Om eldre allmuevisers hamskifte - del 2
I denne andre delen av artikkelen "'...rekandes på ei fjøl' : Om eldre allmuevisers hamskifte fra kontinentet til Valdres, ca. 1450-1930", trekker Håvard Skaadel frem et par interessante eksempler på vise-migrasjon. Om balladen "De tre grever", skriver Skaadel: - Det kan ikke nektes for at utviklingen i visa går fra det nøkternt realistiske på 1500-tallet og henimot det melodramatisk underholdningsmessige i de svensk-norske skillingsversjonene fra 1800-tallet. Det finnes ellers både katolske og protestantiske versjoner av denne visa. I denne andre delen tar Skaadel også for seg Valdres-bånsullen "Brumbasken i bombø" - som opprinnelig hører hjemme i den iberiske folkedanstradisjonen.
Av Håvard Skaadel, lektor
2. Nyere ballade II: De tre grever
“De tre grever” er fortellingen om en ung kvinne som blir kurtisert av en ung greve. Visa er dokumentert i Tyskland og Nederland på 1500-tallet.(51)
Øystein Gaukstad bemerker at “en kan skille mellom en nordlig protestantisk og en sørlig katolsk distribusjon”. (52) Jeg har ikke hatt anledning til å studere nordtyske varianter, selv om disse sikkert har direkte tilknytning til de danske.
Den eldste versjonen er sikkert den “katolske”, som ofte kalles “Die Nonne”: Her avviser piken grevens kurtise og forkynner at hun heller vil gå i kloster. Denne teksten er trykt i Amsterdam 1591, men skal gå tilbake til Antwerpener Liederbuch 1544, nr. 87. (53) I den nederlandske versjonen arver piken penger, og først da finner greven ut at “denne bruden er det verdt å ri etter”: Altså en kald beregning fra grevens side, og han blir selvsagt avvist av den vakre, unge nonnen. (54)
Men i senere versjoner fra Alsace, Schwaben og Franken dør greven på slutten av visa, det være seg av gift (rakt ham av piken!) eller av hjertesorg. Dette sentimentale trekket er bibeholdt i de skandinaviske “protestantiske” versjoner, der piken ikke går i kloster, men gifter seg med en annen. (55) Helt siden 1500-tallet er det de samme episodene som går igjen: Jenta ser et skip, det er grever ombord, den yngste vil forlove seg. Mens alle kildene forteller om gullringen, er det bare de tyske og nederlandske (de “katolske”) som omskriver grevens kurtise med at han “skjenker henne avkjølt vin av et veneziansk glass”.
Mens Johann Gottfried von Herder (Volkslieder, 1778) – og med ham Andreas Peter Berggreen – trodde at dette var et forgiftet glass, bemerker Fr. M. Böhme tørt at det dreier seg om et ordinært drikkeglass. (56) For nordboene var det tydeligvis enklere å gå rett på sak og snakke om forlovelse. Videre erstattes klosterporten med bryllupssalen, og giftmordet/hjertesorgen med et realt maskulint sverdstøt i buken – et verdig endelikt for en ulykkelig offiser!
Sangen finnes ikke blant Lindemans Valdres-toner, men er notert av henholdsvis Sigurd Islandsmoen:
- “Jomfruen gjekk upp paa det høgaste berg”, (1901 nr. 13, Aurdal)
og av Erik Eggen:
- “Jomfruen gik sig på høian fjell” (1929 nr. 46). (57)
Lindeman har notert én dialektpreget “Greve”-tekst etter Marit Iversdatter Grønlykka på Vågå,
- “Der stander tvo vento paa høgø Løft”. (58)
Andre, tydelig fordanskede versjoner har Lindeman notert på Røros etter Lucia Holm,
- “Jomfruen gik op paa det høiende loft”; (59)
på Løten etter Anders Olsen Graff,
- “Jomfruen stod sig paa høien Sal”; (60)
og på Andebu etter Henrikke Kristoffersdatter,
- “Jomfruen hun ganger sig paa høiande Bjerg”.(61)
Det er enkelte svenske språktrekk i endel av de norske versjonene som foreligger, så De tre greverser delvis ut til å ha vandret inn i Norge gjennom svenske skillingstrykk.
