Simen Midgaard: Okkultisme og black metal på Frogner

I romanen «Hydra» møter vi maleren Georg Ohr rett etter at han har åpnet en utstilling med mytologiske og okkulte motiver. Denne utstillingen provoserer både den eldre damen Egeberta Schwarz og det unge black metal-bandet Nidgandr, som former en allianse mot maleren. I dette utdraget blir vi hjem til Egeberta idet hun har niesen Maria og Nidgandr på kaffebesøk.

Av Simen Midgaard

Dette utdraget begynner idet Sverd i Nidgandre er kommet hjem til Egeberta, etter at Tom Busk har ringt ham, og Egeberta legger ut om det narkotiske stoffet og hennes filosofi rundt det. Deretter møter Sverd Egebertas mann Marco, som mener at han vet mer enn sin kone om drogen, og forsøker å advare Sverd.

«Maria ble sittende og så på de to på hver sin side av det lille kaffebordet. Han, kledt helt i sort og med hånden hvilende under haken, hun i noe blonder og tyll som absolutt ikke kledte henne, og som hun insisterte på å gå med etter at hun mente at hun var blitt gammel. Igrunnen hadde hun vokst fra sin alderdom. I alle fall fra det innledende sjokket. Hun nærmet seg de nitti, og som syttiåring hadde følelsen av elde begynt å plage henne, men hittil hadde hun vært like klar i hodet, og var blitt ferdig med det nye i nettopp den erfaringen.

Den mørkkledte fyren lot til å lytte henført til henne. Fra tid til annen nippet han til vodkaglasset, stadig like lyttende. Maria syntes å se at denne ulveaktige skranglingen av en rocker hadde funnet en venn. Eller, så hadde tante funnet en disippel. Maria våget å nærme seg, men Egeberta ofret henne knapt et blikk der hun kom inn på parketten. Den langhårete unge mannen snudde på seg og nikket til henne, for så å vende seg mot tante igjen, som åpnet for sin taleflom.

- Du vet, unge mann, at dagens narkomani er en forledet lengsel, et ganske så riktig ønske om å utvide bevisstheten gjennom kjemi, men som er gått helt feil. Men det er en riktig tanke, det er bare det at vår sivilisasjon, hvis vi kan kalle den det da, ikke ønsker å utvikle seg og menneskene i den. Vi lever i en såkalt sivilisasjon, men den er jo ren stagnans. Hadde vi villet skulle vi ha utviklet de kjemikalier som skal til for at mennesket får en klarhet i knotten som gjør at det kan ta de valg som vil gjøre det sterkere. Det Thor Heyerdahl ikke skjønte er at sivilisasjoner ikke kan læres bort, de må oppstå som en biologisk konsekvens, slik at en liten gruppe mennesker, som halvveis er dyr, plutselig får et begrep om den rette linje. Før det er det bare stråhytter, og hus av leire og sånn. Og folk som jakter på dyr og hverandre. Men plutselig er det noen som forstår at man kan konstruere noe på et rent matematisk nivå. Man får den første kvadratiske struktur. Den rette linje. Man får det skarpe sverdet, man får pyramiden. Forut for dette er det bare pinner og klubber, fetisjer og leirhytter. Guden påkalles for at jegere skal få mat. Når pyramiden er skapt, derimot, har man skjønt at den enkelte må underordne seg guden, som er samfunnet. Og slik kan man kjempe mot de primitive urkrefter som holder mennesket knyttet til dyreverdenen. Da får man sivilisasjon og orden. Men gudene skal vite at dette ikke bare kan skje en gang. Nå, i vår tid, glir vi tilbake mot den primitive urmenneskehet. Vi faller. Konsumsamfunnet er bare den enkeltes jakt, vi ser at fellesskapet oppløser seg, seremoniene går til grunne og at den enkelte kjører et løp fullstendig for seg. Vi blir atter en slik urmenneskehet som ikke har begreper om det enkleste prinsipp. Horder av jegere som bare er ute etter å fylle sin egen lille vom, det er hva vi blir.

- Jeg har tenkt det samme selv, brøt Sverd inn.

Hun så på ham. Han så på henne. En liten pause gikk før den gamle lente seg tilbake i stolen og mumlet slik at han måtte strekke seg over bordet for å lytte:

- Jeg har noe du kan hente for meg.

- Hente? Sverd så undrende ut.

- Hvis du kan bruke det. Din venn tok ikke mén av det. Du tar kanskje ikke skade av det du heller, hvem vet? Hun rakte Sverd et sammenbrettet papir, hvorpå hun hevet skuldrende og senket dem igjen som for å spille likegyldig.

