Komponist med mikrointervallgitar
Bjørn Fongaard var en av norgeshistoriens mest produktive komponister og musikere. I anledning utgivelsen av CD/DVD-boksen "Elektrofoni" skriver Lars Mørch Finborud en oppsummering av Fongaards liv og virke.

Bjørn Halsten Fongaard (f. 02.03.1919- d. 26.10.1980) sønn av Paul Anton Fongaard og Sigrid Hjelmberg, vokste opp i et vanlig arbeiderhjem på Ekeberg i Oslo. Som liten gutt bygde Fongaard en lekegitar ut av en sigareske. Nettopp gitaren skulle bli hans hovedinstrument livet ut. Fongaard tok eksamen i gitar og klaverspill ved Musikkonservatoriet i Oslo i 1945 og to år senere, i 1947, tok han orkesterdirigenteksamen ved samme sted.

Fongaard anså helt fra sine tidlige år komposisjon som sin hovedgjerning. Han skrev at ”En må komponere fordi en føler en er nødt til å gjøre det, i og med det er en naturlig trang i en selv...” Notat skrevet av B. Fongaard i New York, 1952 Fongaard tok private studier i komposisjon hos Per Steenberg, Karl Andersen, Sigurd Islandsmoen og Bjarne Brustad, men begynte tidlig å se mot andre vitenskapsfelt. I 1948 skriver Fongaard i et notat:

”Jeg kan nu høre hvordan den musikk er som bor i meg, men ikke skrive den, da jeg ikke kjenner lovene den er bygget opp av teoretisk. Derfor studerer jeg nu fysikk, kjemi og matematikk ivrigere enn noensinne”.


Intense selvstudier
Fongaard bega seg ut på intense selvstudier innen vitenskaper som astrofysikk, anatomi, kjemi, religion, matematikk, fysikk, paleontologi og diverse språk. Selv om han studerte for seg selv, hadde han hele livet nær kontakt med norske og internasjonale fagpersoner innen disse vitenskapene og bygget seg opp en unik kunnskapsbase. Studiene gjenspeiles i hans komposisjoner som verkene Space Concerto, Uran 235, Homo Sapiens og Skapelsen - Orafonia Geo-Paleontoligica hvor bibelske og vitenskapelige tekster leses opp etter hverandre.

Fongaard var en komponist som var opptatt av det humanistiske og det var ofte dette som var intensjonen i det han ville utrykke musikalsk. På spørsmål om hvorfor han var så opptatt av de store fundamentale spørsmål svarte han:

”Jeg ser alltid musikken i sammenheng med noe, utløst av ting som foregår omkring oss. Nettopp sammenstillingen av det enkle menneskelige og den kosmiske uendelighet gir for meg bildet på den totale samhørighet, den naturorden som i sin fullkommenhet må være underlagt en allmektig skaperkraft”. Fongaard intervjuet av Knut Høyland i Programbladet, 1979


Én kone, seks barn, utallige prosjekter
Bjørn Fongaard giftet seg i 1950 med Bertha Ellinor Johansen og de fikk seks barn sammen. Bertha var født i Danmark og utdannet som sykepleier og Fongaard omtaler i en avisartikkel sin kone som ”jordens deiligste kone, som klarer alt”. For å ha tid og råd til sin utstrakte komposisjonsvirksomhet og familien, var det viktig å holde en meget ryddig og systematisert livsførsel. På spørsmål om han komponerer til faste tider eller er mer av bohemtypen, repliserer Fongaard:

”Jeg er nok svært borgerlig i så måte. Ordnete forhold er en betingelse for at jeg skal få gjennomført tingene. Jeg har bla familie med kone og seks barn som skal ha sin plass i opplegget, og da blir det ikke plass til så mange sprell. Jeg komponerer for øvrig best tidlig om morgenen før trafikkstøyen blir for generende. Ellers har vi en hytte ved Farris-vannet utenfor Larvik, og den er god å ty til i stressede perioder”.

Det er ikke tilfeldig at Fongaard ble spurt i nærmest ethvert intervju han stilte opp i, om hvordan han fikk tid til alt. Et innblikk i Bjørn Fongaards livsverk kan få enhver til tro at han har hatt flere dobbeltgjengere. Studiogitaristen Fongaard dukker opp i hundrevis av TV og Radio og plateproduksjoner bla som gitarist for Alf Prøysen, Kåre Siem, Vidar Sandbeck, Søstrene Bjørklund og kristensangeren Adolf Fjallsett. Gjennom 60-tallet er Fongaard fast gitarist for NRK-programmene Barnetimen for de minste og I kosekroken.


