Riddu Riddu: - Rare klanger og halve ører
I denne andre rapporten fra Riddu Riddu-festivalen i Manndalen skildrer skribent Sindre Andersen opp- og nedturer fra konsert til konsert på Riddu-sletta. Andersen nevner opptredener med Tyva Kyzy fra Tuva, Niko Valkeapäa og Mari Boine som noen av høydepunktene, men føler allikevel at Riddu Riddu ikke utnytter sitt potensial så godt som de kunne ha gjort: - Denne festivalen bør ved neste korsvei bør legge mer sats på musikalsk kvalitet - og dermed integritet - og på tilgjengelig, inkluderende informasjon, skriver Andersen.

Fredagskvelden 16. juli ble den desidert spenstigste, musikalsk sett. Omsider fikk vi høre joik uten karaokemaskin, fra en viss Ivvár-Niillas m/venner - joik slik joik er best, fremført av to eldgamle menn og en puslete pike (hver for seg).

Man kunne mistenke opptrinnet for å være en "intro" til alt det andre, men stemningen ble knyttet an da førstemannen selv - Niillas med jokerlua - kom uannonsert tilbake og slo en trall til før han vinglet av scenen. Liksom "jeg glemte å si at vegetasjonen i søndre Pasvik kan ha svært skremmende, naturmonstruøse trekk - hold pusten". Yes!

Fra Tuva-sangerne Maki Putulik og Laina Grey fikk vi en oppfølger til førdagens strupeduetter, med et ganske identisk opplegg; men oppi latteren og nakenheten manglet intensiteten ørlite. Ikke så lett å føle akkurat det sammen en gang til - men mange av oss trodde faktisk det var Evie og Akinisie som stod der prøvde seg igjen. Det er så fremmed, vet du. Solosangerinnen Tanja Tagaq var av den mer fjernsynsvennlige nunataq-typen, og hadde saksofonisk låt både i låt og i klesstil.

Som ikke det var nok (?) hadde hun alliert seg med et av mine egne "påtvungne" favorittband, Origami Arktika; for den festlige anledning utvidet til sekstett, med ett dronerockelement, ett noise-element (dvs. en dansende Tore Honoré Bøe), en nøktern gitar/bass-seksjon, og en vokalist som kun hadde annenhvert øyeblikk til rådighet (flørte, svinge, stange, kvede..). Det er vel bare Biosphere som greier å trekke ambient-sjangeren autentisk inn på en festivalleir.

Arktikernes tørre originaler ble sauset opp og sammen med trad.-varianter fra Tagaq, men de gangene det ikke ble hamret i sindighet, ble det rett og slett for mye på en gang. Og syngedamen agerte vel knapt noe mer enn en ikke-så-pen (soul)syngedame, fra begynnelse til slutt. Midtveis ble dansetruppen fra det botswanske san-folket invitert opp for å svinge seg, til "de panetniske rytmer", som forbrødring fra hver sin side av Sinsenkrysset. Hvorav minst én iført "OL på Lillehammer"-bråkejakke (tidenes styggeste plagg?). Festlig nok, men ikke bare gjennom én, men gjennom to låter. Hmm…lek er moro, men improvisasjon er definitivt overvurdert.

Men det var i det minste et modig ikke-etnologisk grep å tvinge afrikanerne inn i denne dansen. Opptredenene som denne såkalte Nano Giraffe Group hadde holdt tidligere på dagen, på det milde gresset overfor lakseburger-standen, liknet ikke så lite på et TV-innslag om "hvordan andre folkegrupper bruker musikk for å overleve i hverdagen". Negativt eller positivt?

Det vakre var vakkert som glass som knuser eller natur som resirkulerer seg - musikkopplevelsen var der altså, men med et lite lugg på kjøpet. Slik det er og skal være, med autentisk etnomusikk, men som Riddu Riddu-festivalen svinger unna ved å invitere artister som poserer, "performers" med et mer eller mindre moderne artistbudskap. Slik vi fikk tyngdepunktene av, etter som det usynlige tromsemørket falt mot midnatt.

Kvartetten Tyva Kyzy fra Tuva var scenemennesker til gangs, på hver sin stol med klimper og langeleik-perkusjon. De tindrende sangnummerne hadde mye til felles med det vi kjenner fra det midtre og nære Orienten, og en eventuell "modernisering" må her ha vært av tryllekunstisk art. For dette var fengende, i Skapelsens betydning av ordet. Men aldri stillestående, og stort sett ett element som holdt sangene igjen fra å bli til kvaklende heisaturer. Ulike stemmeregistre tvinnet seg inn i bevisstheten, hese overtoner, stoiske ansikter av kjærlighet - ytterst glimrende. Og innerst likeså, knyttet an i en elektrisk festivalstemning, observert så nærme scenen at nakken fikk merke det.

