...og vi skal synge gamle sanger om igjen
All blendende virtuositet til tross, det er noe kontrollert og innholdsløst over konsertene på årets festspill. De konsertene jeg til nå har fått med meg, har vært bedre egnet til å la seg fasinere av, enn til å bli klok på. Det er sjeldent farlig, spontant eller overrumplende og jeg sitter oftere igjen med betenkeligheter og savn, enn følelsen av å ha blitt eksponert for noe vesentlig, mener Ballades anmelder Glenn Erik Haugland.
Av Glenn Erik Haugland
Kommentarkunst
Tirsdag kveld bød tyske Artemis strykekvartett Truls Mørk opp til samspill i Schuberts strykekvintett i C-dur. Kanskje skyldtes det valg av noe satte tempi, eller at musikerne overspillte overaskelsesmomentene, men dette ble aldri det gnistrende samspillet man kunne forvente seg. I stedet for å våge seg ut på og forsøksvis gjenskape verkets iboende lengsel etter noe nytt, ble fremførelsen stående igjen som en kommentar på de utallige fortolkninger som er blitt gjort av utallige strykebesetninger i utallige innspillinger og utallige konserter med samme verket.
Det kan sikkert være en opplevelse i seg selv for den som har gjort seg fortrolig med strykekvartett-kultusens velutviklede koder, men det er å undervurdere verket og publikum å ikke utfordre seg selv og bevege seg ut i det spontane, utrygge og uplanlagte. Idealet om det tette samspillet settes høyere enn det individuelle. Idealet om at ensemblet skal låte som én kropp, virker til tider forflatende og flinkt. Den stramme regien og det å marsjere i takt blir på mange måter viktigere enn det livsbejajende individuelle. En tendens som i festspillsammenheng kunne observeres hos både Trondheimssolistene, Hagen kvartett og altså Artemis.
I den dyptpløyende 2. satsen senket imildertid skuldrene seg tilstrekkelig til at Artemis kunne nærme seg kjernen i Schubertkvintetten. Selv ikke overdrevet vekting av kontrastene kunne komme i veien for det assosiasjonsskapende i denne sentrale musikken.
Det er en protest!
Det er en annen tendens som åpenbart gjør seg gjeldende blant fortolkerne av det klassiske repertoaret, at spilleteknikker fra samtidsmusikken nå brukes hemningsløst for å tydliggjøre ideer. Hagen kvartettens versjon av "Bartoks 2. Strykekvartett" søndag kveld, var i så måte et eksempel på for mye av det gode. Denne strykekvartetten fra Bartok er et sjeldent til han å være, emosjonelt stykke arbeid. I Hagen kvartettens versjon ble den til et is-slott, der ethvert tilløp frøs seg fast i intellektuell ettertenksomhet. Det var så irriterende at jeg holdt på å reise meg for å protestere høylytt.
Det er så man kan lure på om ikke stil og stram utførelse er blitt viktigere enn innhold. Bergens Tidendes danseanmelder Marit Strømmen observerer interessant nok noe av det samme på hennes felt. I følge henne er forestillingene Bergjlot Jonsdottir velger seg gjennomgående preget av "iskald form, men estetisk så det holder".
Iscenesatt Fantasia
I går kveld kunne alle som liker slikt nyte kanadisk effektivitet i form av danseteater til musikk av Sjostakovitsj. "Kappen" er bygd på en historie av den russiske forfatteren Nikolaj Gogol og er koregrafert slik at danserne fra Can Stage ikke går glipp av en eneste tone av Sjostakovitsjs heftigste utfall. Det er til å bli svimmel av mindre. Akkurat som i Fantasia, kunne min utkommenderte datter fortelle. Akkurat, ja. Og ikke spesielt egnet til å fortelle noe dypere om hverken Gogol, Sjostakovitsj eller den stakkarslige hovedpersonen som betegnende nok tilslutt havner på psykiatisk institutt. Grei underholdning.
Byen er...
Bergensere er en herlig rase! Med fare for å beskyldes for være innhabil provinsiell eller hodeløs patriotisk (nb, det er kulturelt sett langt mellom Os og Bergen), tør jeg påstå at en knutepunktfestival som Festspillene aldri kunne ha blitt til noe annet sted enn i Bergen. Det kan med rette sies mye om borgerskapet i Bergen, men med sitt engesjement på godt og vondt skaper de et spenningsfelt rundt festspillene som gir kunsten næring. Noen bryr seg. De fleste som opererer innen tilblivelsen og utøvelsen av ny musikk, teater, osv. syns nok at denne omsorgen kan være vel kvelende. Det skal ikke mange sprell til fra eksempelvis en festspillsjef, før Kalfaret-skvadronen er på plass i Bergens Tidendes spalter. De trenger på den annen side heller ikke det aller største påskuddet for å la seg begeistre. Jeg har under disse festspillene enda ikke vært på én konsert der publikum ikke gir stående applaus.
Så kan vi håpe at Bergen-fiffens brysomme omsorg igjen legger sin kvelende elsk på den nye musikken. Et uelsket barn som skriker etter omsorg og som lenge har trodd at det holdt med et kompetent publikum, og oppdaget ikke at det interesserte publikummet forsvant ut bakdøren. Kanskje det igjen kan skapes spenningsfelt rundt musikken. Den som jo har stimulert og frembrakt trassige talenter som Sæverud og Grieg.