Ultima: Dansende til døden i fire filmer
Som en del av vår dekning av Ultimafestivalen 2004 har Ballade invitert skribent og student Vikram Odedra Kolmannskog til å notere ned noen av sine opplevelser gjennom festivalen. Disse dagbok-notatene vil bli publisert i løpet av hele perioden Ultima-festivalen pågår, og vil danne en poetisk og annerledes reise gjennom Norges største samtidsmusikkfestival. I denne første delen: Om Nijinsky og Gud, om jordbær og blod.

Av Vikram Odedra Kolmannskog

"Alt er i bevegelse." Natraj er den dansende Shiva. I en brennende sirkel kan en dansebevegelse være ødeleggelse og en annen bevegelse skapelse. Jeg tror Natraj alltid har vært en av mine favorittguder. La meg tegne opp mine bevegelser denne mandagen: fra seng, til kaffe og røyk, til PC (en tekst mot straff - jeg er en tvilende jusstudent), til røyk og kaffe, til PC... Ikke så mye fysisk bevegelse denne dagen. Ingen ro.

Om kvelden går jeg sammen med Bjørn ned til Cinemateket. Ultima har begynt med kraftige vindkast og piskende regn. Grimaser skjærer forbi i høstmørket. Bjørn snakker, men jeg hører ikke så godt etter. Tidligere på dagen hadde jeg snakket med en slektning - ikke en nær slektning, men en god slektning. Broren hennes døde for et par dager siden. Plutselig. Ung og død.

"Når skal du egentlig begynne på det amatørteateret du har snakket om?"spør Bjørn.

"Når jeg får tid."

Han er instruktør i aerobics. Det er en slags dans.

Hvis alt er i bevegelse, er det kanskje greit å danse gjennom livet.

"Filmen er litt forsinket," sier en stor mann i dress.

Jeg lytter. To damer som setter seg ved siden av meg, snakker om dansetreningen de har vært på. Den ene klager litt på den utenlandske læreren som synes norsk regn er problematisk.

Det blir rødt og mørkt, og "Jomfrutur" begynner.

"Jeg tok utgangspunkt i symbolbruk. Jordbær er blitt brukt i mange gamle malerier, men ofte med forskjellige betydninger," forteller Vivild Bergersen. Kvinnen i filmen danser med et jordbær. Så knuser det. Skjørt. Og plutselig er alt blod.

Det finnes noe mellom latter og sukk, og man kan høre det ikinosalen.

"Morsomt, da," sier damene ved siden av meg.

Etterpå stikker, skurer og skrubber Marina Abramovic. Hun forteller om "spirit cooking". Hun ligger på et iskors og en isseng. Hun forteller om en kjæreste - hvit sperm og rødt blod. Og smerte: "We stopped making love." Hun danser klassisk, tango, stripper og skriker.

Jeg liker kortfilmen til Thomas. Vi har kjent hverandre siden vi var små. Vi hørte på lydopptak av hval som faren hans hadde. Da vi ble eldre introduserte han meg for Nietzsche. Jeg setter særlig pris på såpeboblene i kortfilmen hans. Hva er et overmenneske mot såpeboblene? Runde, skjøre verdener som farges i solen - og sprekker.

"I am a dancer like God," sier Nijinsky. "I am God if I feel him." Han forteller at Nietzsche ble gal fordi han tenkte så mye, men han selv kunne ikke bli gal fordi han tenkte så lite.

"I am not afraid of death, but of the death of feeling."

"Love me!"

Så blir salen helt mørk igjen.

"Å nei..." hører jeg damen bak meg si. Men det er for sent - den fjerde filmen er over. På den svarte skjermen kan vi lese hva Nijinsky sa til sin kone og datter da de besøkte ham på asylet: "Have courage. There is a God."

Det var en god begravelse. Jeg er rolig. Vi går hjem.

"Kanskje jeg kan bevege meg og finne en ro i en av de fremtidige filmene til Thomas," tenker jeg. "Men jeg kommer ikke til å spørre ham."

Regnet faller ikke fullt så tungt på meg nå. Vannet er godt, det beveger seg i en sirkel: Vann, damp, sky, regn.

Mandag 04. oktober, Filmens Hus: "Jomfrutur","Balkan Baroque", "Den skal tidlig krøkes", "The Diaries of Vaslav Nijinsky".