Hovedmomentene i historien
Historien om skipet med de tre grever er veldokumentert tilbake til 1500-tallet, med to fyldige flamsk-nederlandske versjoner, hhv. fra Antwerpen 1544 og Amsterdam 1591. Disse oppskriftene er utgangspunktet for den “katolske” versjonen av visa, der jenta heller vil gå i kloster enn å gifte seg. (62) Jeg har tatt utgangspunkt i den östergötske versjonen som en god representant (18 strofer) for de “protestantiske” versjonene, der jenta blir forlovet med en annen mann mens greven er på reise. (63)
A Ei jente ser fra fjellet at et skip kommer seilende.
B I det skipet er tre grever.
C Greven kurtiserer piken
C1 Den yngste greven gir henne vin. (Nederl.)
C2 Den yngste greven vil forlove seg med henne. (Skandinavia)
D Greven gir jenta en ring av gull. (Schwaben, Franken, Skandinavia)
E Han ber henne fortelle moren at hun har funnet den i gresset.
F Pikens reaksjon på kurtisen.
F1 Piken vil heller gå i kloster. (Nederl./Tyskland)
F2 Piken vil heller si sannheten. (Skandinavia)
H Greven kommer tilbake etter en tid.
I Han drømmer at piken er gått i kloster.
I1 Greven drømmer at piken skal gå i kloster. (Nederl./Tyskland)
I2 Piken skal gifte seg med en annen mann. (Sverige)
K Greven saler hesten og rir til klosteret.
L Han truer med å brenne klosteret dersom piken ikke kommer ut.
M Grevens møte med pken.
M1 Jenta kommer ut, blek, i hvite klær og med kortklipt hår. (Nederl./Tyskland)
M2 Jenta danser med greven. Hun hadde trodd han var død. (Sverige)
N Avskjed mellom greven og piken.
Håvard Skaadel er lektor i musikk ved Bodø videregående skole. 17. desember 2005 disputerte han over sin avhandling ”Musical-rhetorical devices in the small concertato motets of Henry Du Mont (ca. 1610-1684). Conventions and modernity in a mid-17th-century musical aesthetic of proportions and emotional representation”. Dette i følge forskning.no. På dette eminente nettstedet kan du også lese en artikkel i forbindelse med Skaadels Du Mont-avhandling.
Neste del av “...rekandes på ei fjøl” publiseres på Ballade i løpet av uken.
Fotnoter:
51. BÖHME 1877, nr. 36-38, s. 112-116.
52. GAUKSTAD 1997, s. 413f.
53. “Ic stont op hoghe berghen” in: BÖHME 1877, nr. 38. For kilden fra 1544 henviser Böhme til Uhlands samling, nr. 96B.
54. Ibid. s. 116, strofe 13: “Doen ic een haveloos meisjen was, / doen stiet ghi mi metten voet; / hadt ghi dat woordt ghesweghen, / hed hedde gheweest al goet.”
55. SAHLGREN 1958, II, s. 27f og 31f; EGNER 1971, s. 74f.
56. BERGGREEN, Andreas Peter: Tydske Folke-Sange og Melodier, København 1863, nr. 14c: “Efter Sagnet et Glas, som forgiftede Drikken.” – Dette er et sitat fra HERDER: Volkslieder I,15 (1778): “Nach der Tradition ein Glas, welches den Trunk vergiftete.” Se kommentaren i BÖHME 1877, s. 115: “Es ist überhaupt damit nur ein venetianisches Trinkglas bezeichnet.”
