jeg husker pekt på det samme da han har kritisert det faktum at radio- og fjernsynsprogrammer om og med klassisk musikk ofte blir henvist til søndager, og at klassisk musikk dermed assosieres med alvor og høytid. Da en venn av meg skulle begrunne hvorfor han ikke hørte på klassisk musikk, sa han at det var fordi den manglet kjønn. Jeg orket ikke å prøve å overbevise ham om at det ikke gjaldt all musikk som går under den (altfor?) vidtfavnende etiketten "klassisk", men jeg kan forstå at han tenkte det.

Hvem har skylda for at mange har en oppfatning av klassisk musikk som et tørt, kjedelig og menneskefjernt søndagsritual? Vi musikkskribenter og -anmeldere må ta vår del av ansvaret, med vår hang til å ty til klisjeer og vendinger som bare bekrefter fordommer. I visse publikasjoner blir klassisk musikk via en kombinasjon av presentasjonsform, sjargong og annonser knyttet til en besteborgerlig, luksuriøs livsstil (Rolex, Mercedes, eksklusiv vin og mat, osv.); disse gjør sitt til at få kunstarter lider så mye under betegnelsen "finkultur" som klassisk musikk. I tillegg er det som Bleken påpeker en del utøvere som gjør musikken ensartet og kjedelig ved å spille all musikk – uansett epoke – på en (antatt) forventet "klassisk" måte, ofte en forskjønnende, "ufarlig" og stivnet måte.

Dette siste er jo blitt rettet på av tidligmusikkbevegelsen, som ved forskning har forsøkt å oppnå en større grad av historisk autentisitet i framføringa. Det er ikke alltid sikkert hva man mener med historisk autentisitet, om det betyr "slik komponisten ønsket at det skulle høres ut" eller "slik det faktisk hørtes ut for dem som var tilstede på premieren". Men disse to alternativene står antakelig nærmere hverandre enn noen av dem står en tradisjonell, "ahistorisk" framføring av i dag.

Jeg tror tidligmusikkbevegelsens innsats har vært instrumentell i å øke interessen, og ikke minst forståelsen, for klassisk musikk. Ei liknende vending har jo skjedd innenfor litteraturvitenskapen med den såkalte nyhistorismen. I stedet for en litteraturteori har nyhistorismen ambisjon om å være en "kulturpoetikk". Ifølge Stephen Greenblatt, en av opphavsmennene til retningen, er intet menneske uavhengig av den kulturen det er en del av. Denne orienteringa representerer en kritikk både av genidyrkelsen og av tanken om det litterære verket som noe som er fullstendig uavhengig av verden rundt seg og bare refererer til seg selv. Som en konsekvens av dette er det blitt mer legitimt å forske på et fenomen som litterær imitasjon, som var en integrert del av skriftkulturen helt opp til romantikkens originalitetsideal og som er essensielt for å forstå førromantisk litteratur.

Jeg er ubetinget enig med Bleken i at den klassiske musikken må trekkes ned fra de høye, kvasireligiøse sfærene – den må kontekstualiseres og ses som en integrert del av en kultur hvis den skal oppleves som relevant. Det handler blant annet om å la verket tale på dets egne premisser uten den ideologisk og sosialt betingede fernissen som det har samlet opp siden det ble skapt. For igjen å trekke en parallell til litteraturfeltet, er det jo dette man driver med innenfor de filologiske disiplinene tekstkritikk og bokhistorie. Av mange åpenbare og ikke fullt så åpenbare årsaker er overføringa av litteratur alt annet enn perfekt, og det verket vi leser i dag, kan ofte være langt fra det verket forfatteren skrev og publiserte. Og vi som lesere blir ikke opplyst om det! Kan man da si at man har lest det verket, all den tid den tid "modifikasjonene" har estetiske og betydningsmessige konsekvenser? Det finnes også de innenfor litteraturvitenskapen som mener at slike ting er irrelevante, som har "opphevet" verkbegrepet og mener at en teksts historiske omforming eller "utvikling" også er en del av den. Det skal imidlertid ikke mye til for å vise absurditeten i et slikt argument, og de som hevder dette, er da også heldigvis i mindretall.

Innenfor musikklivet virker det imidlertid som om en luddittisk, kunnskapsfiendtlig holdning til historien er mer akseptert, ja kanskje ofte normen. For selv om tidligmusikkbevegelsen i løpet av de siste åra i større grad er blitt en del av hovedstrømmen, blir den ennå ofte sett på som noe for de spesielt interesserte. Bleken refererer i sitt innlegg tre Tveitt-autoriteter som viser en slik holdning i spørsmålet om Geirr Tveitts forbindelser til nazismen. Gimses uttalelse om at dagens utøvere er lite opptatt av fortid, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Jeg håper og tror at en slik uttalelse ikke ville være like akseptabel innenfor de andre kunstfagene.

Det er imidlertid en annen, mer velvillig måte å lese Gimses uttalelse på. Det går an å se det slik at han prøver å forsvare at det viktigste tross alt er kunsten, altså den eller de egenskapene ved det riktignok historisk betingede verket som overskrider det historiske, som gjør at vi fortsatt spiller, hører, leser eller beundrer verket til tross for at det er skapt i ei tid som er fjern fra vår, under sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold som er helt ulike dem vi lever under. Det er et syn jeg sympatiserer med. For et kunstverk er knapt verdt å beskjeftige seg med hvis det kun har historisk relevans. Men jeg tror Gimse tar feil hvis han mener at dette innebærer å se bort fra historien.

Det virker imidlertid som om Bleken avviser denne tanken på noe overhistorisk, spesifikt kunstnerisk ved musikken. Jeg synes han viser et reduksjonistisk syn på kunsten generelt og musikken spesielt når han etterlyser en ideologisk vurdering av musikalske komposisjoner. Musikken er tilstrekkelig i seg selv, den trenger ikke å bli lagt på ei semantisk prokrustesseng. Og hvis det er noe musikken ikke tjener på, er det å bli påtvunget en mening og en ideologi som bare er egnet til å sementere fordommer. Jeg velger ikke musikk ut fra komponistens religiøse overbevisning – hvis jeg hadde gjort det, ville jeg ikke ha hørt på Bach, ateist som jeg er. Jeg hører på Matteus-pasjonen på grunn av dens musikalske, estetiske verdi, og jeg ønsker ikke at noen skal støtes bort fra denne fantastiske musikken bare fordi de ikke deler dens ideologiske basis. Målet med ei historisk tilnærming til kunstverk må etter min mening være å komme dem nærmere i egenskap av kunstverk. Og det som skal rettferdiggjøre vår fortsatte opptatthet av dem, er deres kvaliteter som kunstverk, hvor vanskelig disse enn er å gripe og sette ord på, ikke hvorvidt de er akseptable som ideologiske dokumenter. For meg kan det virke som om Bleken ønsker å erstatte en ideologi med en annen. Jeg mener derimot at musikken tjener mest på å bli avideologisert.

Det er en svært interessant og viktig debatt Bleken har satt i gang, og det er å håpe på at den blir fulgt opp.