NOSO – En kulturpolitisk brøler
INNLEGG: Enten man går for "helprofesjonelt" kammerorkester, samlingsbasert "ensembleorkester" eller landsdelsmusikeres "deltidsorkester", kan det umulig bli verre enn dagens "papirorkester", skriver Magnus Mulligan.
Debatten om Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester (NOSO) har de siste dagene rast både på Ballades nettsider og i avisene Nordlys og Harstad Tidende. Kritikerne har stått i kø for å slakte både politikere, sjefsdirigent og ledelsen i NOSO. En unison holdning er derimot gjennomtrengende; Nordnorsk opera- og symfoniorkester er århundres kulturpolitiske brøler!
Distriktspolitisk feilgrep
Sist ut i rekken av kritikere er trompetist i Tromsø Kammerorkester, Arne Bjørhei som mener orkesterets 52 millioner kroner disponeres feil med tanke på at den største utgiften går til å leie inn musikere fra nært og fjernt. Kritikken er ikke uberettiget.
Ved å fly inn kompetanse i form av musikere fra uke til uke frarøves hele Nord-Norge muligheten til å bygge opp ett regionalt orkester på høyt nivå i nordens Paris. Årsaken er at den samme kompetansen som kommer inn med SAS og Norwegian før konsertene er på vei hjem igjen etter produksjonen er ferdig.
I Elef Nesheims symfoniorkesterutredning fra 2001 kan man lese at i år 2000 hadde daværende Tromsø Symfoniorkester hadde budsjett på 8 millioner, 20 fast ansatte musikere og spilte 151 konserter i Troms fylke. Mye har endret seg siden den gang. Budsjettet har gått opp, men antall konserter har gått ned. Hvor er alle pengene blitt av? Jeg skjønner godt at Bjørhei lurer på det samme etter å ha spilt i orkesteret i Tromsø de siste 25 årene.
Les også: - Prioriteringene rundt NOSO er helt feil
Like viktig i nord
Det er like viktig å ha et tilfredsstillende kulturelt tilbud i nord som i sør. I hovedstadens fylke Oslo holder både Kringkastingsorkesteret, Oslo-Filharmonien, Operaorkesteret og Det Norske Kammerorkester til. I Nordland, Troms og Finnmark har man prosjektorkesteret NOSO på deling. Behovet for et orkester i de tre nordlige fylkene i landet er stort og markede er langt fra mettet.
At man ikke har et permanent fullsatt orkester med jevnlige kunstneriske produksjoner på høyt nivå markerer et tomrom i norsk kulturhistorie, og gjør at man nasjonalt sett nedprioriterer en hel landsdel i kulturpolitikken.
Se til Sverige
Hvis vi ser på "söta bror" er det en mye mer langsiktig orkesterpolitikk.
I Örebro Konserthus holder Det svenske Kammerorkesteret til med sine 38 fast ansatte musikere. Musikerne i Kammerorkesteret har fulle stillinger, men mange av dem underviser også på Musikkhøgskolen 10 minutter unna. Flere driver også kammermusikalsk virksomhet ved siden av jobben i orkesteret. Dette gir Örebro et godt musikalsk tilbud i en by som er på størrelse med Tromsø.
Orkesteret kan i tillegg være praksisplass for studenter ved Musikkhøgskolen, og tidligere avla også studentene i orkesterdirigering eksamen her. Det svenske Kammerorkesteret har også gått i bresjen for å spille inn og bevare notematerialet til musikk av svenske komponister. Et regionalt orkester med hovedkontor i Tromsø kan bygges på samme suksess som Det Svenske Kammerorkesteret i Örebro.
Les også: Fjern kulturpolitikken fra dirigentpulten i NOSO
Annen løsning
I Piteå har man valg en annen løsning. Ved siden av Musikhøgskolen i Piteå holder Piteå Kammeropera, Norrbotten Neo og Norrbottensmusiken til. Hver for seg er dette små ensembler, men når de har større prosjekter sammen under samlenavnet Norrbotten Kammerorkester utgjør det rundt 30 musikere, og er langt på vei et fullsatt kammerorkester. I Piteå som i Örebro ser man verdien i å bygge opp arbeidsplasser og kompetanse på regionalt plan. Ensemblene i Norrbotten turnerer rundt i hele landsdelen og bidrar med ulike musikalske tilbud i fylkene, kommunene og byene rundt.
En liknende ensembleløsning i Norge hadde sikret faste arbeidsplasser og kultur i Nord-Norge.
Landsdelsmusikere til orkester
En annen mulighet for organisering er å ansette landsdelsmusikere rundt om i de nordligste fylkene. Stillingene til landsdelsmusikerne kan bestå av 50% utøvende virksomhet i orkesteret og 50 % undervisning rundt om i Kulturskolene. På denne måten kan man sikre mange faste arbeidsplasser i Nord-Norge som både gir musikk på høyt utøvende nivå og som bidrar til mer kompetanse i de kommunale kulturskolene. Det hadde også blitt en kontinuitet NOSO per i dag ikke har. Orkesteret kan ha flere produksjoner årlig uten at det vil koste en formue, og man kan bruke mer til på å bygge opp kunstnerisk kvalitet fremfor bare å lære seg notene. Man kunne også knyttet et eventuelt fast orkester opp til ”Musikkarv-prosjektet”, som skal sikre norsk musikk i fremtiden.
Les NOSO-dirigent Lindbergs svar: NOSO-skuta på rett kjøl
Mange muligheter
Det finnes mange gode organisasjonsmodeller for et orkester. Enten man går for ”helprofesjonelt” kammerorkester, samlingsbasert ”ensembleorkester” eller landsdelsmusikeres ”deltidsorkester”, kan det umulig bli verre enn dagens ”papirorkester”.
For 52 millioner kroner har man muligheten til å bygge opp regionalt forankret orkester i en landsdel som kan stryke hele kulturlivet i Nord-Norge. I dag har alle andre landsdeler ett eller flere faste orkestre. Hvorfor skal ikke Nord-Norge ha samme mulighet?