Vilje til hva – Habbestad?

INNLEGG: En "ti på topp-programmering" av Oslo-Filharmonien ville vært uforenlig med orkesterets formål, skriver Marit Gaasland, informasjonssjef i Oslo-Filharmonien, i dette svaret til Ballades kommentator Ida Habbestad.

"Utan synleg vilje" er Ida Habbestads overskrift i Ballade 12. mai, der hun refererer fra presentasjonen av Oslo-Filharmoniens sesongprogram 2009-2010 sist fredag. Om det for Habbestads egen del bunner i manglende vilje, evne eller andre forutsetninger vet vi ikke, men hun har i alle fall ikke klart å få med noen av de mange poengene, langt mindre de kulturbegivenhetene som ble presentert.

’Situasjonen er nådelaust snudd på hovedet for Oslo-Filharmonien’ … Dei er ikkje lenger utan konkurranse kva gjeld posisjon i det klassiske musikklivet. ’ Hvor lenge har Habbestad vært på banen, egentlig? Konkurransen om publikum i Oslo har vært stadig økende siden tidlig i 1990-årene, og slik kommer det sikkert til å fortsette fremover. Desto mer oppsiktsvekkende og gledelig er det at Oslo-Filharmonien hele tiden har opprettholdt sin posisjon hos publikum. Det har skjedd parallelt med en stadig kvalitetshevning, som bl.a. har brakt stadig flere store internasjonale navn inn i programmene, og en kvantitativ og kunstnerisk orkestervekst som har gjort så å si enhver fremførelse mulig. Noen år har besøksmessig vært bedre enn andre, og 2009 er så langt det beste på lenge. Det siste ble også nevnt på fredagens samling, men brukes av Habbestad som et indisium på kommersialisering (med forbehold om at jeg forstår henne rett).

Den begivenheten som Habbestad koster på seg å nevne i kommende sesong, er Beethovens niende symfoni på Rådhusplassen i august, men da med spørsmål om hvorfor akkurat den? Vi kan bare råde henne til å vente og se. Dette er ikke det eneste som skal foregå på Rådhusplassen i august. At det er Mahler-jubileum med store produksjonsmessige investeringer, nevnes ikke. Og la oss nevnte at dette er ikke ’gammel’ musikk i Norge. Flere av symfoniene kunne ikke fremføres i Oslo før i 1970- og 80-årene, pga. for lite orkester og mangel på konserthus. At Oslo-Filharmonien har slike milepæler med i en 90 års jubileumssesong, er verken uvesentlig eller unaturlig. At den store nålevende komponisten Harrison Birtwistle nå står på programmet for første gang, er enten ikke lagt merke til eller blir ikke ansett som viktig. Det samme gjelder flere 1900-talls komponister som har vært ufortjente lite spilt (som Martinu, Dutilleux, Milhaud og Adams). Når Habbestad hevder at vi mangler satsningsområder, er vi ikke sikre på om hun selv vet hva hun mener. Er det helt uinteressant at Oslo-Filharmonien i kommende sesong viderefører dette årets nyskapning ung.kom, der svært unge komponister får bruke et av verdens fremste orkestre som ’medium’? Dette kan da ikke være noen dårlig bruk av Oslo-Filharmonien som ’kompetansesenter’? . Det er vel heller ikke samarbeidet med Nordic Black Theatre, i denne omgangen med en 2010-versjon av dramaet Romeo og Julie – med tekster av Forente minoriteter, fritt etter Shakespeare?

Men aller først og fremst skal vi også i 2009-2010 pleie vårt hovedsatsningsområde: Presentere symfonisk musikk på høyeste nivå, enten det dreier seg om komponister, dirigenter, solister eller fra orkesterets egen side. Her drister vi oss til å nevne at norske dirigenter og solister utgjør ca. en tredjedel av totalen innenfor sine respektive fag. I dette ligger det også viktig kompetanseformidling. For øvrig har gjestelistene en rekke spennende, nye og utenlandske navn, som Oslo-Filharmonien ser det som viktig å knytte til seg med tanke på fremtiden.

Oslo-Filharmoniens økonomi har i senere tid vært et mye omtalt tema i mediene. For Oslo-Filharmonien selv er den nødvendigvis et vedvarende hovedtema. Det hadde vært vår minste kunst, vi kan kanskje si bokstavelig talt, å programmere ’kommersielt, spille ’ti på topp-programmer’ hele veien. Men en slik programpolitikk ville være uforenlig både med vårt hovedformål, eller ’visjon og vilje’ for å bruke Habbestads ord, og ikke minst: med en videre kunstnerisk utvikling av orkesteret.

Når det gjelder Jukka-Pekka Saraste, minner vi for ordens skyld om at han er kunstnerisk leder.

Han kan i utgangspunktet programmere hva han vil, men må naturligvis også ta hensyn til de økonomiske rammene. Om etterlysningen av initiativ, er han for øvrig feilsitert, eller misoppfattet av Habbestad. Det han først og fremst fremhevet som hindringer for nysatsninger, for eksempel nye og moderne presentasjonsmåter, var Konserthuset. Og det var om dette temaet han etterlyste initiativ (og da underforstått fra politikerne, ikke Oslo-Filharmoniens adm. ledelse).

Når det gjelder sammenligningen med Operaen, gjør jo Habbestad nettopp det som alle har ønsket å unngå – også Operaen selv, tror jeg: Å bruke denne fantastiske nyvinningen innenfor norsk kulturliv destruktivt overfor andre instanser og tilbud. Å telle antall hoder på pressesamlinger i Bjørvika kontra andra fora, virker i beste fall naivt.

Til Katrine Ganer Skaugs noe patetiske kommentar ’Stakkars, stakkers OFO’, har vi bare denne kommentaren: Mariss Jansons-bølgen var på sitt høyeste i midten av 1990-årene. Den er historie. Det er derimot ikke orkesterets høye nivå og store format. Dette til orientering.

Marit Gaasland er informasjonssjef i Oslo-Filharmonien