Høvikodden og musikken – del 1
BOK: I forbindelse med utgivelsen av praktboken Høvikodden Live 1968-2007 gjengir Ballade her utdrag av Geir Johnsons omfattende artikkel om Høvikodden og musikken. - Henie Onstad senterets historie er etter min oppfatning et viktig element i selve Historien om den moderne kunstens gjennombrudd i Norge i slutten av det 20. århundre, skriver Johnson.

Av Geir Johnson
Komponist, musikkviter og direktør i Ultimafestivalen

Når man blir bedt om å skrive en sammenfattende artikkel om musikkens plass på Høvikodden blir man selvsagt først grepet av begeistring. ”Så deilig at noen endelig har lyst til å dokumentere denne historien”, tenker man, og begynner å kjæle for både den ene og den andre anekdoten som skal få plass i dette mulighetenes herbarium.

Men etter hvert som deadline nærmer seg, innser man hvilken håpløs oppgave man har takket ja til. For innenfor de rammer man er tildelt, kommer knapt noen til å bli fornøyd. Og alle vi som var der, ved de viktige prosjektene i 1970- og 80-årene, hvordan skal vi noensinne få noen til å forstå hvor banebrytende vi opplevde disse tingene? Ja, for det å skape en nasjonal tradisjon innenfor framføringen av moderne kunstmusikk, det var det selvsagt mange som bidro til, men til syvende og sist var det bare ett sted dette skjedde, der man åpnet dørene for det uventede og uhørte. Stedet var Høvikodden, men knapt noen tenkte på å være kronikør.

Det betyr ikke at vi ikke dokumenterte ting. Det finnes en rekke intervjuer og artikler i Prisma fra denne tiden, og mye fint fotomateriale og fin lyddokumentasjon av en rekke konsertprosjekter fra Høvikodden. Slik sett er institusjonen nærmest forbilledlig, i det ingen forventet en slik dokumentasjonstrang, og ingen ba om det. Likevel gjorde man det, for egen regning. Det interessante og tankevekkende var likevel at ikke presse og musikkforskning så dette som viktig nok. Og kanskje de får rett til slutt: Kanskje vil den arenaen og det feltet som vi i noen korte år har kalt ”samtidsmusikk” om en stund være avgått ved døden, uten at noen egentlig kom til å savne det. Vel, jeg vet nå noen som kommer til å savne det. Og en del av de navnene kommer du til å finne i denne artikkelen. Det er personer som på en eller annen måte har bidratt til utviklingen av norsk musikkliv, og som tildels har gjort det på vegne av kunsten, på tvers av den allmenne folkemening, og i det minste uten den økonomiske eller politiske støtte som man kanskje kunne ha håpet på.

Hvem var der?

Om vi ser de siste tretti år av 1900-tallet under ett, er det hevet over tvil at Henie Onstads musikkprofil har vært den sterkeste i norsk musikkliv når det gjelder å presentere de nyeste trender. ”Alle” var de der: Karlheinz Stockhausen, Steve Reich, Terry Riley, Mauricio Kagel, for bare å nevne noen av de største komponistnavn fra 1960- og 70-tallet, som preget den internasjonale scenen. Felles for dem er at de kom på besøk til Norge på en tid da bevisstheten om ”det moderne” i musikken fortsatt var forbundet med noe farlig, noe ukjent. Nam June Paik hadde jo satt Oslo på ende alt tidlig på 1960-tallet med sin performance i Ny Musikks regi, og Høvikoddens konsertserier fra etableringen av fortsatte i dette sporet, samtidig som man ønsket å trekke til landet de ”store navn”. Det som skjedde gjennom 1960-tallet var at denne typen begivenheter hendte flere ganger, og med etableringen av Høvikodden fikk man omsider en arena for grensesprengende kunst.

Også for den nye norske jazzen ble derfor Høvikodden en viktig arena i disse første årene, for aldri var vel avstanden mindre mellom den klassiske musikkens avantgarde og jazzens ditto. De ble nærmest forstått som to sider av samme sak, og nettopp dette aspektet kunne Høvikodden utnytte. Aldri har vel heller ung norsk jazz stått sterkere enn med framveksten av generasjonen Jan Garbarek, Terje Rypdal, Svein Finnerud, Bjørnar Andresen, Svein Christiansen for bare å nevne noen av de mange som fant Høvikodden som en interessant base.