Spilte seg til USA
Konsertsolisten Fongaard, med sin Gibson-gitar, er solist med Kringkastingsorkesteret og spiller egne variasjoner over temaer av Ferdinando Carulli og Niccolò Paganini. Pedagogen Fongaard har fast stilling som gitarlærer på Musikkonservatoriet (1945–1949 og 1956–1973) og ved Norges Musikkhøgskole (1973–1976) hvor han og gjesteforeleste i komposisjon. Han publiserer også to lærebøker i gitarspill, Med gitaren i kosekroken. (1967) og Elementær gitarskole (1972). Teatermusikeren Fongaard løper mellom flere forestillinger på diverse Oslo-teatre i løpet av en kveld. Jazz- og dansemusikeren Fongaard er med i jazzband på Kampen ledet av den amerikanske trompeteren Jacques Butler og spiller seg hele veien fra Oslo til New York på Amerikabåten. Om man graver ekstra dypt i arkivene finner man også radiohørespill- og fjernsynsteater-musikeren Fongaard som tonesetter stykker av Ingmar Bergman og Anton Tsjekov, samt organisten Fongaard, som spiller kirkeorgel i gudstjenester så vel som Bach-stykker på sitt orgel hjemme.

På den andre siden av livsverket møter vi komponisten Fongaard. Bjørn Fongaards verksliste er den mest omfangsrike i norsk musikkhistorie og Fongaard er norges desidert største komponist hva antall komposisjoner angår. Verkslisten omfatter 25 tettskrevne A-4 sider med over 150 opusnummer, og teller over 250 komposisjoner totalt. Produksjonen spenner fra instrumentalmusikk for symfoniorkestre og kammermusikk, til solokomposisjoner for så å si alle orkesterinstrumenter. Det finnes tallrike komposisjoner for lydbånd og instrumenter og en lang liste av elektrofonisk musikk for mikrointervallgitar. Fongaard skrev også musikk til ballettene Relieff (1968), Andromeda (1971) og Dimensjoner (1973) og han vant vignettkonkurransen for det nye Dagsrevy temaet med komposisjonen Vignett (Panorama). Fongaards enorme produksjon forklarte han selv med at han arbeidet grundig, men lett, pågrunn av hans fortid som teatermusiker der han måtte trylle frem musikk på sparket. Når han så i et intervju med Programbladet i 1972 ble stilt det klassiske Fongaard-spørsmålet om han hadde det travelt, svarte han:

” Travelt? Travelt – jeg? Nei, det går liksom av seg selv, det går hånd i hånd alt sammen. Engang gikk det tre år hvor jeg ikke komponerte, men plutselig utkrystalliserte resultatet av studiene seg i musikk...”

Mot mikrotonaliteten
Selv om Fongaard skjønte at hans musikk ble sett på som avansert og moderne så han aldri på seg selv som løsrevet fra tradisjonen.

”Jeg er selvsagt opptatt av å fornye meg, og musikken, men jeg vil understreke at jeg forsøker å bygge videre på det som er oss overlevert. Vi må absolutt ikke miste kontakten med tradisjonen. Jeg prøver heller ikke å unngå naturlovene, men arbeider tvert imot med toner og overtonerekker som er gitt oss av naturen."

Fongaard ble først påvirket av klassiske modernister som Hindemith, Schönberg og Webern, og skrev verk innen de fleste musikalske stiler, men begynte på 60-tallet å dreie sin kompositoriske virksomhet mot å jobbe mer med mikrotonale systemer.

”Bakgrunnen for dette var at jeg tidlig satte spørsmålstegn ved det gamle tonalitetsbegrepet i musikken. På samme måte som dur-, moll- og kirketoneartene har sine bestemte gjenkjennelige egenarter, mener jeg at samtlige av de 351 tonerekker eller skalaer som kan utledes av det tempererte 12-tonesystem, har en tonal identitet… Hensikten med det hele var å vise at vi ennå ikke var ferdig med tonaliteten, i en tid da den atonale tolvtonemusikken dominerte utviklingen.”