Og Mari Boine. Du gjettet vel; hun var der, det er for sånne som henne (og uttalelsene til sånn som henne) at slike festivaler nærmest er til. Jeg har jo tidligere sagt til henne at; "Mari, kom deg ned på jorda, med det urpompøse skvalderet ditt". Men å sveve kontrollert over bakken som en yogi, er vel for sivilisert ulydighet å regne - Boines band var en modellert enhet med perkusjon i topp og bunn, og Roger Ludvigsen: el-gitar; men henfalt aldri til desperate sololøp og jazzopprettholdelse, snarere dub, søvnig banghra-pop og "primetime" Talking Heads.

Mari kommer inn på scenen iført en hulderaktig kappe, og forfører publikum slik de som liksom bærer en flik av en kollektiv visdom gjør; men Mari Boine joiker ikke, hun synger, med en nerve som fra sitt helt eget urbefolkningsområde, like gammelt som nytt som uvirkelig. Til tross for sine tvilsomme dalsøkk pulserte Boines band jevnt inn i solnatten, fjelljom og chillende flammer som hang sonisk igjen opp bakken forbi bolighus til den lune campingåkeren. For det finnes vel ikke noen her oppe som ikke liker Mari Boine?

Siste kvelden ble et slags null-klimaks, en dag man liksom skulle glede seg til men hvor man ikke fikk jublet noe særlig over agendaen som stod oppskrevet, så jeg bestemte meg for å heie litt på en med familiært navn, Niko Valkeapäa.

Nevøen til den avdøde multikunsteren Nils-Aslak, og like frekk og subtil som nevøer skal være. Musikken hans har proffe grunnutøvere men ingen borgerlig oppbygning, bare mini-landskap som nesten lokker på kollektiv rock and roll-dans (ganske "boinisk", altså). Lowercase, åleglatt eller trompetfrisk, etter som hvilket øre man velger. Niko synger huslig og er innadvendt på scenen, og smiler vel bare til de han kjenner fra før; noe som egentlig gjorde hans opptreden ganske kjærkommen. Men jeg måtte legge godviljen litt til for å oppdage at han hadde flere fine lenestoler av noen freske visepop-melodier.

Konsertsituasjonen fikk meg vel imidlertid til å over se de "mjuke putene", som stoppes oppunder world music-sjangeren, og som det bør være den yngre generasjonens oppgave å stikke nåler i. Men hvilke nåler hjelper? Hva med felespilleren Kristin Melle, Bel Canto-medlemmet Nils Johansen, og juristen Ande Somby på joik? Som supergruppen Vajas? De så brukbart lovende ut, men at de klarte å trenge gjennom suset fra naturdypet de selv er et (selverklært) produkt av, så jeg aldri.

De hadde avskårne låter, innenfor sjangeren tricky ishavsfolkemusikk. Sombys kameratslige overheng bød på flere gode melodier, og de gangene Johansens beats og atmosfærer klaffet låt det slående originalt - men de måtte karre seg gjennom mye brattmalt terreng, og innimellom låtene deklamere imbesile "dikt" og appeller på engelsk. Sikkert en finfin oppfriskning for urfolkrettighetene, for de som eller kun kjenner dem fra rettsprotokoller. Men vi andre, vi var jo på fest fremdeles.

Og på lørdags tidlig ettermiddag kom også sola - men da var telt-helvetet allerede dratt ned, og prisen på festival-trøyene var plutselig sunket fra 180,- til 100,-. Riddu-gummien og ursame-ånden var fjernet fra Manndalen for denne gang, igjen stod læstadianernes klamme håndtak rundt fesken og primstaven. Og lokalavisenes oppslag om at ca. 0,8% av festivaldeltakerne var pågrepet med hasj og/eller sprøyte godt gjemt i buksa. De musikalske bidragene/kunsteriske pretensjonene tas åpenbart for gitt. Foreningen fuckforindigeneousrightsandcreativity.com er vel allerede stiftet.

Dett var da dett; bortsett fra at jeg må nevne det åpenbart vellykkede Urfilm-konsept. Filmene i gymsalen var det mange av, og værbitthet hindret meg i å se mer enn en håndfull. En taiwansk dokumentar om risvinens farer og absurditeter var nesten drøy og vågal, og eksotisk selv i denne sammenheng , men til sist smule irriterende. Skjebnene til miniminoriteter i øvre Canada (Nohoniyeh - Our Story) var deprimerende, men vakre i alle sine selbukskilo. Og Jan Hornes filmer om Alta-aksjonen støkket i meg at disse "klisjéene" i sitt innerste kronblad formidler noe sant aktuelt, kanskje dessverre også evig. Vi vil alle gjerne være samer på dager som disse, men så lett er det jo ikke.

Selv om jeg selv ikke fikk opplevd Riddu-bredden i sin fullt mulige lengde, må jeg si at denne festivalen ved neste korsvei bør legge mer sats på musikalsk kvalitet (og dermed integritet), og på tilgjengelig, inkluderende informasjon. Det virker nesten for lett å ta til takke med at utøverne er flinke og at den rare klangen er lang og fin. Halve ører er ører det også, men i en slik uklanderlig setting som denne Manndalens sammenbuktning, bør de fantasieggende, uutgrunnelige urfolkslydene, satt sammen (gjerne med en klem), få klinge friere. Eller omvendt. Forhåpentligvis var dette begynnelsen, folkens.