Sverd brettet ut papiret og kastet et kort blikk på det primitive kartet før han foldet det sammen igjen og la det i frakkelommen.

- Hvis han greier det, så greier vel jeg det også. Men jeg er ikke særlig opptatt av stoff. Hvis ikke jeg kunne få tak på opium, meskalin kanskje, men ikke disse greiene, dette skittet, som du får på gaten i dag. Massedop!

Hun lyttet høflig, før hun fortsatte:

- Men forklar meg først en ting: Vet du hva den rette linje egentlig er?

- Den rette linjen. Mellom to punkter?

- Vel?

- Ah, ikke egentlig. Det blir så grunnleggende at det nesten blir vanskelig å definere. Hvordan definere linje egentlig, uten å bruke ordet linje? Da blir det ikke så mye definisjon igjen.

- Nettopp. Men det er helt enkelt. For den rette linje er det faste blikk. Når man holder blikket festet mot målet, det er da man får den rette linje. Den rette linje er overvinnelsen av impulser, av frykt. Det er når menneskedyret mestrer den rette linje at menneskedyret blir egentlig menneske. Da skaper det byggverk. Da skaper det våpen som dreper effektivt. Og da greier det å holde en tanke klart og fast i hodet sitt. Og det mennesket som greier det blir en hersker. Han hever seg høyt over den dyriske horde som han steg frem av. Og det har ingenting med narkotika å gjøre, eller hva?

- Nei, naturligvis.

- Det er ikke så naturligvis som så.

- Neivel.

- For det jeg gav din venn forsterker konsentrasjonen maksimalt. Du får evnen til å fastholde bildet i hodet, den klare tanke uavbrutt. Hvis du forsøker dette uten mitt hjelpemiddel holder du kanskje ut i et minutt. Så begynner blikket å flakke, og ferdig med det. Men dette er et gammelt presteskaps hemmelighet. De som skapte en pyramideby innerst i den mellomamerikanske jungelen. Den eldste sivilisasjon. Og når du holder bildet fast i bevisstheten, da holder du selve materien fast. Energien i hjernen din, og den blir redskap for viljen. Og da kan du utføre ting som ingen annen kan.

- Parapsykologi. Svart magi?

- Vel. La oss si det slik at en annen bevissthet kan bli fanget av din, fordi du kan legge så meget kraft i bildet at en annen hjerne ikke kan unngå å bli påvirket. La oss si at det er mulig, for et øyeblikk. Ikke spør meg akkurat om hvordan. I min tid som psykiater var det ikke sånt man snakket så høyt om. Det er annerledes med det nå. Nå finner man jo alskens små heksedoktorer under hver en liten busk.

- Buskmenn!

Sverd flirte.

- Ja, men de er del av forfallet. De er del av bom-bom musikken og samfunnet som smuldrer. Det er bare føleri, ingen rett tanke, ingen klar linje. Til slutt er det på galehuset med hver av dem, hvis da ikke alle er blitt slik, ville og gale. Nei, sivilisasjonen begynner nok ikke med slike, men ender gjerne med dem. Hvis det da ikke var en liten motkultur blant urtrollmenn som satte i verk det hele, da. Noen opposisjonelle intellektuelle blant stråhyttene. Vi får tro det var slik. Men nå er det den motsatte fløyen som er i ferd med å ta igjen. Nå er det bare angst og viljesløshet og rus og faens føleri over hele linjen. Man skal følge instinktene, være spontan. Musikken er et tydelig eksempel på det. Siden etter første verdenskrig er det bare klang og rytmer og negere igjen. Ingen struktur, ingen rett linje, for å nevne det igjen. Dagens menneske er falt ut av det ordnede fellesskap, i vill fart inn i sin egen navle. Vi som tror på det motsatte må bekjempe det. Og jeg tror at jeg har kjemien på vår side.

Sverd lyttet, unnskyldte seg og spurte etter veien til do. Hun lo og pekte.

Da Sverd kom ut fra toalettet sto Marco i entreen. Han vinket på Sverd, og før Sverd fikk tid til å stille spørsmål var den tettbygde mannen i bevegelse nedover i korridoren.

Sverd trakk på skuldrene og fulgte etter. Leiligheten måtte være enorm. Sverd befant seg snart mellom tre kryssende ganger og så seg rundt for å se snurten av Marco. En stemme bak ham røpet at Sverd hadde passert ham. Marcos værelse lå innerst i enda en kort gang, der man måtte passere to dører. Værelset lå i et hjørne, med to spissbuede vinduer på hver vegg. Bokhyller, et skrivebord dekket med papirer. En skinnstol foran et fjernsynsapparat som minnet om en buet solbrille, og en bingeaktig seng mellom skrivebordet og en av bokhyllene.

