Kunst eller håndverk?
INNLEGG: Handler musikkutdanningen i dag om kunst eller håndverk, spør professor Paul Wåhlberg.

I utdanningen av instrumentalister ved de høyere musikkutdanningsinstitusjonene videreføres en god gammel tradisjon i europeisk musikkliv.: Studenten lærer direkte fra sin mester.

Det har fungert utmerket i generasjoner. Det er likevel min forhåpning at dette innlegget kan starte en debatt om mangelen på nysgjerrighet og kunstnerisk fornyelse i musikkutdanningen.


En helhet
I Europa på 1700- og 1800-tallet spilte man stort sett bare ny musikk. Kanskje fikk eleven kun spille musikk som mesteren selv hadde komponert. Eleven fikk lære en måte å behandle instrumentet på som var nært knyttet til musikken som ble spilt. Det kunstneriske og det håndverksmessige var en helhet. Slik er det fortsatt i mange deler av dagens musikkliv, men ikke innenfor den såkalte klassiske genre.

Den som skal utdanne seg til musiker og lærer å spille et instrument forventes å kunne spille all klassisk musikk, ny som gammel. I opptaksprøver og eksamenskonserter skal man spille nytt og gammelt, vise at man behersker alt.

Oftest blir det gammel, eller ganske gammel, musikk og ikke så mye ny musikk. Det er hovedsakelig instrumentallæreren som er ansvarlig for at studenten har den bredde i repertoaret som blir krevd.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook



Vektlegger det målbare
Læreren skal sørge for at studenten lærer å spille feilfritt og med god klang og intonasjon. Hvis studenten vil søke på en stilling som utøvende musiker må vedkommende trolig gjennomføre et prøvespill. Da er det naturlig nok det som er målbart som blir vektlagt: få feil, presis rytme og intonasjon.

Utdanningens mål blir å sette studenten i stand til å spille slik.


Finnes en fasit?
Men, er det å spille et instrument kun et håndverk? Finnes det en fasit på hvordan man best spiller et instrument?

Selvfølgelig ikke.

Mange av idealene fra eldre tider blir sett på som stygge eller smakløse. Hvem bestemmer det? Tok Beethoven, Brahms og Wagner feil?

Vi vet mye om hvordan de ville ha det, men ingen ser ut til å bry seg om det i dag. Egalitet, homogenitet, stor klang, presisjon, vibrato, sostenuto er veiledende, positive, begreper. Slik spiller man i dag. Punktum. Nysgjerrighet til å utforske andre mulige løsninger er helt fraværende. Det klassiske musikklivet er globalisert, med nærmest standardiserte idealer.

Jeg synes det er en veldig trist utvikling. Hvorfor er det slik? Driver vi da med kunst, eller er det bare håndverk?


Les også: Var ikke Rikskonsertene så viktige likevel?



Det samme igjen og igjen
I konsertsaler og på festivaler blir de samme symfoniene, konsertene og sonatene spilt gang på gang. Det klinger mer og mer likt for hvert år. Publikum vil høre Mozarts musikk, som er så vakker. Men det skal helst være helt likt den innspillingen man har hørt mange ganger. Musikkopplevelsen ser ut til kun å være gjentakelse og gjenkjennelse. Man vet nøyaktig hva som skal komme og vil helst ikke ha noen overraskelser.

Men må Mozarts musikk bare være vakker? Har den ikke andre kvaliteter? Kan den være stygg? Provoserende? Ekkel?

Kanskje blir det vakre enda vakrere hvis det ikke klinger vakkert hele tiden? Er det ikke vår oppgave som kunstnere å finne det ut?


Siste nytt fra Musikk-Norge rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev


Grundighet og nysgjerrighet
Den høyere musikkutdanningen hører inn under kategorien kunstutdanning. Er det en kunstutdanning vi tilbyr? Er det ikke en håndverksutdanning?

Hovedinstrumentlæreren kjenner den beste måten å spille sitt instrument på og har sin klare oppfatning om hva som er riktig og pent. Slik skal studenten også spille. De flinkeste studentene oppfyller de globale idealene. Hva som var intensjonen eller idealene til komponisten som har laget musikken spiller mindre rolle.

Selvfølgelig skal vi utdanne høyt kvalifiserte instrumentalister. Alle må få en grundig og solid skolering. Jeg mener at dette utmerket godt lar seg kombinere med kunstnerisk nysgjerrighet, kritiske spørsmål om klanglige og instrumentaltekniske spørsmål, historisk innsikt og et uttrykksmessig mangfold.

Paul Wåhlberg er professor i fløyte på musikkonservatoriet ved Universitetet i Tromsø


Debate, Genre\Classical, Education