På veg mot det direkte
INTERVJU: I næraste framtid kan publikum få med seg opptil fleire av Jon Øivind Ness sine komposisjonar. 28. september opnar hans verk, ”Schatten” ein musikkfestival i Milano, og sidan går det slag i slag, med framføringar av orkester- så vel som kammerverk. Medan ”Schatten” representerer nokså tidleg musikk av Ness, er han no på veg mot eit anna uttrykk. - Jeg jobber med å oppnå en direkthet; med å unngå å gjemme meg bak alle sitatene og humoren, fortel komponisten i dette intervjuet.

Av Ida Habbestad

Det vert ein aktiv haust for Jon Øivind Ness, som får utgive ei CD-innspeling med Oslo-Filharmonien, samt framført ei rekkje andre verk:

17. september vart obostykket ”Mago” framført i Trondheim. Under Ultima vert hans klarinettkonsert ”Bad News” framført av Rolf Borch og Forsvarets musikkorps Vestlandet. Og i november får han urframført ein ny pianokonsert med tittelen ”Sunburst” av symfoniorkestret i Kristiansand, med Magnus Loddgard som solist. For å ha nemnt noko.

Men først altså verket ”Schatten” som opnar festivalen Milano Musica i Italia. Sjølv hevdar Ness at verket var hans første gjennombrot som komponist – mellom anna avdi det vart kåra til Årets verk i Norsk Komponistforening i 1993.

Verket vart skrive året før, og stammar altså frå slutten av Ness’ studietid ved Norges musikkhøgskole. Me tek ein blikk attende i tid for å høyra kva som var komponistens estetiske utgangspunkt.

- Jeg var veldig påvirket av spektralmusikk på det tidspunktet, fortel Ness, og berettar om sitt skjellsetjande møte med den i hovudsak franske retninga.

- Første gang jeg hørte spektralmusikk var i 1990, og jeg ble først ganske nedslått. Vi som var med på pling-plong-plata – som studerte sammen på høgskolen – var alle på den samme konserten. Vi fikk høre fire spektralkomponister på en gang; Grisey, Murail, Lindberg og Saariaho. Og jeg husker at vi sa til hverandre etterpå: ”Etter dette kommer alt til å høres ut som Hindemith”. Det var et lynnedslag, seier Ness.

Ein oppvekkjar og ei inspirasjonskjelde – men ikkje eit utgangspunkt å kopiera, berettar komponisten:

- Jeg begynte å skrive musikk med utgangspunkt i overtonerekka, men klarte aldri å skrive mikrotonalt på det tidspunktet, fortel Ness.

- Det er mye kvasispektral harmonikk i ”Schatten”; svære klangskyer. Men med tanke på det spektrale tok jeg ikke steget helt ut. Jeg fant ingen innfallsvinkel til kvarttoneharmonikken.


Pling-plong og kompleX

På den omtalte pling-plong-plata var åtte komponistar representert. Ragnhild Berstad, Henrik Hellstenius, Peter Tornquist, Mark Adderley, Gisle Kverndokk, Rune Rebne, Helge Sunde og Jon Øyvind Ness kom med plata og sitt manifest, og namnet pling-plong-generasjonen vart etterkvart eit etablert omgrep.

I Norges musikkhistorie skriv Hallgjerd Aksnes at utgjevinga nok heller fungerte som ein felles komponistdebut enn som lanseringa av ei komponistgruppe med vesentlege fellestrekk. Likevel lanserte dei altså ein viktig felles idé; at dei ikkje lenger var opptekne av gamle motsetnader – men at alt var av like stor verdi.

- Særlig ble et ord som organisk modernisme brukt om oss – og det var forsåvidt ganske greit, seier Ness. - Mange av oss hadde en formidlende holdning, ikke-provoserende. Det har vi blitt en del kritisert for i ettertid, av generasjon kompleX.

Nok ein bås altså – som òg samla komponistar som i dag har gått ulike vegar. I den, Eivind Buene, som i ein artikkel i 2002 kalla deg ein ”arketypisk 90-tallist, midt i smørøyet av den ironiske generasjonen”.

- Fram til år 2000 stemte nok den beskrivelsen godt, seier Ness.

- Jeg prøvde å være morsom, benyttet meg av stilsitater, og satte dem inn i en samtidsmusikalsk humoristisk sammenheng. Men jeg opplevde vel at den kunne bli vel privat. Humor forutsetter jo at man har felles koder for forståelelse, men når kodene er såpass smale som i samtidsmusikkmiljøet, var det ikke alltid folk forsto dem – folk visste ikke nødvendigvis hva det var snakk om. Dessuten har jeg etter hvert blitt mer alvorlig, seier han.


If it sounds good it’s bitchin’

Hallgjerd Aksnes siterer deg med uttalelsen ”Istedenfor å bruke energien på motsetninger må man bruke energien til å skape et personlig språk, uten å bryte barrierer eller skremme folk”. I biografien din les me at humor etterkvart ikkje lenger er eit like viktig uttrykk for deg som før – og årsaka kan tolkast å vera manglande aksept: ”Da han de siste årene har opplevd en tiltagende fiendtlighet fra offentligheten til kulturuttrykk utenfor allfarvei, er humoren blitt slemmere og mørkere”, står det i den.
Ligg det ikkje eit paradoks i det?

