Tvilsom kulturjournalistikk fra Dagsavisen
Bjørnar A. Andreasen skrev dette innlegget på Underskog.no, etter at han ble oppgitt over hvordan Geir Rakvaag sablet ned Riders On The Storm og deres Oslokonsert forleden. Han er særlig oppgitt over historiesynet som Rakvaag forefekter, der The Doors avskrives som et pretensiøst band med ”kvasifilosofisk lyrikk og lyden av destruktiv kjedsommelighet".

Av Bjørnar A. Andreassen, Nittedal

Jeg har tidligere skrevet innlegg med kritiske bemerkninger rundt noen av de popkulturelle artiklene til herrene Geir Rakvaag og Mode Steinkjer (uten å få de publisert i avisen, selvsagt). I dag føler jeg behovet for å skrive et nytt.

Det dreier seg om deres dekning av bandet Riders On The Storms (det som er igjen av legendariske The Doors) Oslokonsert på søndag, samt deres gjennomgang av The Doors’ platemateriale i forkant av denne konserten.

Dårlig journalistisk håndverk
Rakvaag presterer dårlig journalistisk håndverk i sin anmeldelse av selve
konserten (http://www.dagsavisen.no/nyetakter/anmeldelser/article2507279.ece). En
musikkjournalist får et tilnærmet meningsmonopol når vedkommende omtaler kulturelle fenomener, konserter, utgivelser etc. Spesielt i en relativt liten avis, der antallet kulturjournalister er lavt. Dette burde den aktuelle journalisten til en viss grad ta høyde for i sine artikler.

Spesielt om vedkommende er en meningssterk person med til dels svært originale synspunkter. Da kunne det være på sin plass med noen linjer som kunne bringe den uinvidde inn i hva som som regel er konsensus blant kulturjournalister og –vitere.

Et eksempel: Undertegnede er ikke spesielt begeistret for musikken til The Beatles. Dersom jeg var eneste kulturjournalist i en avis, så ville jeg nok imidlertid ikke ha utbasunert mitt kritiske ståsted til bandet uten å – i hvert fall i en bisetning – ta med en liten setning om at svært mange rangerer bandet veldig høyt, både kvalitativt og i forhold til historisk betydning.

Unyansert

Slike nyanser ser ikke Rakvaag seg tjent med å formidle. Han presterer å komme med følgende tirade i sin siste artikkel:

”The Doors var på sitt beste et godt psykedelisk popband. Sanger som ”Light My Fire”, ”You’re Lost Little Girl” og ”Hello I Love You” er alltid moro å høre. Konserten med Riders On The Storm begynner med noen sånne: Først ”Roadhouse Blues” som med linjene ”Gonna have a real good time” antyder at det kan bli en trivelig kveld med et oppegående gammelt boogieband. ”Break On Through” og ”Love Me Two Times” holder humøret oppe. Men altfor fort blir vi minnet om den andre siden av The Doors – denne selvhøytidelige tilbøyeligheten til å late som de er ”viktige”. Mye av musikken til The Doors er blant de fremste symbolene på 60-tallets fall, med kvasifilosofisk lyrikk og lyden av destruktiv kjedsommelighet.”

Nå har jeg lest utallige biografier om The Doors, samt artikler i blader med – skal vi si – litt mer kulturfaglig ballast enn Dagsavisen. Konsensusen er som regel den motsatte av hva Rakvaag doserer; The Doors fikk en del hits og mye radiotid, på grunn av noen fengende singler. Men der The Doors virkelig var banebrytende og interessante, var nettopp når de gikk dypere inn i materien.

Når apokalyptiske visjoner ble sammenvevd med psykedelia og Morrisons shamanistiske studio- og sceneopptreden. Det er dette som gjør slik at The Doors huskes som noe spesielt den dag i dag, og ikke bare som et artig lite 60-talls mimreband. Det er dette som gjør slik at en Francis Ford Coppola finner det for godt å la ”The End” akkompagnere hans voldsomme epos Apocalypse Now, det er dette som får en Oliver Stone til å lage en syretripp av en
fritt fortalt biografisk filmframstilling av bandet, nesten 20 år etter vokalistens død. For å nevne noe…

På tynn is

At den dypere musikken til The Doors ikke finner gjenklang hos Rakvaag er greit nok, men at han ikke tar med en liten epistel om at han står for et synspunkt som er kontroversielt i all sin reaksjonære fråde, er mer alvorlig. Han er også på tynn is musikkhistorisk.

For det var på de tre første platene til The Doors at det meste av denne dyptpløyende musikken var å finne, og er vel snarere et symbol på 60-tallets rivende musikalske utvikling. Da Jim Morrison i perioden 1969-1970, av mangel på inspirasjon og for lite mangel på alkohol og syre, begynte å forfalle både musikalsk og på andre vis, så kan det gjerne være et symbol på 60-tallets ”fall”. Men da lagde The Doors ikke lenger det som Rakvaag omtaler som selvhøytidelig musikk som skulle være ”viktig”. Da konsentrerte de seg mer om de enkle radiohits’ene (som antageligvis passer bedre til Rakvaag).

Det mest alvorlige ut fra et journalistisk synspunkt er imidlertid at Rakvaag lar sin antipati mot The Doors’ musikk farge selve konsertanmeldelsen. Han burde jo ha hatt selvinnsikt og redelighet nok til å si i fra til redaksjonen om at dette var et band han hadde et horn i siden til, og at det ville farge anmeldelsen uansett hvor bra de faktisk spilte.

Hele hans tirade mot bandets musikk burde være uvesentlig her. Selvfølgelig skal en The Doors-konsert minne en om ”den andre siden” ved The Doors. Ellers så måtte de jo ha hoppet bukk over sin egen historie. Liker du ikke den andre siden, så hold deg hjemme da!

Mer villedende enn veiledende

Mode Steinkjer er på sin side, dagen før, også på kontroversiell kurs og tynn is, når han tar en gjennomgang av The Doors’ diskografi (http://www.dagsavisen.no/kultur/article2500505.ece). Det er spesielt i hans omtale av platen The Soft Parade at det hele blir veldig feil. Det er nemlig bredt akseptert at dette var The Doors’ svakeste album, noe Steinkjer også tilkjennegir.

Men så sier han: ”Med unntak av ”Touch Me” er denne mest trist, med en Morrison som synger sløvt og et arrangement som gjør sitt beste for å skjule et band i kunstnerisk krise. Platen bekrefter hvilken forfatning Jim Morrison er i ferd med å kjøre seg ned i.”

Både i samtiden, og i artikler/biografier om bandet i ettertid, er det jo nettopp lettvinte og grunne låter som ”Touch Me” og ”Tell All The People” som fikk både fans og kritikere til å avskrive albumet.

Problemet var at det kun var noen få låter som holdte samme standard som tidligere (for eksempel ”Shaman’s Blues”, ”Wild Child” og tittelkuttet). Også i det tilfellet er altså Dagsavisens artikkel mer villedende enn veiledende. Jeg håper de uinnvidde som eventuelt er interessert i bandet oppsøker andre kilder enn Dagsavisens kulturjournalisters høyst ”originale” artikler.