Sverd så seg rundt i værelset. Her og der hang det diskrete bilder av atletiske unge menn, i antikk stil. Noen plakater fra olympiader, andre kunstfotografier. Et par boksehansker dinglet slitte i et hjørne. Et silkeskjerf lå dandert over dem. «Har du vært idrettsmann, Marco?» Marco snudde seg og spente bicepsen med et friskt smil, «Javisst, jeg var Frogner-mester i bryting. Og jeg bokset. Men du driver vel ikke sport. Det måtte vel være sverdfekting?» Sverd undret på om Tom hadde brukt kunsternavnet hans overfor Marco, og ikke det borgerlige Torsten, og at Marco forsøkte å lage en billig spøk ut av det. «Nei, jeg har aldri giddet å drive sport.»

Sverd så seg rundt på nytt. Bøkene i hyllene var ikke gilde i farvene. Det var snarere slike bøker som han ble grepet av, med brune lærrygger og gullskrift, innbundet i pergament og krokodiller, en hudmosaikk fra gulv til stukkatur. Sverd nikket anerkjennende og ség mot hyllene da Marco grep ham i armen. Sverd nappet den uvilkårlig til seg, for han avskydde folk som tok i ham.

«Nå skal du se», sa Marco, og åpnet en skuff i skrivebordet. «En type som deg vil ha sans for dette.»

Sverd tenkte at Marco kunne være en slik type selv. Marco åpnet et gulbrunt papiromslag: «Det var dette hun snakket om.» Han gav Sverd et fotografi. Det var i sorthvitt, på matt papir, fra filmavisenes tid, og viste en sammenkrøket skikkelse. Skikkelsen lå ved første øyekast under hvit aske, men etter å ha sett nærmere på den måtte Sverd stusse, for selv om han hadde vært fascinert av lik og sett forunderlige kadavere på internett var dette en ny slags dødning, og en ganske ekkel sådan. Skikkelsen satt på huk, med hendene knoklet rundt knærne og hodet i søvn mellom dem. Den så ut som om den var dekket av spindelvev eller mugg, noen fine tråder som gikk over i klaser, en slags hvite reder av ett eller annet ubestemmelig og klebrig. Sverd kikket ned på Marco, som bjeffet i iver. «Dette er en stor arkeologisk oppdagelse, det var dette hun snakket om.»
Hun måtte være Egeberta. «Hvem er han», spurte Sverd, og la fingeren på dødningen. «Det er en mumie, men jeg har mer i mappen, masse», fortsatte Marco. «Kan du latin?» Marco så håpefullt opp mot Sverd. «Litt», svarte Sverd, for han hadde interessert seg for renessansens påkallelser av planetariske ånder. «Dette her, på bildet, er en mumie. Fra Mellom-Amerika. Hun fant ham, sammen med den nazisten.» «Nazist?»

Sverd hadde ikke hørt henne si noe om noen nazist. «Ja, han ble det siden, han var det ikke da.» Marco virket brydd, og fortsatte: «Dette er en arkeologisk sensasjon, men ingen har hatt mot til å komme med det tidligere. Det er et dokument her, et rituale, som hører til. Du er jo satanist, ikke sant?» Marco flirte mot Sverd.

Sverd måtte atter diskutere med seg selv hvorvidt han skulle bekjenne seg til den mangfoldig obskure. Det var så mange som fortalte ham at han var fan av opprørets engel at han måtte like å føle seg som noe nytt i det norske språket, og kunne heller ikke gjøre noe med det, like lite som en homoseksuell kunne forandre på «soper», for det var ikke lenger opp til ham selv å definere begrepet. Om han noensinne hadde hatt det mellom hendene var det nå løpt fra ham. Marco fortsatte: «Jeg vet ikke hvor gammel denne rituelle formelen egentlig er, for den står på latin, med noen underlige spanske fordreininger innimellom. Det er munker som har skrevet det, og de har krydret det med ord som heller ikke finnes i noe europeisk språk. Denne formelen er todelt: På den ene siden handler det om å drepe og ofre et menneske som en månegud skal ta bolig i. De drepte ham, og så lot de ett eller annet vokse i ham.»

