På hjul etter Motorpsycho
Motorpsycho har lagt ut på en europaturné som bringer bandet til Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Østerrike og Italia. Men de reiser ikke alene. Som vanlig følges bandet av en van full av fans av det aller ivrigste og grundigste slaget, såkalte Psychonauts. Ballade møtte noen av dem på pub i Berlin.

Av Carl Kristian Johansen, Berlin og Bremen

- Psychonaut er en betegnelse på en inward traveller. Det passer til den psykedeliske kvaliteten til bandet, sier Alexander Schulze.

Motorpsycho hadde sin 20th anniversary tour i fjor høst, men det er denne våren for 20 år siden at de gjorde sin første konsert på UFFA-huset i Trondheim. Nå er Motorpsycho på nok en turné i Europa.

Med unntak av noen år midt på 2000-tallet har bandet gjort minst én europaturné i året siden de debuterte utenfor Norges grenser i København 1991.

Allerede i 1993 ble Motorpsycho omtalt som et kultband (i Aftenposten). På midten av 90-tallet kjørte begeistrede italienere i minibuss til Svartlamoen for å ta buddy-bilder med sine forbilder, og legenden sier at antall interrail-reisende til Trondheim for å få et glimt av bandet, utenom konsertsesong, er mange.

Det finnes også de som reiser etter bandet på turné. De kalles Psychonauts, og de lar familie være familie, jobb være jobb, og reiser gjerne fra andre siden av jordkloden for å følge bandet på nært hold noen uker gjennom Europa.


Deadheads?
Men hvordan ser en Psychonaut ut? Er de uniformert i band-effekter som Turbojugend, eller har de på seg skinnvest, flagrende skjorter, og pannebånd som Deadheads?

Rundt et bord i puben Cassiopeia, et steinkast unna konsertstedet Astra i Berlin, sitter en sammensatt gruppe med disse innvendig reisende. Både Alexander Schulze og Ingo Seufer er berlinere. Da Seufer fikk en sønn for noen år siden, fikk han navnet Bent etter bassist Sæther. Anders Danielsen fra Oslo har gjort købehavner av seg for å være nærmere et "happening Europa", Vilhelm Block Helmers er fra Florø, og rørlegger Lars Magnussen reiser tur-retur Oslo-Berlin for å oppleve Motorpsycho denne ene kvelden på Astra. Øystein Winsnes representerer Stavanger. Fra Fukuyama, Japan, kommer Akane Nakamura. Hun lever av å selge norsk laks på et fiskemarked i hjembyen. Siden 2001 har hun reist årlig til Europa for å oppleve Motorpsycho.

De ser ut som vanlige folk. Overbevist og sikre i sin sak, uten brautende fakter og med masse selvironi. Og så har de denne gløden. Motorpsycho-lidenskapen svever som marihuana-røyk mellom øl-glassene i det faste pre-konsert ritualet som utfolder seg på Cassiopeia. Noen går på Motorpsycho-konsert for å gi seg hen til magien, mens andre er mer vitenskapelig anlagt. Noen tar tiden på de improviserte partiene og sammenligner dem med 90-tallsversjoner. Noen vil lukke øynene og fantasere om astrale scootere, mens andre vil oppdatere sosiale forum om låtrekkefølgen underveis. Nakamura ser ut til å gi faen i alt og vil bare stå helt framme ved scenen og bli blastet. Seufer ønsker seg en "space out" på hver konsert.

De reiser etter Motorpsychos nightliner i The Magic Bus, og har vært på konserter i Eindhoven og Amsterdam før Berlin. Det hviler en aura over reisefølget som leder tankene til bussen Furthur og de omreisende syrehodene som er beskrevet i boken The Electric Kool-Aid Acid Test av Tom Wolfe. (Som ikke minst også handler om The Grateful Deads første rave-lignende syrefester av noen konserter på midten av 60-tallet i USA.)

Simon Reynolds beskrev i sin tid Greatful Dead som et band "bygd opp sakte utenfor de konvensjonelle nettverkene, med et ry som kult-band basert på impresjonistiske, trippy shows."

Samme ord kunne vært brukt om Motorpsycho i 2010. Følelsen av å være tett på en anakronisme kan være påtrengende når man tilbringer mye tid i Motorpsycho-universet.

Noen timer tidligere hadde jeg diskutert med Motorpsycho-gitarist Snah om de forskjellige dop-preferansene til medlemmene av The Grateful Dead preget musikken eller ikke, og hvorvidt syre var det som knyttet bandet sammen. Svaret blåste vekk med vinden. Motorpsycho tar ikke dop. Pragmatiske som de er representerer de heller en mellomposisjon mellom sex, drug & rock'n roll-mytologien etablert på 60-tallet og anti-tesen i straight edge-filosofien fra 80-tallet.