Europeisk pioneer
På 60-tallet begynte Fongaard å komponere sine mikrotonale verker, basert på tonesystemer bygget på mindre intervaller enn halvtoner, såkalte mikrointervaller. I starten benyttet Fongaard seg av kvarttoner ved å dele oktaven i 24 like deler, i stedet for i 12 deler, som er vanlig i tonal musikk. Fongaard forsket videre i systemer der oktaven kunne deles på et hvilket som helst tall. Han kalte dette for n-tone-universer, som kunne brukes til å konstruere helt nye tonale systemer. Ved slike inndelinger av oktaven utledet han en rekke skalatyper som ble fundamentet for hans mikrotonale komposisjoner. Fongaard jobbet ikke bare med mikrotonalitet i musikken, men publiserte også tre toneangivende manuskripter omkring disse temaene: Det musikalske selektivprinsipp og 12-tone-universets naturlige høysfæriske tonalitet (1963), 24-toneuniversets tonale egenskaper og dermed forbundne musikalske muligheter (1965) og N-toneuniverset og dets egenskaper som musikalsk byggemateriale (1967)

Disse grundige avhandlingene, basert på Fongaards idealistiske og selvstendige forskning, har gjort at Fongaard sees på som en europeisk pioneer innen mikrotonal komposisjon i dag.

Mikrointervallgitaren
Et gjennomgående problem med å komponere mikrotonalt på 60-tallet, var at datidens symfoniorkestre ikke var vant med å fremføre slike verker. Komposisjonene til Fongaard benyttet seg bla av kvarttoner som var uvanlig å spille for musikere den gang, og selv om Fongaard i hin hårde tider hadde vært ansatt som teknisk tegner i Oslo Lysverker, greide ikke musikerne å lese hans presise grafiske notasjon. Dette førte til den merkelige situasjonen at selv om Fongaard gikk til topps i en komponistkonkurranse med verket Uran 235 i 1963, valgte orkesteret å ikke fremføre det.

Men Fongaard fant en løsning. Han målte og tegnet opp en modell for det han kalte mikrointervallgitaren, en elektrisk gitar med 24 bånd på gitarhalsen istedenfor 12. Han sendte disse tegningene til en gitarmaker som modulerte en vanlig 12-bånds elektrisk gitar, av merket Framus, til en 24-båndsgitar, som Fongaard koblet opp til en enkel Maestro gitar-forsterker. De 24 båndene på mikrointervallgitaren ble malt i forskjellige farger for lettere å holde oversikt. Fongaard kommenterte selv mikrointervallgitaren og dens betydning i NRK fjernsynsprogrammet Komponist med gitar i 1971:

”Jeg søkte et uttrykksmiddel for noe jeg følte var en musikk jeg i grunnen hadde utformet teoretisk allerede i 1960-årene. Jeg lot da konstruere en gitar hvor drivbrettet var delt inn i dobbelt så mange bånd, altså 24 bånd, hvor jeg da fikk en kvarttonegitar. Således kunne jeg da lett operere innenfor tempererte 24-tone skalaer, både harmonisk og melodisk. Men jeg slo meg ikke til ro med dette, jeg måtte videre, og jeg ville også undersøke med henblikk på de musikalske muligheter de intervaller som er mindre enn kvarttonene, og helt ned mot de uendelige små intervaller. Og her var meget interessant å finne. Dette klinger jo selvfølgelig fremmed for våre ører, men andre folkeslag har jo brukt dette tonematerialet fra gammel tid av i sin nasjonalmusikk, både i Arabien, Indien og Bali. Men det er selvsagt ikke bare disse skalaene som interesserer meg… For meg var det en mulighet til å utvide tonaliteten i musikken slik at vi kunne få et mer universelt uttrykk for det man følte musikalsk.”

Ved å spille på mikrointervallgitaren med sin virtuose gitarteknikk, en enkel Tandberg 4-spors lydbåndopptaker og nøye prepareringer av mikrointervallgitaren, kunne Fongaard selv fremføre sine mikrotonale verker.


Elektrofoni
Selv om Fongaards gitar var av elektrisk modell og han benyttet seg av båndopptakere for å lage flere ”legg” i musikken og for å forandre avspillingshastigheten, anså han ikke sin musikk som elektronisk i vanlig forstand.

”Noen sier lyden er fremmed og elektronisk, og noen av lydene er jo like differensierte som de man frembringer i elektroniske studioer. Men jeg kaller det instrumentalmusikk ja. Det kan jo vanskelig kalles for noe annet.”