«Vokse?» Sverd skjønte ikke riktig hva Marco mente. «Ja, de dyrket noe i den døde. Planen var først at sjelen hans skulle bindes, som en slags slave.» «Slave?» Nok et begrep. Vokse og slave. «Det som vokste var et hallusinogen. Det var det som kameraten din fikk før han ringte deg og du kom.» Sverd måtte glise. «Noe til dop?» Marco gjorde seg ironisk med sine geberder og snakket mykt: «Ikke dop, kall det ikke det. Dette er en hellig rite. Dette er hemmeligheten bak sivilisasjonen, det er innsiktens droge, de vises saft.» «Og den vokser på et lik?»
«Ja, den gjør det. På en de har ofret. Med en trepanasjon, altså et hull gjennom skalleveggen, midt mellom øynene, og siden forseglet de gravene og møtte de ofredes sjeler i synene.» «På tripp, er det det du mener?»

«Ja, gjennom de drømmer de fikk av drogen.»

Sverd nikket bifallende. Han likte dette. Det var det han alltid hadde ment, at det var ånd på Frogner. Norge var ikke bare fotformsko og Gerhardsen og Stovner. Dette her var tegn på at også Norge hadde sine mysterier, en slags sen, sen renessanse, som var oppstått etter at landet så smått var blitt industrialisert og den fordømte bondestaten var blitt avløst av skapende individer. Og fyren foran ham var en typisk studerkammermunk i en lærd manns celle. Han likte Marco. Marco var en type, en han gjerne skulle snakke mer med. Marco var interessant, belest, hadde perspektiv i tid og rom.

«Jeg føler meg beæret over at du vil dele en slik hemmelighet», bedyret Sverd og så Marco like inn i øynene. «All right. Jeg har oversatt hele teksten. Du kan få den på latin og du kan få den i oversettelse. Jeg har den på diskett også, hvis du vil ha den rett fra maskinen.»

Sverd stusset over hva Marco egentlig ville med å gi ham den: «Er dette noe du har avtalt med Egeberta, vet hun om det?» Marco løftet armen til en gestus: «Les selv, så vil du forstå hvorfor jeg gir deg den. Og en ting til: Du må ikke tro at alt det hun forteller deg har noe for seg. Det derre med at sivilisasjonen oppsto på grunn av narkotika. Det er bare tull, kan du skjønne.»

Marco la seg opp til Sverds kinn, så vokalisten kjente duft av mandig etterbarberingsvann, og begynte å hviske da han fortsatte: «Hun er i ferd med å bli skrullete. Hun vaser. Og i dag har hun sagt mer merkelige ting enn på flere uker. Hun vet jo at hun snart skal dø, og er fryktelig gammel. Men hun vil liksom ikke gi seg. Hun nekter å legge seg ned, og jeg innrømmer at hun er seig som et helvete. Men du må ikke tro på en brøkdel av det hun forteller.» Sverd måtte atter stusse. «Men hun har jo vært i Mexico. Og du sier selv at det som dere gav Tom er derfra. Hva skal jeg tro?» Marco grep Sverd i skulderen. «Jeg var der ikke. Så jeg vet ikke. Det var før min tid. Men du må ikke svelge rått det hun sier. Jeg tror ikke at hun ble innviet etter den riten som jeg nå skal gi deg. Hun har jo lest dette, og det er mulig at hun fikk prøve stoffet. Men ikke tro på alt det andre, på sludderet.»

Sverd kom seg ut av Marcos grep, og Marco gikk frem til den flate computeren og grep musen for å skrive ut sidene. Imens fortsatte han: «Jeg gir deg og kameraten din dette for at dere skal forstå hvor hun har det fra. Hun har ikke opplevd det hun forteller om. Hun har det fra denne teksten som jeg gir deg, bare for at du ikke skal være i tvil om det.»

Sverd sa ingenting. Han trodde ikke Marco. Det virket som om Marco forsøkte å beskytte henne mot en uunngåelig nysgjerrighet, samtidig som hun gav inntrykk av å kunne forsvare seg selv. Hvorfor denne påstanden om at hun var hjelpeløs, hva slags bløff var det Marco forsøkte seg på under påskudd av at hun var gammel? Og Tom hadde vært i ekstase fremdeles da han ringte en i bilen. Marco rakte ham papirene: «Her har du teksten, både på latin og norsk. Nå får du selv gjøre deg opp en mening, om hvorvidt noen kan ha opplevd noe slikt eller ikke. Jeg tror du er fornuftig.»

Teksten er hentet fra Simen Midgaards Hydra (Val Forlag 2004). Gjengitt med tillatelse fra forlag og forfatter.
Av - Red. Foto/illustrasjon: