Ryfylke: Belgisk trafikkstøy
Ryfylke fortsetter sin ferd vestover. Nå med trendy leiebil gjennom Tyskland, til konserter i Brüssel og Antwerpen, hvor de bl.a. opplever at jentene begynner å ta kontroll i strøymiljøet.
Av Sten Ove Toft og Stian Skagen
Lørdag 28. Januar: Nothing But Rental From Now On
Det er tidlig lørdag morgen i Leipzig og vi bestemmer oss for å komme oss raskt avgårde til konserten vi skal spille denne samme dagen. Ikke uten grunnlag dette vedtaket, altså, siden vi skal spille i Brüssel i Belgia og vi nå befinner oss få meter fra Tsjekkia.
Etter bruk av alle tenkelige former for transportmidler frem til Leipzig, tar vi herfra leiebil slik som anstendige rockere gjør. Vel ikke fullt, det er ingen stasjonsvogn laptopmusikere leier. Her er det mer snakk om en halvt år gammel Toyota Avensis som nok skal få prøve seg litt på Autobahn i Tyskland før vi er ferdig med den.
Kjøringen til Brüssel går bemerkelsesverdig smertefritt. Vi får til og med lagt inn tid til en dusj på en bensinstasjon på veien, noe som føltes helt utrolig bra siden vår innlosjering i Leipzig ikke kunne by på varmt vann, grunnet oppussingen som foregikk. En ubeskrivelig god følelse.
Vi ankommer endelig ringen rundt Brüssel etter rundt 9-10 timers kjøretur og trolig var vi fremdeles litt våte bak ørene da vi skulle prøve å navigere oss frem til konsertstedet. Europas hovedsete må ha en av de desidert verste trafikkmaskinene i manns minne, for her viser det seg raskt at det ikke er lett å navigere seg frem. Vi ender opp en eller annen plass i sentrum, og har til slutt ingen anelse hvor vi er siden alle (uten unntak) skilt og beskrivelser står på fransk og til nøds flamsk. Å spørre etter direksjoner på engelsk er heller ingen nevnbar stor suksess her i gården.
Det ender med at vi ringer vår organisator og ber han hente oss. Vi er fortapt og nekter å flytte oss. Etter en kort stund kommer Bram som han heter, syklende, til unnsetning og geleider oss (Bram syklende i infernalsk tempo med oss kjørende sakte bak) hele veien frem til Lecurie, vårt offer for kvelden.
Lecurie er en gammel administrasjonsbygning til en av de 9 kommunene i Brüssel (de gjør ikke annet enn papirarbeid i dette landet) som en gruppe kunstnere har fått til å omskolere til et kunstnerkvarter. I mellomtiden setter de opp sporadiske utstillinger og konserter, noe denne kvelden var en kombinasjon av.
Anlegget var ikke mye å skryte av: kun et par slitte forsterkere. Så her var det bare å bruke improvisasjonsmusklene for fullt, og vi endte opp med å gjøre ett kort men intensivt og hardt set som gav varme i de kalde kroppene i nok et kjølig, sentraleuropeisk konsertlokale. Er det ingen som har ovner i disse landene? Praktisk talt gikk vi rett fra bilen og rett opp på scenen, så det var ikke mye til forberedelser vi hadde tid til denne gangen. Vi fikk såvidt med oss de belgiske heltene i Dirk Freenoise (i amputert versjon vel å merke) som alltids er en fornøyelse. Det må være det bandet i verden som klarer å fremskape den verst tenkelige feedbacken. Infernalsk. Så var det bare for oss å pakke opp og kjøre med en gang. Man får det ikke mer spontant enn dette. Det gjengse belgiske noisehode liker det uansett rimelig hardt og gjerne litt skittent, så for dem var det antagelig prima vare vi leverte.
Sterkt preget av den totalt 12 timer lange kjøreturen, var det så rett i seng. Her er det ikke mye overskuddskrefter igjen til å feire Stians bursdag i denne dagen desverre. Her var det bare å pusse tennene og si god natt.
Vi rakk noen få timer med sightseeing og junk-food i Brüssel sentrum før vi var avgårde igjen. Heldigvis ikke lange stykket å reise denne gangen, kun fattige 45 minutter til Antwerpen. Navigeringen gikk på skinner siden vi klok av skade denne gangen hadde fått anstendige veidiskripsjoner. Vi har også registert at vi har navigasjonssystem i bilen, noe vi av varierende idiotiske årsaker ikke hefter oss noe særlig med (æsj, denne moderne teknologien!) før senere på turnèen.
Søndag 29. Januar: Freaks End Future
På tross av at Antwerpen er på størrelse med Oslo sies det at det ikke er stort grunnlag for Noise i byen. Eller rettere sagt er det vanskelig, om ikke umulig, å skaffe seg spillejobber utenom der vi spiller denne kvelden, på en liten platebutikk som heter Freaks End Future. Antwerpen-miljøet er yngre enn Oslo sitt, og langt fra så institusjonalisert. Generelt i Belgia florerer det med CDR labler som gir ut noise over en lav sko, med svært å bemerkelsesverdige DIY cover som er så absurde at man i Norge øyeblikkelig ville stemplet det som stor kunst. Noe vi heller ikke fornekter deres virksomhet for å være. Belgia har absolutt noe av det mest vitale å by på når det gjelder støy i den mest perifere ligaen som er verdt å sjekke ut for de som måtte ha interesse. Platebutikken Freaks End Future har også et ekstremt godt utvalg som bare få butikker i Europa kan matche, så det er rart at det ikke er flere steder å spille på i studentbyen i vest.
Kveldens sammensetning var virkelig noe å skrive hjem om. Her begynner jentene å ta kontroll. Hun som startet kvelden gjorde et finurlig sett med mikrofoner, casiosynt med vreng og og noen merkelige barneleker. Trivelig. Oppfølgerduoen bestående av Lieven Martens (driver labelen Imvated) og hans kjæreste gjorde også en rimelig naivistisk og lun noisekonsert, i kontrast til ekstremstøyen Lieven Martens er mer kjent for.
Etter vår, denne gang, utpregede dronekonsert kom ei amerikansk singer/songwriter ved navn Larkin Grimm og gjorde et akustisk set som de faste gjengerene på Mono i Oslo nok hadde gått helt av hengslene for. En bemerkelsesverdig sammensetning som også fungerte ganske så bra på de rundt 20 publikummerne som hadde fått plass i butikken. Ingenting kan overraske oss nå lenger, selv ikke den eklektiske musikksmaken til Carlo som driver Freaks End Future. Resten av kvelden brukte vi på å drikke det beste Belgia har å by på, sterkøl sammen med de gode menneskene i Antwerpen. Her er bare fryd og gammen.