57. GAUKSTAD 1973 nr. 135.
58. GAUKSTAD 1997, Lindeman [301] nr. 88, s. 413ff.
59. Ibid., Lindeman [316] nr. 13, s. 769.
60. Ibid., Lindeman [311] nr. 14, s. 698.
61. Ibid, Lindeman [314] nr. 33, s. 753.
62. Antwerpen 1544 in: DE LANGE et alia 1919, nr. “ ; Amsterdam 1591 in: BÖHME 1877, nr. “.
63. SAHLGREN 1958, s. 31ff: “Jungfrun hon gångar på högan berg”.
64. Ibid. s. 27f, “Det var två såta vänner”. Dansk versjon i EGNER 1971, s. 80f.
65. MÜLLER-BLATTAU, Joseph: ‘Das ältere geistliche Volkslied von den Anfängen bis zum Ende des 16. Jahrhunderts’ in: BREDNICH et alia 1975, s. 427, eks. 9: “Zu den volkspädagogischen Absichten der deutschen Mystiker gehörte, das religiöse Gedankengut auf bereits bekannte, vielgesungene Volksmelodien unters Volk zu bringen. … Einen Typus für sich bildet die Weise des wohlbekannten, um 1470 auftauchenden mystischen Weihnachtsliedes, ”so unter des Herrn Taulers Schriften funden”: Es kommt ein Schiff geladen. Als Ton ist angegeben: Es wollt ein Jäger jagen. [Noteeksempel 9] Der Tonbereich ist d-a-d! Die Anzeile d-a entspricht dem Schlussfall a-d, die zweite Zeile wendet sich nach dem terzverwandten f, die neue Anzeile bekräftigt dieses f im Quintfall. Aus dieser Zeilenfügung können wir je einen Zweizeiler oder einen Dreizeiler gewinnen.”
66. Chansons bretonnes. Kanomp uhel!, Spézet 2001, s. 80f.
67. BOUIN, Fr.: Méthode de Vielle, 1761. Innspilt på LP Tanzmusik des Hochbarock, Archiv Produktion, Ulsamer-Collegium, 1974.
68. F. eks. “La Barbe y branle”. Jf også følgende melodier med kvintomfang: “En m’y rev’nant de la foire”, “L’autre jour j’m’ y promène”. Det er ikke uvanlig å gå sprangvis til kvinten, og deretter gå trinnvist ned til grunntonen. Rester av en alderdommelig resitasjon innen kvintintervallet kan også muligens spores i “La fille à marier”, men her er melodien egentlig delt i to områder: et høyt toneforråd f-c, og et lavt toneforråd d-a. – Takk til Emmanuelle Huteau for tilsendte eldre opptak.
69. De følgende fakta kommer fra Christa Reichs artikkel i BECKER et alia: Geistliche Wunderhorn, s. 60-68.
70. Christa Reich har i sin artikkel gjengitt faksimile av ‘Uns kompt ein Schiff gefahren / En navis institoris’. Se også BÄUMKER 1889, b. 1, nr. 85, s. 346; dessuten WACKERNAGEL, Philipp: Das deutsche Kirchenlied..., Leipzig 1864-77, bd. II, nr. 460 (jf nr. 458-59) = ZAHN nr. 131.
71. BÖHME 1877, nr. 36, s. 112f, “Ich stund auf einem Berge”. Böhme tar utgangspunkt i et melodifragment fra Schmeltzel 1544, Quodlibet nr. 7.
72. Ibid. Böhme angir som kilde Horae belgae II,85.
73. DEARMER et alia: The Oxford Book of Carols, nr. 3 og 18.
74. NYERUP og RAHBEK 1814, 5te Tome, no. 177, mel. B: “De Røvere vilde stjæle gaae”.
75. GAUKSTAD 1973, s. 24f. – Lindeman [301] nr. 105, GAUKSTAD 1997 s. 420.
76. HUDSON, Richard: ‘Folia’, artikkel i New Grove (1980). Hudson nevner Francisco de Salinas’ nedtegnelse i De musica (1577) som eldste skriftlige melodikilde. Han refererer til eldre vitnesbyrd om selve dansen (Portugal, sent på 1400-tallet). – Antonio Vivaldis variasjoner står i denne tradisjonen, ved siden av Archangelo Corellis fiolinvariasjoner, François Couperins cembalovariasjoner og talløse andre versjoner fra Lully og fram til Grétry og Cherubini.
77. F. eks. “Estre Eternel, principe de tout Estre”, LAGEDAMON 1750, I nr. 25bis ;“C’est pour vous seul, Seigneur, que je veux vivre”, ibid., VI nr. 25.
78. NYERUP og RAHBEK 1814, 5te Tome, p. LXXXVII (deest numerus).
79. HÄGG, Göran: Den svenska litteraturhistorien, Uppsala 2001, s. 134ff. – GAUKSTAD 1997, Lindeman [314] nr. 28, s. 752. – Fullstendig svensk tekst (90 strofer) og melodi i SAHLGREN 1958, bind II, s. 8-22.
80. Edvard Storm: “Hr. Sinklar drog over salten Hav”, Norges Melodier b. 1 nr. 47. Kort omtale i BULL, Francis: Norges litteratur fra Reformasjonen til 1814, Oslo 1958, s. 495f.