I forhold til kjente elektroniske komponister klippet Fongaard aldri i tape-båndet eller prosesserte og manipulerte lyder elektronisk. Derimot fremkalte han de helt unike lydene instrumentalt kun ved å spille på mikrointervallgitaren, med og uten preparasjoner. Fongaard la stykker av filt, plastikksugerør og andre prepareringer under strengene på gitaren. Han fikk lagd diverse muterte stemmegafler som han festet på gitarhalsen og fikk spesialkonstruert en halv fiolinbue som han spilte med. Samtidig spilte han aldri på mikrointervallgitaren i vanlig positur; gitaren lå alltid lagt ned på et bord og Fongaard spilte sittende over den.


Ville bygge studio
Nylig dokumentasjon viser at Fongaard hadde stor kjennskap til elektronisk musikk og dens muligheter. Han dro på studieturer til elektroniske studioer, bla Elektronmusik-studion i Stockholm, og notater viser at han jobbet med EMS synthesizere. I 1967 skrev Fongaard en søknad til Kulturfondet og søkte om penger for å bygge opp Norges første elektroniske musikkstudio. Han fikk avslag. Men i 1972 ble Fongaards ide realisert på Henie Onstad Kunstsenter da NSEM - Norsk Studio for Elektronisk Musikk åpnet. Ifølge lydteknikere som jobbet her, var Fongaard ofte innom, både for å spille inn sin musikk for mikrointervallgitar og for å lage konsertbånd til andre musikere som skulle fremføre hans verker. Fongaard var også involvert i den elektroniske konsertserien Elektrofoni som fant sted på kunstsenteret. Her ble elektroniske verker av norske og utenlandske komponister som Arne Nordheim, Karlheinz Stockhausen, Sigurd Berge, Pierre Schaeffer, Kåre Kolberg og Fongaard selv avspilt fra bånd foran et lyttende publikum, en svært vanlig konsertform på denne tiden.

I et notat skriver Fongaard noe som minner om en type motto i forhold til elektronisk musikk:

”De elektrofoniske og nye klangkvaliteter .....under den menneskelige og kunstneriske følelseskontroll.”


Forut for sin tid. Sant denne gangen.
Fongaards pionervirksomhet innen mikrotonal musikk og unike utforskning av gitarens muligheter, har gjort ham til en kultfigur i eksperimentelle musikkmiljøer. Støymusikeren Lasse Marhaug beskriver Fongaard som en ”…. en pioneer innen norsk eksperimentell musikk. Han var langt forut for sin tid.” Lydkunstneren og produsenten Helge Sten aka Deatprod sier at Fongaard har ”… komponert noe av den mest fantastiske og dyptgripende musikken i Norge i moderne tid. Hans musikk er intet mindre enn kosmisk.” Store norske musikere og komponister som Terje Rypdal, Lasse Thoresen og Egil Kapstad har alle blitt inspirert av Fongaard og de senere år har også flere musikkfestivaler, konsertserier og yngre musikere presentert hans komposisjoner. Enkelte gitarister har til og med fått konstruert egne versjoner av mikrointervallgitaren.

Selv om Fongaard i sin levetid bare fikk sett ca. 1/5 av sine verker bli fremført og aldri fikk utgitt en hel LP i eget navn, var han i motsetning til myten en populær komponist og svært anerkjent musiker i sin levetid. Han vant flere store internasjonale konkurranser og fikk i oppdrag å skrive flere store bestillingsverk både nasjonalt og internasjonalt. Fongaard fikk også sine verker fremført av datidens toneangivende utøvere som Elisabeth Klein, Einar Steen Nøkleberg, Åge Kvalbein, Frøydis Ree Wekre, Brynjar Hoff og Elisabeth Sønstevold og han mottok på sekstitallet Statens Kunstnerstipend som varte livet ut. Fongaards arbeid med mikrotonal musikk var 30 år forut for sin tid, og han hadde selv innsett dette. Men han hadde en sterk tro på at mennesker i fremtiden ville forstå hans arbeid. På et notat står det skrevet:

”Lykkes det ikke denne gang, så er det bare for at barrikadene skal falle for neste storm."

Utgivelsen av "Elektrofoni" sammenfaller med at Henie Onstad, Ultima og Notam holder konsert med Fongaards verker på Henie Onstad 12.september. Samme dag holder også Pierre Henry konsert ved senteret.