Det Norske Solistkor: En mangfoldig og flott konsertopplevelse
Ballade fortsetter her vår vesle artikkelserie, der vi har invitert freelance-skribenter til å komme opp med omtaler av konserter og forestillinger under årets Ultimafestival. Aksel Korbøl ble svært så imponert over Det Norske Solistkor i Universitetes aula lørdag, der de under ledelse av Grete Pedersen fremførte uroppføringer av Asbjørn Schaathun, Trond Reinholdtsen og Edvin Østergaard, samt verker av Arne Nordheim og Edvin Østergaard. - Mangfold, dynamisk variasjon og stor overbevisning, lyder hans dom over Solistkorets innsats.
Av Aksel Korbøl
Ultimafestivalen, lørdag 11. oktober 2003: Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen.
Lørdagens konsert i Universitetets aula bød på et mangfoldig program som i sin helhet ble en positiv konsertopplevelse. På programmet sto tre urframføringer, to motetter av Fartein Valen og Arne Nordheims "Tres Lamentationes". De tre uframføringene var komponert av henholdsvis Asbjørn Schaathun, Trond Reinholdtsen og Edvin Østergaard. Midt i programmet ble Arne Nordheims komponistpris utdelt. På denne konserten viste Det Norske Solistkor at det er et fantastisk godt ensemble.
De to motettene "Et dices in die illa" og "Hva est du dog skiøn" av Fartein Valen, har egenskaper som jeg oppfatter som typisk for komponistens blanding av moderne tonespråk og arkaisk kontrapunkt, men også en vakker inderlighet som er like typisk. I mine ører maktet Grete Pedersen og solistkoret å formidle disse egenskapene med en fortreffelig klang, sikker intonasjon og stor dynamisk variasjon og sensitivitet. Også Asbjørn Schaathuns "Verklärung" klang veldig flott i mine ører. Jeg oppfattet verket som en eneste lang klang som langsomt ble alterert og utvidet gjennom det musikalske forløpet. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor eide verket i mine ører også noen av de samme kvalitetene som valenmotettene, og igjen fremførte koret musikken med stor overbevisning. Koret holdt dette høye nivået gjennom hele konserten.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet hva jeg skal mene om Trond Reinholdtsens "Nytt verk/TURBAKOR Teorier om massesamfunnet". Dette verket var alt annet en et konvensjonelt stykke musikk, det var snarere en slags multimedia-happening. Verket omhandlet, som undertittelen sier, massesamfunnet symbolisert av koret, men også konserten som fenomen. For å få fram sine poenger benyttet Reinholdtsen tekster av blant annet Emile Durkheim og Walter Benjamin resitert av to korsangere, tekster av en sosiolog ved navn Luhman som ble presentert på lerretet i salen, og direkte videooverføring fra aulaens garderobe hvor komponisten selv oppholdt seg. Flere av sangerne hadde korte monologer om det å være del av Det Norske Solistkor som også ble presentert via video fra Garderoben, og en kort spørreundersøkelse blant korsangerne ble presentert. Reinholdtsen selv hadde også en monolog fra garderoben, og mot slutten av stykket ble salen oppfordret til å delta i allsang av Beethovens ode fra 9. symfoni. Det jeg oppfattet som litt problematisk med verket var nettopp dette mangfoldet av virkemidler. Forholdet mellom form og innhold er en velkjent og nesten forslitt tema innefor nær sagt enhver kunstform, men jeg føler det likevel er på sin plass å nevne det her. Jeg oppfattet nemlig at Reinholdtsen hadde mye viktig på hjertet, men samtidig ble budskapet enkelte ganger overskygget av virkemidlene som henledet oppmerksomheten mot seg selv. Således kan det være litt symptomatisk for verket at i det øyeblikk komponisten i sin monolog sa at verket ikke skulle handle om ham, så var det nettopp det gjorde.
Samtidig hadde verket kvaliteter som jeg synes er prisverdige, og som jeg likte godt. Jeg har stor sans for den selvironien og lekenheten som verket formidlet, og det eide en særegen form for humoristisk virtuositet som gjorde det meget underholdende. Og mot slutten av verket hadde Reinholdtsen skrevet en korsats som til fulle viste at han mestrer å skrive for kor. Jeg syntes egentlig at hans sitater fra den romantiske korkanon i denne delen, var en vel så vellykket og subtil kommentar til korverk som fenomen som mange av virkemidlene som ble presentert tidligere.
Etter en kort pause ble Arne Nordheims Komponistpris utdelt til Lars Petter Hagen. Juryen, som bestod av Nordheim selv, professor Hallgjerd Aksnes og professor Einar Henning Smebye, utalte at Hagens verker innehar "tydelig høy temperatur og en poetisk legering". Etter utdelingen ble det vist en kort video laget av Hagen, og jeg savnet egentlig å få høre mer av Hagens musikk. Dette ble imidlertid fort glemt da koret framførte Nordheims "Tres Lamentationes" på en eksemplarisk måte. Konsertens siste nummer var urframføringen av Edvin Østergaards "The Uncarved Block for mixed Choir". Jeg likte godt dette verket med tekster hentet fra Dag Hammarskjölds dagbok. En solistkvartet ble plassert midt i salen, og igjen viste Det Norske Solistkor hvilken kvalitet det bor i dem gjennom den måten de framførte verkets tekst. Komponisten hadde spredd tekstens stavelser mellom de forskjellige stemmegruppene, og mellom koret og kvartetten, og koret mestret dette med imponerende presisjon.
I sin helhet var denne konserten en meget flott opplevelse, og jeg likte godt programmets mangfold. Det verket som satt størst spor var nok Reinholdtsens, og det både på godt og vondt.
Aksel Korbøl er utdannet gitarist fra Norges Musikkhøgskole, og musikviter fra Universitetet i Oslo hvor han skrev hovedfagsavhandling om John Dowlands solosanger. Korbøl har også lang erfaring som korsanger i blant annet Norges Ungdomskor og Schola cantorum. Korbøl jobber også i Norsk Korsenter AS.