- Ja, det henger ikke helt sammen. Da jeg begynte på Norges musikkhøgskole hadde det nettopp vært nokså sterke motsetninger mellom studentene. Det var fortsatt folk der som følte at de hadde blitt direkte mobbet av modernistene. Det er ikke så sympatisk, og vi som begynte hadde lyst til å være venner, rett og slett. Vi forsøkte å ha respekt for hverandre. MEn jeg har nok inntrykk av at fløyene har bygd seg opp igjen på NMH, svarer Ness.

Pling plong-generasjonen freista altså å bryta ned skiljer og gamalt nag. Fekk det noko å seia for deg som komponist?

- Det jeg har som mantra er at man bør høre på så mye musikk som mulig, og helst på den som ikke likner den man holder på med selv. Fordi det er der man kan få ideer man ikke ville ha fått av å høre på det som ligger seg selv nærmest.

Difor – til dels – progrocken, som stadig, og kanskje meir enn nokon gong er eit viktig utgangspunkt for komponisten.

- Progrocken har både en holdning og et uttrykk jeg setter pris på. Frank Zappa har sagt at musikk må høres kul ut; hvis ikke er den ikke bra: ”If it sounds good it's bitchin' , if it sounds bad it's shitty”. Jeg er enig med ham i at musikk på et eller annet plan bør være attraktiv som musikk. Det er muligens litt gammeldags, undrar Ness.


Direkthet og skjønnhet

Men kva det vil seia å skapa ein attraktiv musikk finst neppe noko einsarta svar på. I staden fortel Ness kva som er viktig for han som komponist anno 2008.

- Jeg jobber med å oppnå en direkthet, fortel Ness; - med å unngå å gjemme meg bak alle sitatene og humoren. Det handler om direkthet og skjønnhet.

- Det betyr ikke at jeg skal skrive i c-dur, nødvendigvis, legg han til. - Og heller ikke at jeg skal være pretensiøs og si at jeg ønsker å omdefinere skjønnhet. Men jeg mener at skjønnhet kan være noe annet enn kitsj; og det er et slikt uttrykk jeg forsøker å oppnå nå.

Ness fortel at han har arbeidd med variasjonar over eitt og same system i ei årrekkje, men at han er i ferd med å forlata det no.

- Igjen har det utspring i spektralmusikken. Grunnen til at jeg aldri klarte å skrive spektralt, var at musikken ble så veldig uniform. Grisey står ut som en komponist i særklasse, blant flere andre selvfølgelig, men mange av de franske komponistene høres ut som Murail alle sammen. Det er noe med måten å disponere overtonerekken på, med kvarttonene på samme sted som gjør at du får en veldig lik lyd.

- Om du har tre lag med forskjellige tonaliteter og så begynner å jobbe spektralt innenfor hvert av dem, kan du få noen akkorder som høres annerledes ut, fortel Ness. – Og det er det jeg har jobbet med, en modulerende polytonalitet som jeg har integrert i en mikrotonal sammenheng.

Du har på eit vis laga din eigen spektralteknikk?

- Ja, en slags halv-spektral teknikk.

Som du no rører deg vekk frå?

- Vel, teknikken er fortsatt til stede i det tonale systemet, men jeg prøver å utfordre og trekke det enda litt lenger. Men det er en overgangsperiode: Jeg er ikke helt sikker på hva jeg holder på med for tiden, seier Ness.


Mot mellomgolvet

Vegen vert altså til undervegs, men progrocken er stadig sentral. Ei mogleg samanfatting av utviklinga kan vera ”Frå sitat til energi”, for Ness held sjeldnare på med stilsitat, men let musikken i seg sjølv verta påvirka av uttrykket i progrock. Herunder ligg òg noko av det meir alvorlege i uttrykket, hevdar han.

- For noen år siden begynte jeg å tenke over hvorfor et band som Joy Division kan treffe så direkte. Det er veldig få klassiske stykker jeg kan tenke meg som treffer meg på den måten. Det var en innsikt som jeg har prøvd å utvikle noe ut fra.

Kva manglar dei klassiske musikkstykka i så måte?

- Det er ofte noe tilbakeholdt i mye av den klassiske musikken. Som i den beste rocken er mer direkte; treffer en i mellomgulvet.

Og det er ein slik direkthet du freistar omsetja?

- Det skal jeg ikke skryte på meg. Men det er blitt et stilideal, seier Ness.


Enkelt – og lyst?

- Jeg synes ting har blitt så strømlinjeformet, det har irritert meg heftig, seier han vidare, som svar på spørsmålet om engasjementet gjennom debattar i musikklivet. Ei rekkje spenstige utsegn har han komme med – og i debattane kan kanskje sporast ein tilsvarande direkthet; eit ynskje om å nå fram med ein bodskap, som den Ness no uttrykkjer at han vil oppnå gjennom musikken.

Men for den som saknar Ness sine innlegg i det offentlege er svaret negativt.

- Jeg har bestemt meg for det – at jeg ikke vil skrive flere innlegg. Jeg ble rett og slett lei av å føle meg som en surpomp, seier han.

Og held fram pianokonserten i Kristiansand som det motsette, eller like gjerne ein heilt annan måte å vera direkte, imøtekommande på.

- Den håper jeg har fått et forholdsvis enkelt uttrykk. Det er en pianostemme jeg nesten kunne spilt selv – og jeg er kjempedårlig til å spille piano.

- Det er et forsøk på å være ordentlig direkte, ikke-imponerende, ikke flink, seier Ness.

Så gjenstår å sjå om uttrykket er i ferd med å bli lysare igjen, eller om det stadig står utenfor allfarvei – slemmare og mørkare.