Ugjenkjenneleg Sjostakovitsj
Den russiske komponisten sine 15 symfoniar er utgangspunkt for Geir Jenssen/Biosphere sitt bestillingsverk til Borealis. - Du vil kjenne igjen lite, seier Jenssen om materialet i det nye verket.

Av Ida Habbestad
Foto: Mark Mushet

2008 baud på færre konsertar for Geir Jenssen. Som han skreiv på nettsida si det året; han var lei av flyplassar, sikkerhetskontrollar, hotelliv og usunn mat. Han sakna å sjå årstidene endra seg i heimbyen Tromsø. Og han sakna det motiverande arbeidet i studioet.

- Det er fantastisk når man har tid til å bli uthvilt, for så å kunne jobbe konsentrert – gjerne 12-16 timer i strekk. Det er inspirerende i seg selv, oppgjev han som drivkraft.

Ei anna drivkraft er nyfikna. Elektronika-artisten som i 1985 var med på å starta Bel Canto og som få år etter starta sitt solistiske liv med Biosphere, har utforska alt frå house til ambient elektronika, og han presenterer stadig nye innfallsvinklar i si tilnærming til musikk.

Konfrontert med utsegn som karakteriserer musikken hans, svarer han dermed stadig at ”det var nok før”; eit ”før” som ikkje virkar særleg viktig. Jenssen vil tydeleg vidare, og han likar å arbeida grundig.

Innfallsvinkelen han valde då Borealis i fjor spurde om han kunne tenkja seg å skriva for orkester, er truleg beteiknande:

- Intensjonen deres var at jeg skulle lage musikk som jeg pleier, og at man kunne få en annen person til å skrive den ned på noter etterpå. Det var ikke så aktuelt for meg. Siden det var et såpass stort oppdrag, ville jeg heller ta fri fra alt annet og sette meg ned å lære, seier Jenssen.


Ein ny kunnskap
Dei siste månadene har han sett seg inn i verda av notar, italienske uttrykk og det digre apparatet eit orkester er.

- Det er som å lære seg et nytt språk, seier Jenssen.

- Og som andre språk er det et fantastisk redskap. Jeg har alltid vært fascinert av at komponister skriver ting ned på papir, og av kunnskapen de kan ha om instrumentene. De siste årene har jeg lyttet til Sciarrino. De fantastiske lydene han får fram, særlig i blåserinstrumentene, er en stor inspirasjon, seier han.

I dei tidlege musikkprogramma – Jenssen fekk sitt første i 1984 – måtte ein skriva inn notar manuelt. Den grunnleggjande kunnskapen, om notelengde og -høgde, hadde han altså. Men undervegs har møtt haugar av utfordringar, store og små. Han har fordjupa seg i bruksanvisninga i note-programmet Sibelius, og lovpriser nettsida Answers.com.

- Klarinettstemmen, for eksempel, den må man jo skrive med andre noter, seier han, som døme på ei utfordring.

Den let seg jo nokså enkelt transponera i programmet?

- Ja, hvis man da vet at den skal transponeres, flirer Jenssen.


Strevsam palett
For han har definitivt meir kontroll over synthesizar og samplarar, artisten som er kjend over store område for sitt pionérarbeid med klangar og landskap av lyd.

Han samanliknar skilnaden mellom dette arbeidet og sitt vanlege med det å måla. Den rutinerte målaren blander fargene sine automatisk; han veit kor mykje av kvar farge han treng for å finna den rette nyansen. I dette arbeidet har Jenssen kunna sitta i timevis for å finna at gult og blått til saman dannar grønt.

Men fargane har han hatt – gjennom Sjostakovitsj sine 15 symfoniar.

- Da jeg skjønte at jeg skulle skrive for orkester, tenkte jeg på å bruke symfoniene – som for å lage et dogme, seier Jenssen.

Kort før han fekk tinginga, hadde han skaffa seg dirigent Mariss Jansons’ komplette innspeling av Sjostakovitsj symfonier, (fordelt mellom andre på  Berlin-filharmonien, Symfoniorkestra i Wien og St Petersburg, London Philharmonic og Oslo-Filharmonien).

- Så jeg startet ikke med blanke ark, held han fram. - Jeg lyttet gjennom alle symfoniene, fant fram til partier jeg likte godt og scannet inn bruddstykker på maskinen. Til slutt hadde jeg cirka 100 slike fragmenter.

Det er frå Symfoni nr 14 han har henta mest, og det er uttrykket i symfonien – mindre tradisjonalistisk enn dei tidlege – som har inspirert. Men i kva grad bakanforliggjande årsakar er viktige, er ikkje like sikkert: Verket er uansett omarbeidd til det ugjenkjennelege.

- Du vil nok kjenne igjen lite. Orkesteret er innom det originale materialet til Sjostakovitsj. Men så har jeg samplet og looopet fragmentene. Det har vært en DJ-aktiv jobbing hvor jeg har satt fragmentene sammen, plassert dem oppå hverandre, prøvd meg frem til resultatet, forklarer Jenssen.


Utviklinga det viktigste
Som alt no har blitt kontakta – mellom anna av London Philharmonic – som har uttrykt interesse for verket. Men først ventar Jenssen spent på urframføringa i kveld.

På spørsmål om han med dette har funne ein blivande metode, er imidlertid svaret ope.

- Det viktigste er vel at man utvikler seg, seier han. - Jeg liker jo å jobbe med synth. Etter at jeg var ferdig med dette verket måtte jeg sette meg ned med synthesizer og elektronikk, for å avreagere kanskje, jeg trengte å lage lyder som forandret seg med en gang.

- Men det har vært en spennende prosess. Det er jo ikke første gang jeg bruker materiale fra andre komponister, men det er første gang jeg har scannet og samplet parallellt. Dermed har jeg kunnet gå inn å fjerne eller forandre, dersom det er noe i partituret som ikke har passet inn. Det hadde jeg ikke kunnet gjøre om materialet bare var samplet.

- Scanningen har gitt en slags fullstendig kontroll, seier Jenssen.



Bestillingsverket "Shhoctavoski" vert urframført av Bergen Filharmoniske Orkester i kveld på Borealis.