Rune Nilsons klissvåte løskrutt
- Skal Rune Nilson følge sin egen gjennomvåte drømmeverden der alle til enhver tid er snille med alle, og hvor alle musikkjournalister og musikere holder hverandre i hendene, danner en ring rundt ekvator, gir jorda en klem og synger ”Barn av regnbuen!” på esperanto, burde han kanskje også holdt seg for god til å kritisere Hvidsten og Dagbladet. Egon Holstad, Nordlys, kommenterer kritikerdebatten som startet med Dagbladets omtale av Erik Fabers siste plate.

Av Egon Holstad
Musikksjef i Nordlys, Tromsø

Artisten Erik Faber har gitt ut en skive som ikke har fått særlig god kritikk. Tidlig denne måneden gikk samme mann derfor ut i avisa Fædrelandsvennen og tok et forsøksvis oppgjør med sine fiender.

Forbanna og skuffa
Han sa at han var både forbanna og skuffa over mottakelsen til albumet sitt, og at grunnen til at plata var falt i unåde hos de aller fleste anmeldere (skiva fikk et totalt snitt på 2,8 fra en skala hvor 1 er bunn og 6 er topp) skyldtes primært tre faktorer; nemlig at:

1: Musikkanmelderne kan umulig ha hørt ordentlig på plata
2: De samme folkene er forutinntatt
3: Anmelderne har (sitat) ”huet fullt av søppel”.

Poengene underbygges av at de personene Faber selv respekterer, altså de som liker plata (hørte vi ”venner og kjente?”), ikke rammes av noen av de ovennevnte faktorene, og at disse har fortalt Faber at det nye fonogrammet hans er (sitat) ”dritbra”.

En person han ikke mener er noe særlig å henge på juletreet er Dagbladets Sigrid Hvidsten, som gjennom et terningkast to (2) kom i skade for å uttrykke en viss misnøye med hans siste utgivelse. Faber mener dermed at hun ikke har hørt nok på plata, at hun er forutinntatt og at hun har hodet sitt fylt med søppel. Siden hun ikke synes skiva var dritbra, ligger det også en automatikk i at han ikke respekterer henne heller.

Forsmådd artist?
Nå er det fristende å påstå at disse uttalelsene kommer fra en forsmådd artist som ser at et samlet og positivt oppstemt anmelderkorps ville gitt plata en betydelig hyggeligere kommersiell skjebne, men dette skal jeg foreløpig la ligge.

Denne type fremstøt er nemlig ikke uvanlig. Selvsagt liker ikke artister å se sine album bli omtalt i negative ordelag, og Fabers reaksjoner representerer således ikke noe nytt.

Oppsiktsvekkende av Nilson
Det som er langt mer oppsiktsvekkende er når tidligere P3- og Lydverket-ansatte, rogalendingen og musikkentusiasten Rune Nilson går rett i strupen på Hvidsten etter at Dagbladet-journalisten i sin egen avis har svart Faber saklig og bestemt på hans kritikk av henne. Som om ikke Faber hadde nok problemer i første instans!

Nilson påstår at hennes dårlige kritikk av plata er ”en verbal mishandling av Faber” og ”et kraftig piss i trynet på de av oss som liker det Erik gjør” (på fornavn, må vite).

Videre tar han til orde for at man mer eller mindre bør avskaffe kritisk musikkjournalistikk, og at Hvidsten og andre musikkritikere ikke burde hatt livets rett i et moderne kultursamfunn.

Selv om det føles utrolig fristende å falle ned på Nilsons nivå, hvor man tar i bruk darwinistiske bilder for å konkludere med hvem som i denne sammenhengen har størst krav på å overleve, skal jeg i sympatiens navn unnlate å innlemme Nilson i slike tankemønstre (selv om det definitivt er veldig fristende).

Terningens makt
Dette er heller ikke første gang Nilson løfter det lille og sløve plastsverdet sitt mot den norske kritikerstanden. I det nokså forvirrede innlegget ”Terning-perning plipp-plopp” (Ballade, 21.03.03) skrev han noe som mellom linjene antakelig var ment å være et spark mot anmeldere, men som i likhet med hans ferske uttalelser i stedet er et frontalangrep på det platekjøpende publikum.

Nilson mener nemlig at ingen bør mene noe skriftlig negativt om plater de ikke liker, fordi terningen og anmeldelsene har altfor stor makt over folks dømmekraft. Han om det.

Selvsagt har vi som skriver om musikk en viss innflytelse på hva som selger, men kritikerstanden er på langt nær en samlet flokk av gutter og jenter med tryllefløyter som kan diktere hva folk skal like.

Ser man på salgstallene til artister som Heidi Hauge og Jahn Teigen, er dette artister som bestandig har solgt bra uten spesielt rørende drahjelp fra musikkritikere. Og slik er det også i alle andre leire. Pizza Grandiosa, Smurfehits, Lange Flate Ballær og Sagaen om Ishockeyfolket har alle vært kommersielle suksesser uten massiv oppbacking av kritikere.

Nilsons utopiske ønske
Siden Nilson videre undertegner med tittelen ”musikkjournalist”, er det i hvert fall ingen tvil om at han ønsker å ha en eller annen form for musikkjournalistikk.

Likevel mener han at man ikke skal drive journalistikk der man skriver negativt om produktene som omtales. Spesielt ille synes han det er hvis utøverne har brukt lang tid på å lage produktet sitt, og det er disse poengene til Nilson som virkelig er rørete og høyt/lavtsvevende, fra en person man skulle tro hadde skjønt grunnleggende mekanismer for hvordan pressen fungerer.

Prøv å overføre Nilsons utopiske ønske til et annet valgfritt tema journalistikken omtaler, og du skjønner at mannen ikke bare er på jordet, men til og med også på helt feil jorde (som noen så treffende sa i en annen sammenheng).

En gjennomvåt drømmeverden
Forstår man Nilson rett, mener han altså at hvis man ikke kan skryte av en plate, er det bedre å la være. En slakt vil nemlig være en negativ gjøkunge som fratar spalteplass fra kameratslige og koselige skulderklapp til hårsåre artister (som Faber) og fans (som Nilson), og da er det bedre ikke å være så negativ. Tenk, for en spennende og innholdsrik musikkdebatt dette ville generert i all media! Litt sånn ”Les, lytt eller se på vår musikkspesial: Vi mener ingenting! Om ALT!”

Dernest er man nødt til å stille seg spørsmålet: Skal dette gjelde for sportsjournalister, næringslivsjournalister, litteraturanmeldere, politiske journalister etc.? Det finnes jo idrettsutøvere, finansmenn- og kvinner, forfattere og politikere som har både følelser, fans og karrierer de har ofret mye for å tilstrebe seg.

Skal Rune Nilson følge sin egen gjennomvåte drømmeverden (der alle til enhver tid er snille med alle, og hvor alle musikkjournalister og musikere holder hverandre i hendene, danner en ring rundt ekvator, gir jorda en klem og synger ”Barn av regnbuen!” på esperanto), burde han kanskje også holdt seg for god til å kritisere Hvidsten og Dagbladet.

Man kan selvsagt si at dét ville vært en bonus, men i en sådan og virkelighetsfjern verden hadde vi ikke engang ville blitt ufrivillig underholdt av slike som Rune Nilson heller.

Og slik vil vi rett og slett ikke gå glipp av.