Typisk for tidsepoken var ”Samklang” - en happening der mange jazzgrupper spilte i tolv timer sammenhengende. I vår tid virker det for øvrig som om improvisasjon har kommet i fokus for første gang, nærmest. Men på Høvikodden arrangerte man Improvofestivalen allerede tidlig på 1970-tallet, der blant andre Frederic Rzewski satte i gang kurs i improvisasjon for interesserte.

Internasjonal jazz’ fremste navn på den tiden, George Russell, spilte på Høvikodden. Det gjorde også de legendariske Soft Machine, en engelsk ”progressiv” (det het jo det...) jazz-rock gruppe med legenden Robert Wyatt. Kunstneren Mark Boyle laget lysshowet.

I det hele tatt var kunstsenteret på Høvikodden et tilfluktssted for de fleste musikksjangre i denne tiden. Viseklubben Hades, som hadde sine første samlinger i kjelleren rundt 1970, vokste seg snart ut av kunstsenteret og ble til Kalvøya-festivalen, som tiltrakk seg storheter som Frank Zappa, Peter Gabriel og Bob Dylan. Og på begynnelsen av 1980-tallet begynte tre ungdommer så smått å øve i kjellerlokalene etter tillatelse fra Ole Henrik Moe. De skulle senere bli kjent under navnet a-ha.

Drømmen om Therese

Det var også på Høvikodden at Den Norske Operas modige direktør Lars Runsten i 1971 fikk ideen til å etablere en moderne kammeroperascene, som viste i hvert fall to store verk: Lars Johan Werles Drømmen om Therese og senere Terje Rypdals Orfeus vender seg og ser på Eurydike. Når Norge omsider, nesten førti år senere, er i ferd med å få et nytt operahus, ser man hvor visjonær denne ideen var, om å bygge et nytt scenekunstspråk for denne ellers så tradisjonsbundne formen. Og igjen var det Høvikodden som var arenaen.

For meg var det opplevelsen av Drømmen om Therese som også ble inngangen til et moderne scenekunstspråk, og det gikk mer enn ti år før jeg igjen skulle se noe som hadde den samme utsagnskraften. Når vi nå nevner alle disse sjangrene, kan vi selvsagt heller ikke forbigå den betydningen kunstsenteret hadde for utviklingen av moderne dans i Norge. Navn som Høvik Ballett og Dansdesign er uløselig forbundet med Høvikodden som arena for denne vanskeligst stilte av alle scenekunstformer. For her snakket vi om etableringen av et nytt kunstspråk, i tillegg til problemene med å få gjennomslag for selve genren blant publikum. For med den moderne dansen kom også samarbeidet med unge komponister til å bli en naturlig allianse, som ytterligere befestet Høvikodden som arenaen. Den norske dansescenen hadde også Høvikodden som sparringpartner i å gjøre kunstretningens internasjonale tendenser kjent: På turné kom både Nederlands Dans Theater, Meredith Monk og Trisha Brown.

Likevel kommer man ikke forbi at Høvikodden er et sted der de fremste utøverne i det 20.århundret også har satt sine spor. Vi nevnte komponistene tidligere, men den nye musikken har også sine sentrale fortolkere: Navn som Cathy Berberian, Aloys Kontarsky, Ensemble InterContemporain, Håkon Austbø, MW2, Ardittikvartetten, Yvar Mikashoff, alle har de skrevet seg inn i den moderne musikkens historie som fremtredende representanter for tolkninger av de nyeste verk på høyt nivå, og de gjorde det med en selvfølgelighet i forholdet til den norske publikumsoppslutningen (eller mangel på sådan) som var imponerende. Var det 30 personer i salen, så var det likevel 30 personer som kom for å høre nettopp dem spille.

Berberian presenterte for eksempel lydcollage-klassikeren Stripsody til en åpning av en tegneserieutstilling - vel å merke nesten 30 år før tegneserien ble ansett for et kunstnerisk medium å ta på alvor. Murray Perahia og Vladimir Ashkenazy opptrådte i serien Store solister spiller vår tids musikk. Ursula og Heinz Holliger opptrådte der, som også LaSalle-kvartetten, Siegfried Palm, Severino Gazelloni og I Solisti Veneti.

Kort sagt: Henie Onstad senterets historie er etter min oppfatning et viktig element i selve Historien om den moderne kunstens gjennombrudd i Norge i slutten av det 20. århundre.

Dette utdraget er gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatter og Henie Onstad. Artikkelen kan leses i sin helhet i boken Høvikodden Live 1968-2007. Den rikt illustrerte boken inneholder også artikler av blant andre Ole Henrik Moe, Synne Skouen, Jan Erik Vold og Hal Clark.

Del 2 av denne artikkelen publiseres på Ballade i morgen.