Rockens død?
DEBATT: I dag framføres Norsk Rockforbunds bestillingsverk Rock Furore i Tromsø. I dette innlegget ønsker Stian Kleppe ideen om bestillingsverk velkommen. - Både fordi det signaliserer at rock er en aktør å regne med på den kulturelle arena, og fordi selve konseptet utfordrer rockens egne konvensjoner. Det får selv rockerne til å se rødt. Og det er et godt tegn, skriver Kleppe her.
Av Stian Davidsen Kleppe, gitarist og mastergradstudent i litteratur ved Universitet i Tromsø
Ikke overraskende er Nordlys’ skribent Egon Holstad én av dem som ikke har klart å holde bladet tett mot munnen. I sin onsdagsspalte (Nordlys 05.09.07) argumenterer han for at et slikt programmatisk rockekonsept bestrider rockens egne premisser. ”Bestillingsverk” klinger av seriøsitet, høytidelighet og kunstferdighet, men hørt innenfor en rockekontekst skramler og skurrer det visstnok noe rent uutholdelig.
Musikk er kunst
For er det ett begrepspar som ikke hører sammen er det ”rock” og ”kunst”. Rock må for all del ikke pretendere å bli tatt seriøst, da er den ikke rock lenger, men – ja, nettopp – kunst. Argumentet avslører ikke minst en eldgammel fordom om at kunst er kjedelig og humørløs. Uten å ta stilling til spørsmålet om kvalitetsmessig rangering i ”høye” og ”lave” kategorier (som forøvrig er inndelinger rocken aldri har avfunnet seg med, den har snarere beveget seg på utsiden og kritisert dem), tillater jeg meg i enkelhet å generalisere: Musikk er kunst. Litteratur er kunst. Populærmusikk som musikalsk-tekstlig uttrykk kan absolutt vurderes som kunst.
Rundhåndet minister
Rock har, i likhet med alle andre kunstarter, potensiale til å være mer enn simpel underholdning. Og den gode rocken er verken kjedelig eller humørløs. Imidlertid synes rockemusikken å befinne seg i en kritisk situasjon. Kanskje mer enn noen gang er dens problem idag å bli tatt på alvor. Riktignok er den offentlig akseptert – statsfinansierte rockefestivaler, rockemuseum og et prosjektert ”Rockens Hus” i Tromsø er håndfaste bevis på det - men allikevel, en rundhåndet minister fra Trøndelag kan ikke kurere det inntrykket at rocken har tapt noe av sin opprinnelige appell som en alternativ og original musikkform. Jeg tror at ”rockerne” selv er medskyldige i dette.
Rock er mainsteam
Helt siden den for alvor entret scenen på femti- og sekstitallet har rocken vært forbundet med ungdom, opprør og anti-kultur. Idealet har alltid vært outsideren som bekjemper det bestående nedenfra. Idag er imidlertid rock en naturlig og essensiell del av vårt dagligliv, den har blitt voksen, akseptert og kommersialisert. Rock er mainstream populærmusikk, dirigert av markedskreftene og kapitalismen den tidligere protesterte så heftig imot.
Flere lesere har påpekt hvordan rockrelaterte begivenheter, det være seg konserter, plateanmeldelser eller ”rockekjendis”-bryllup (les: avisa Tromsø 25.06.07), får prioritert dekning i nordnorsk presse, på bekostning av øvrige musikalske stilarter. Jeg har vanskelig for å si meg uenig. Det er rocken som vinner spalteplass og store oppslag. Dette burde i seg selv være et tydelig nok signal på hvor utbredt og anerkjent rocken er i samfunnet.
Illusjoner
Som masseartikkel og ufarlig ”kosemusikk” står rocken åpenbart i fare for å miste relevans. Der den en gang kommenterte og satte søkelys på ulike sosiale anliggender, fremstår rocken idag som lettvint, klisjépreget underholdning. Samtidig synes man å mangle forståelse for hva som kreves for at rocken fortsatt skal kunne være viktig og original. Atskillige rockeartister og -tilhengere klamrer seg krampaktig fast til illusjonen om rocken som et motkulturelt fenomen. For artistenes del resulterer tviholdelsen gjerne i en kunstpraksis blottet for humor og selvironi. De bidrar til resirkulasjon av klisjéer mens de insisterer på sin uavhengighet fra det konforme.
Rocken behøver fremfor alt utøvere som erkjenner at rock ikke lenger er anti-kultur, men kultur, punktum. Artister som med ironisk distanse og vidd evner å harselere med den mainstream-bevegelsen de selv opererer innenfor. I en slik utrustning kan muligens rocken fungere i tråd med noen av sine originale siktemål, slik vi gjerne forestiller oss dem: som skarpsmidd kommentar til det eksisterende, som revolt og spark mot konvensjonene. Angrepene mot det bestående vil da komme innenfra den kulturelle kjernen, ikke fra en imaginær subkultur.
Bannskap
Døgnvillfestivalen ’07 i Tromsø: Fra scenekanten meddeler Kurt Nilsen at det er nå inni faen så jæ-Æ-vlig kult å spille her, og jeg humrer ”næmen, så nusselig da, Nilsen vil være tøff rockemann og banne”. Med fare for å overfortolke hans påfallende språkbruk, mener jeg at Nilsens uttalelse er betegnende for rockens hovedproblem idag: dens institusjonaliserte status. Det er faktisk fullt mulig å utarbeide en smørbrødliste for hvilke ingredienser du må mikse i hop for å bli ”rocka”. Bannskap er, om enn i minimal grad, én av disse.
Jeg innbiller meg at en hypotetisk rock-parole kunne lyde noe à la ”Gjør din egen greie, og drit i hva andre måtte mene!”. Rocken berodde i begynnelsen på en grunnleggende forutsetning om forutsetningsfrihet. Den var leken, løssluppen, uhøytidelig, eksperimentell, fandenivoldsk, utfordrende. Den lot seg ikke fryse fast i noen matrise, men var en kulturens vagabond.
Reaksjonært tankemønster
Når man i dag kan omtaler rocken som døende tror jeg ikke dette skyldes kommersialisering og allmenn anerkjennelse alene. Jeg mistenker at rockens selverklærte formyndere, med sin nostalgiske forherligelse av rockemytene og sine strenge retningslinjer for hva rock “egentlig” er, medvirker vel så mye.
Man er usunt opptatt av at ferske utgivelser skal være i overensstemmelse med hevdvundne rockenormer. Et slikt reaksjonært tankemønster bidrar bare til å institusjonalisere rocken, det kveler dens fundamentale frihetsfølelse og forhindrer utvikling. Dermed blir den stående i stampe i sin egen mytologi.
Jeg hilser et bestillingsverk hjertelig velkommen. Både fordi det signaliserer at rock er en aktør å regne med på den kulturelle arena, og fordi selve konseptet utfordrer rockens egne konvensjoner. Det får selv rockerne til å se rødt. Og det er et godt tegn.