Psychonautene på Cassiopeia er heller ingen syrehoder og The Magic Bus er en svart van leid for anledningen, ikke en fast bopæl. Men som Motorpsycho har avkommet populærkulturell stålkontroll.

- Grateful Dead-referansene i Motorpsycho-universet er utallige, sier Schulze.

- Det starter med Maiden Voyage-kassetten som de ga ut i 1990, og det går bare videre og videre, sier han nesten fortvilet over størrelsen på temaet han har begitt seg inn på. Han snakker lenge om Grateful Dead-referanser i Motorpsychos musikk. Det handler ikke bare om låttitler og riff, men også om Dark Star og strukturelle ideer. Og referansepakken handler ikke bare om Grateful Dead.

- Det ligger mer på sitatplanet enn at de stjeler, selv om Superstooge fra Trust Us nesten er løftet direkte fra Funhouse av The Stooges. Akkurat den var for åpenbar til at de kunne slippe unna. De må ha tenkt at dette kan vi ikke skjule, ler Danielsen.

- Variasjonen i sitater og referanser i det samlede låtmaterialet deres er bare helt utrolig. Hvis man er uvennlig kan man hevde at Motopsycho bare er stjålne sitater og referanser. Det går så langt som til ting Bent sier på scenen. Noen ganger er hele sceneopptredenen et sitat. Hvis man kjenner til alle disse detaljene er det lett å bli forbløffet og man kan noen ganger lure på om er det noe Bent sier som ikke er et sitat, sier Schulze.

- Jeg ser på det som høyst original musikk. De har hatt noen perioder, hovedsaklig i popjazzperioden på begynnelsen av 2000-tallet, da sitatene ble ganske åpenbare og ikke så smarte. De hørtes ut som Allman Brothers på ett spor, The Doors på et annet og kanskje Miles Davis etter det. Nå har de selv blitt et band som andre referer fra. Jeg kan ikke komme på et annet band som høres ut som Motorpsycho selv om det kokt ned til beinet handler om en gitar-tromme-bass line-up, sier Danielsen.

Etter mange år på veien, nitidige studier av de mange utgivelsene, og kjennskap til alle offentlige uttalelser fra bandet, kjenner psychonautene alle kriker og kroker i et Motorpsycho-univers som er mye større enn den gjennomsnittlig interesserte med bare 20 konserter under beltet kan ane. Psychonautene kjenner spillereglene, og det handler ikke bare om referanser til annen musikk. Å gå på konsert kveld etter kveld har åpnet opp for en helt egen forståelse av bandet.

Det dreier seg om at Motorpsycho uhyre sjelden har supportband fordi de fort kan holde konserter på godt over tre timer, og det handler om hvordan de blir mottatt av publikum i hvilke byer i Europa. De kjenner alle detaljene om sceneoppsettet, de kan identifisere endringene som har skjedd med bandets sound etter hvert som lydfolk har kommet og gått, de kjenner alle kreative kriseperioder, alle blomstrende faser og alle stilskifter til fingerspissene. Basert på erfaring kan Psychonautene med stor sikkerhet si hvilke låter som overlever fra én kveld til en annen. Hvis bandet ikke lykkes med en låt spiller de den på neste konsert til den sitter.

Får de ikke Un Chien D'Espace, eller Bikkja som den kalles, vet de at den kommer på neste konsert, eller neste turné. Starhammer har allerede blitt omdøpt til MountainHammer etter at den ble jammet inn i halen på Mountain i Berlin, og Timothy's Monster ble omfavnet som en god gammel venn, ikke bare av Psychonautene, men et stappfullt Schlachthof i Bremen, etter at den har vært ute av konsertrepertoaret i mange år.


Hva er x-faktoren?
Antallet Psychonauts som sogner til The Magic Bus teller rundt 30 personer, men alle deltar ikke på alle turene. Det er flere som ikke reiser lenger på grunn av familie, men de som sitter på Cassiopeia er i ferd med å gli over 30, 50, 70 og 150 Motorpsycho-konserter. Men Magic Bus-kretsen oppfører seg ikke som en lukket krets. De har først og fremst omfavnet den frie spiriten fra tidligere tider og de har gjort det uten å ta til seg seg stereotypiene. Det handler først og fremst om lidenskap og om å åpne seg for musikken.

- Jeg har reist siden 1999. Noen ganger er jeg overrasket over hvor stort antallet reisende faktisk er. Ikke alle er like aktive som oss, men det er folk som har reist på to til tre konserter på hver turné de siste ti årene og plutselig møter man dem for første gang i 2009. Noen ganger virker det som halve publikummet er reisende, sier Schulze.

