Følelsan dæm slit i mæ
Det har de siste årene dukket opp en gjeng unge gutter som synger følsomme tekster til popmusikk i kunstgallerier, uten at de virker det minste malplasserte. Hva har skjedd?

Hvem er disse unge og vakre guttene, som i kunstprogram på TV, på galleriåpninger, og i tilstelninger i kunstmuseer dukker opp av intet, for å synge selvlagde poplåter fulle av hjerte eller smerte?

Å svare på dette er enklere enn jeg først trodde, for de er ikke mange, de gjør bare mye ut av seg.


Romantisk poesi
Den første, og mest profilerte er Nils Bech, som har sunget i galleriåpninger i Norge i ti år. Han åpnet New York Art Book Fair i fjor, han gjorde fire performancer/konserter under åpningsdagene på Venezia Biennalen nå i sommer, og slik har han holdt på internasjonalt de siste årene. Han har mottatt støtte fra Billedkunstnerenes vederlagsfond og fikk i år Christian Lorck Schive Og Hustrus Legat på 250 000. Sammen med kompanjong, saksofonisten Bendik Giske, har han prestert et album, «Look back», som fikk femmere i Aftenposten, Dagsavisen og Natt & Dag og et nytt album skal være rett rundt hjørnet.

Så har vi Thomas Storkjørren, a.k.a Thomas takes no shit, en ung og følsom låtskriver og sanger som ødslet bort tenårene på å lese romantisk poesi og spille klassisk piano, et mors beste barn med stort hode og slanke fingre. Så lot han hipsterluggen gro og begynte å opptre sammen med Ellinor Aurora Aasgaard. Hun på sin side er best kjent fra det legendariske og skandaløse lolitabandet Fitts for fight, der hun sang fuck off and die på Oslos mørkeste klubber før hun fylte fjorten.



Thomas Storkjørren og Ellinor Aurora Aasgaard


Karaoke og emosjoner
Dernest har vi Daniel Andersen a.k.a. Daniel Jerome, som inspirert av Kiss, Kelly Family og Throbbing Gristle startet å gi ut egen musikk som fjortis. Som modell og skuespiller er han brukt blant annet i trendbladet «Smug» og i videoen til Casiokids «En vill hest». Daniel Jerome er sist sett som musikalsk innslag under åpningen av Fin Serck-Hanssens utstilling av postpunkfotografier på Henie-Onstad kunstsenter, der han trykket play og sang karaoke over fire selvlagde låter, laget med Garageband.

Sist, men ikke minst, har vi Sjur Nyvold som ved flere anledninger har opptrådd med musikken sin som performancekunst i gallerier. I bar overkropp er han kanskje den tøffeste og hardeste av guttene, men huden er naken og tilsvarende er sjela. Med bakgrunn som lydtekniker lager han, som Daniel Jerome, musikken alene.


Les også: Gutteband, syngemenn og andre gode ord


Begrepsopphavet
Sjur Nyvold er kjæreste med Tor Erik Bøe, som også må nevnes som en av disse følsomme. Han lagde begrepet «følsomme gutter» om de fire, da han kuraterte den første konserten med dem i Tromsø. Ryktene sier at han nå jobber for å få til noe lignenende i Berlin. Bøe er billedkunstner, kjent for sitt mangslungne arbeid som blogger, festarrangør, kurator, konferansier og danser på byen.


Ingen skam - ingen ironi
Tor Erik Bøe og Sjur Nyvold går ut av kunstakademiet i Tromsø nå i vår. Daniel Jerome/Andersen går på Strykejernet kunstskole i Oslo, og har tidligere gått Prosjektskolen. Nils Bech har han har klassisk sangbakgrunn. Thomas Storkjørren har spilt klassisk piano. Ellinor Aurora Aasgaard studerer på kunstakademiet i Malmö. Nils Bechs kompanjong, Bendik Giske, er høgskoleutdannet jazzmusiker. En ting guttene har felles er altså deres fotfeste i finkulturen.

Samtidig har guttene det felles at de har et repertoar blottet for den analytiske og interesseløse distansen samtidskunst og samtidsmusikk normalt preges av. Følelsene er sunget med oppriktig mine. Ingen skam, ingen ironi.

Bendik Giske og Nils Bech opptrer på "Art Since the Summer of '69"


Jeezes! Christ!! Soper-stars!!!
For å understreke hvor landet ligger: Nils Bech har tolket Tina Turner. Sjur Nyvold har gjort coverversjoner av Beyonce, Thomas Storkjørren har opptrått med «Fuck Deg» av Sichelle, og Daniel Andersen er fast innslag på karaokekveldene på London Pub. Han er skeiv, som resten av gjengen.

Følelser er en feminin ting, og det siste tiårets mannsideal har vært så fascistoid at det selv blant homser er kommet krav om at en skal stramme opp håndledd og bite sammen tenner, også de stundene en ikke står på alle fire. På nettsamfunnet Gaysir.no har det vært populært å etterlyse såkalte guttegutter. Tynne gutter med store følelser og pent hår er alt annet enn guttegutter. Er følsomme gutter en politisk homoting?

Her er ikke guttene enige med hverandre. Daniel Jerome/Andersen mener at «følsomme gutter» absolutt er en homoting, Nils Bech mener at dette er det absolutt ikke, og Sjur Nyvold avviser hele homokategorien. Ingen av guttene mener at det ligger noe politisk bak musikken, bare store følelser.


Les også: Se til rosabloggerne


Kunsten med stor K
Slik er det også i kunsten med stor k, der det de siste årene har kommet et sakte vulkanutbrudd av dyr, natur, nakne kropper, følelser, drama og romantikk. I artikkelen «Om samtidskunstens hegemoni» trykt på Kunstkritikk.no 14. september 2009 skriver redaktøren Jonas Ekeberg om en «nyromantisk bølge som opponerer mot den delen av samtidskunsten som kalles kontekstkunst. Disse kunstnerne retter nå oppmerksomheten mot kunstnersubjektet og den direkte, sansbare estetiske opplevelsen i kunsten

Situasjonen innen den yngre billedkunsten minner på mange måter om den som var på 1980-tallet, da ekspresjonismen ble det toneangivende, og det figurative kom tilbake. I samtidsmusikken ble hard modernisme den gang erstattet av svulstige innlån fra romantikk og klassisme hos alle fra Penderecki og Glass til Nordheim.

I en seriøs omtale av en samtidskomponist på 1980-tallet kunne stå «å skape er en smertefull affære»,«(f)ølelser, lidenskap og dramatikk kommer sterkt til uttrykk i (...) komposisjoner», «skrevet mer med hjertet enn med intellektet» (Sitatene er hentet fra intervjuer gjort av Eva Valebrokk, publisert i 9 Norske kunstnere, Grøndahl, 1989).

Samtidsmusikken har til stor grad ikke fulgt opp trendene i kunsten denne gangen, med noen små unntak som Maja Ratkjes fabelaktige «Crepuscular Hour» på Ultima 2010.


Pop apropriasjon
I mellomtiden har kunsten selv laget rom for popmusikk. Parallelt med alle følelsene i nyromantikken, så har den yngre kunsten gjort store innlån fra populærkultur, gjennom den såkalte appropriasjonskunsten. Dette er en internasjonal trend der en yngre generasjon kunstnere for eksempel kaller utstillingene sine opp etter sitater fra Twin Peaks og verk etter tekster av Britney Spears. Det stjeles fra porno, dårlige GIF-animasjoner, gamle dataspill og følsom popmusikk.

Det kan virke som enkel matematikk, at det knapt finnes noe bedre å fylle gallerirommene med nå for tiden enn følelseladet pop. Samtidig bør konklusjonen egentlig snus, ingen sier at det var intendert fra guttenes side å passe inn. Det framstår mer som et lykketreff at det endelig var et sted som var klargjort for følsomme gutter. Kunstverdenen.

Av Bjørn Hatterud Foto/illustrasjon:
Genre\Classical, Genre\Popular Music, Exhibitions