Talsmann for norske tekster
Lars Bremnes er på en rask visitt i hovedstaden. Han har gitarkofferten full av nye låter, og er klar for å besøke resten av landet i løpet av vinteren. Den 4. desember fylte han dessuten 40 år. I dette intervjuet som er sakset fra TONO-nytt, forteller den nordnorske visekunstneren om hvordan det å arbeide med tekst til låtene er blitt mer og mer viktig for ham, og om betydningen av norsk musikk på norsk, enten det er i radioen eller på fotballkamp. - Da vi spilte landskamp mot Wales i vår, ble publikum på Ullevål varmet opp med Shania Twain. I løpet av en times opplading til kampen var én sang på norsk. Og dette var mens Nordstoga lå på VG - toppen, undrer Bremnes.

Av Jens Magnus, redaktør i TONO-nytt


Vi møter Lars Bremnes på kafé i Oslo. Han er på vei til viseklubben Josefine, hvor det er en bestillingskveld med nye viser fra flere norske visekunstnere. Han ankommer med snøfiller i håret og et godt grep om gitaren.
Vi bestiller kaffe, og Bremnes er snart i gang med å redegjøre for forskjellene med å jobbe i et band og det å jobbe alene. Han kjenner godt til begge deler.

- Jeg har for eksempel samarbeidet med Georg Buljo i ti år. Og det er gøy å jobbe i band. Du blir nødt til å disiplinere deg, og det er utrolig lærerikt. Samtidig vil nok mange oppleve at de skriver sanger som rett og slett ikke passer for den musikalske rammen bandet gir. Jeg forstår godt at mange låtskrivere har solokarriere ved siden av sine gruppeprosjekter, mener Bremnes. Kaffen kommer på bordet, og mobilen ringer. Han unnskylder seg, og fører en kort samtale. Så er vi i gang igjen.


Når tekst møter musikk
I oppveksten følte Lars Bremnes en klar forventning i retning av at han burde gjøre noe musikalsk. Far, bror og søster var da allerede etablerte i musikken med hver sin karriere. Egentlig ville han helst helt andre ting; spille fotball og kjøre slalåm. Og da det ble snakk om instrument, valgte han saksofonen innledningsvis.

- Skrivingen kom senere. Det tok i grunnen lang tid, forklarer han. – For meg er tekstene det mest krevende. Jeg har vært heldig å ha gode rådgivere rundt meg, og har lært at det faktisk ikke alltid er bortkastet å bruke en ekstra uke på andre vers. Kanskje vår bransje kunne lære av det som har skjedd innen norsk film - at de nå bruker mer ressurser på manusarbeid.

Er det mulig å tenke seg en slags låtskriver-business i Norge? Hva med en landslagssamling for låtskrivere? Hvor unge skribenter kan møte tekstforfattere fra forrige generasjon også! Til felles inspirasjon og nytte. Spør han.

Kveldens visemøte på Josefine et bra utspill. NOPA har også tatt fine initiativ med seminarene sine. - Men dette kunne vi godt hatt mer av, oppsummerer den unge gitaristen.
Han kunne godt hatt flere innspill da han begynte sin karriere som låtskriver.

- Se på hvordan gitarister skaffer seg bokser, pedaler og software til sine instrumenter. Tekstforfattere kan også trenge ”plug-ins” for sitt arbeide. Selv burde jeg være flinkere til å låne diktsamlinger på bibliotekene. Det er en fantastisk verden der! Slik jeg ser det gir møtet mellom tekst og tone et ekstra element når møtet er vellykket. Helheten blir mer enn summen av delene. Slik som i Beatles-låten ”The fool on the Hill”. En grei tekst til en melodi som forandrer kameraføringen i historien; fra å se idioten fra utsiden går vi med musikkens hjelp inn i hodet hans. Det har skjedd noe magisk når tekst og musikk kler hverandre så godt. Du kan gjerne si at 1 + 1 blir 3, sier Bremnes entusiastisk.

Denne vinteren vil han veksle mellom å skrive og å spille live. Han reiser landet rundt med den kulturelle skolesekken, blant annet for å holde låtskriverkurs for ungdomsskolen. Det er tydelig at dette opptar ham. Senere reiser han på turné sammen med Georg Buljo. - Det er en fin måte å prøve ut nye låter på, mener han. Jeg minner ham om TONOs urfremføringsskjema.