At store rockeband får en hale av de mest ihuga fans etter sine turneer er ikke noen nyhet. Men det er ikke mange band av relativt samme størrelse som har reisende fans etter seg i like stor grad som Motorpsycho. Danielsen mener det helt enkelt skyldes konsertpraksisen. Både Pearl Jam, et annet band med reisefølge, og Motorpsycho har over 100 låter på repertoaret og de spiller forskjellige setlister fra kveld til kveld.

- En likhet mellom disse bandene er at de endrer og utvikler seg live hele tiden. Det er vanskelig å finne et godt utviklet fan community for band som er mer statiske på scenen og ikke fornyer seg fra kveld til kveld i like stor grad, mener han.

Det er den improvisasjonsbaserte holdningen alle rundt bordet til syvende og sist trekker fram som det viktigste. Rock kan man kanskje få bedre av andre band, men det er Motorpsychos vilje til å slippe alt løs, og kanskje mislykkes, som gjør at Psychonautene går på konsert etter konsert. Magien finner ikke bandet hver kveld, men det er forventningene om den som driver alt framover.


Riff og maratonjammer
Motorpsycho trekker fulle saler i både Berlin (Astra) og Bremen (Schlachthof). Bent Sæther er seremonimester for 1000 mennesker hver kveld og leder bandet inn og ut av identifiserbare strukturer, fremmedartede improvisasjoner, kjente riff og ekstensive maratonjammer. I Bremen får Sæther 1000 nord-tyskere og reisende Psychonauts til å miste seg selv og synge refrenget til Feel av full hals. De presenterer nytt materiale, tester ut Timothy's Monster-låter før Øyafestivalen i august, ZZ Top-klisjeene og heavy metal-poseringene gjennomføres helhjertet. Det er uhipt, men vilt, og publikum oppfører seg som om de var på raveparty i begge byene. Det er større og klarere lyd i bandet enn det har vært tidligere, Snah synger nesten rent, og bandet er preget av kreativt overskudd. De går langt og de går i mange retninger. Det virker som om alt er mulig å gjennomføre.

Psychonautene er alle overbevist om at retningen bandet har tatt etter Kenneth Kapstads inntreden på trommer er bra og positiv.

- Fra utsiden er det klart at de er forelsket i hverandre musikalsk. De har funnet en sjelefrende musikkmessig i Kapstad. Man skal ikke snakke ille om folk som ikke er tilstede, men det er ingen hemmelighet at spesielt Bent ikke var fornøyd med Gebhardts synkende interesse for å spille trommer. Kapstads kraftfulle tromming ser ikke ut til å ha grenser. Han gjør Motorpsycho i stand til å gjøre mye man kanskje ikke skulle tro de var i stand til, sier Danielsen, mens de andre nikker.

De fleste modererer seg litt når de sier at Heavy Metal Fruit er det beste albumet Motorpsycho har gitt ut noensinne. Jeg tipper det er av respekt for Demon Box, eller Timothy's Monster, som forandret livene deres radikalt en gang på 90-tallet.

Etter å ha fulgt bandet på hele 2000-tallet blir ikke reisen like lang denne gangen. Motorpsycho mister sine nord-europeiske Psychonauts i Heidelberg, noen hopper av før. De blir avløst av nye når Motorpsycho entrer Italia. De fleste kan greie én tur med bussen, men å kjøre år etter år krever en helt annen utholdenhet. Hvor lenge kommer The Magic Bus til å være med på reisen? Kommer Motorpsycho til å riste dem av seg til slutt?

Winsnes mener at én uke hver turné fungerer for ham. Helmers begynte å reise i fjor på grunn av Kapstads kvalitetsheving av bandet.

- De er så utrolig bra akkurat nå. De kan dra det så langt de vil, sier han og antyder flere reiser.


Never ending?
Akane gikk glipp av hele 90-tallet på konsertfronten og jobber fremdeles med å ta igjen det tapte. Hun kommer også til Øyafestivalen i sommer.

- Jeg forventer at de holder på i 10-15 år til. Bob Dylan er fremdeles på sin Never Ending Tour og han er 69 år gammel. Jeg blir skuffet om Bent og Snah ikke gjør det samme, sier Schulze.

Da jeg starter tilbaketrekkingen fra Bremen tikker det inn en tekstmelding fra The Magic Bus som er på vei til Groningen i Nederland.

"Consensus among us is that the band have managed to surpass themselves. What a show! Looking forward to meet you again next tour :)"

Det betyr at The Magic Bus kan være på veien igjen allerede om noen måneder.