Bremnes er født inn i en familie hvor TONO var et kjent begrep. – Storebror Ola maste stadig på at jeg måtte melde meg inn i TONO, smiler han. – Og da jeg endelig fikk gjort det, var det mye smartere enn jeg hadde fantasert om! Det gir meg et bein å stå på i trange tider, og er et fantastisk system.

- Det er jo også spennende å følge med på debatten om nedlasting og nettmusikk. Her sitter programmerere og låtskrivere på samme side av bordet. Både vi, plateselskapene og opphavsrettsorganisasjonene får kritikk i denne debatten, men det er få stemmer som løfter seg mot teleselskapene, som rolig håver inn kroner på hver eneste nedlasting. Pussig, smiler han.


Beundrer Bye

Vi snakker litt om inspirasjonskilder, og han er raskt fremme med Erik Bye.

- Han er et forbilde for meg. Når man først skal bli voksen i denne bransjen, synes jeg han gjorde det med stil. En mann med menneskelig og kreativt mot. Som programleder strittet han hele tiden mot å bli presset for langt inn i den lune sofaen. Jeg håper inderlig at han ikke var den siste som protesterte mot formatering i eteren. Vi får se. Personligheter av det formatet kommer ikke hvert tiår! Jeg husker han inviterte ny-veiv bandet "The aller værste" til å spille i et av sine programmer. Ikke fordi de solgte så mange plater, men fordi han syntes de hadde noe å komme med.

- Jeg blir skamfull over å spille radio for utenlandske gjester. Hva må de tro? Hvem skal spille de norske låtene om ikke norsk radio gjør det? Bremnes bretter opp ermene. Nå er han i siget.
- Vi har klart det mesterstykket å gjøre sanger på norsk til en minoritet i vår egen eter. Finnes det i det hele tatt en politikk på dette, eller er det helt tilfeldig? Hører norske 14-åringer i dag overhodet til norske tekster? Han snakker fort nå.

Hvem er kulest i landet her?

- Min niårige datter har allerede lært leksen: Skal du ha på fin kjole og synge på TV, så er det engelsk som gjelder. Jeg har sittet og hørt musikk på P1 i to timer sammenhengende uten å høre én norsk tekst! De reklamefinansierte kanalene er om mulig enda verre. Hvorfor ikke gi konsesjonene direkte til Warner? Han ler oppgitt.

- Engelsk vil alltid være en viktig del av popmusikken, men det blir vel mye husmannsånd over oss når vi så stor grad reiser rundt i steinrøysa og synger til hverandre på et fremmed språk, mener han.

Det verste er at innen kulturskoler og offentlig musikkutdanning er debatten om sangspråk fraværende.

- Da kulturskolenes gallaforestilling "godt norsk musikkår" gikk for et par år siden i TV var det ingen av de håpefulle som sang på norsk, sier Bremnes, og fortsetter med et annet eksempel: - Da vi spilte landskamp mot Wales i vår, ble publikum på Ullevål varmet opp med Shania Twain. I løpet av en times opplading til kampen var én sang på norsk. Og dette var mens Nordstoga lå på VG – toppen!

- Det gikk som det måtte gå - under kampen ble vi sunget i senk av walisiske supportere. De var 200, vi var 14000, sier han resignert, og løfter kaffekoppen.

- Noen prøver å forklare denne feigheten med internasjonalisering. Men da skulle vi jo høre urdu, spansk og russisk i langt større grad i musikken rundt oss? Hva?, argumenterer Bremnes.

- Jeg mener, det handler jo om noe så enkelt som selvtillit. Den har både Nordstoga, Kaisers og Gåte, og publikum følger heldigvis etter! Og så er det gøy å høre at hip- hop´erne nå har en leken innstilling til språket vårt. Gruppenavn som "Pen jakke" og "Tungtvann" er stilige. Minner meg om norsk ny-veiv fra 80- tallet. Da var det mange originale band- navn: Lumbago! Kjøtt! De press! Men den modigste artisten fra denne tiden må vel være Jannicke. Tenk å stå fram i punke- klær og synge at vi skal slutte å røyke og drikke. Ikke akkurat The Clash kan du si. Men for et mot! Sier Bremnes før han konkluderer:

- Før så jeg opp til folk som var flinke, men som åra går beundrer jeg mer og mer folk som er modige.

Han tømmer kaffekoppen, hilser, tar farvel og gitaren sin, og forsvinner ut i snødrevet igjen.

Vi hører nok snart mer fra ham.