… og tid for nasjonalt hardingfeletun i Hardanger?
I takt med et fokus på en utdanning for hardingfelebyggere, jobbes det med nå med nasjonalt senter, eller et tun, for hardingfela i Hardanger.

Av Carl Kristian Johansen

Lederen for Hardingfelesenteret i Bø i Telemark, Kjell Bitustøyl, ba her på Ballade tirsdag om økt satsning på hardingfelebygging.

Han har vært sentral i å lage en rapport som konkluderer med at det trengs en styrking av instrumentproduksjonen generelt, og at det bør etableres en godkjent hardingfelemakerutdanning i Norge.

Hardingfelesenteret i Bø i Telemark har primært hatt fokus på lokale hardingfeletradisjoner som forvaltet av felemakerslektene Steintjønndalen og Helland, men ligger nå på is på bakgrunn av finansieringsproblemer.

Parallelt, og uavhengig av Bø-prosjektet, jobbes det nå for å få politisk gehør for et nasjonalt hardingfeletun i Hardanger. Ideen løftes fram av Vidar Skeie under Hardanger 2014-paraplyen, som er et interkommunalt initiativ for å løfte kunst og kultur i Hardanger-regionen fram mot 200 års jubileet i 2014. Tidsrammen henger også sammen med Kulturløftet 2, som utformes til den rød-grønne regjeringens kulturpolitiske program for neste stortingsperiode (forutsatt at regjeringen blir sittende).

Skeie mener at Norge har et nasjonalt og internasjonalt ansvar for å forvalte hardingfela som unikt instrument, og mener at Hardanger, som opphavssted for instrumentet, er det rette stedet å lokalisere forvaltningen av dette ansvaret. Hardingfeletunet bør inneholde både den levende og den museale kulturen rundt det kirken en gang fordømte som djevelens instrument, og det bør legges vekt på formidling og pedagogiske opplegg, mener Skeie.

- Hardingfeletunet bør inneholde aktiviteter for Kulturskolene i Hardanger. I regionen har man over 80 elever som spiller hardingfele og det i seg selv er unikt, mener han.

- Det bør legges opp til at samlingen til Hardanger folkemuseum bør være en del av et nasjonalt Hardingfeletun. Det bør være rom for å forske på hardingfela, og rom for å formidle hardingfelemusikk fra scene. I dag er det ikke en eneste scene i Hardanger, eller Hordaland for den del, som er tilegnet folkemusikk eller hardingfela. Det bør absolutt komme som en del av nasjonalt hardingfeletun, mener Skeie.

Han mener at en scene bør være robust nok til å tåle nye, større produksjoner, som for eksempel Rikskonsertene oppsetning av Tryllefløyten, men også at dette senteret bør kunne utvikle egne sceneproduksjoner. Skeie mener dessuten at Hardingfeletunet bør inneholde et verksted.

- At den ble bygget i Hardanger gav tross alt instrumentet sitt navn, sier Skeie.

Hvor i Hardanger et nasjonalt hardingfeletun bør ligge vil ikke Skeie si noe om, og overlater en eventuelt fremtidig lokaliseringsdebatt til politikerne. Skeie har hatt en sondering bant kommunene som utgjør hardangerregionen, og responsen har vært god, mener Skeie. Ideen er også lobbet inn for kulturdepartementet og kulturministeren i innspillsfasen til Kulturløftet 2. Tilbakemeldingene har vært positive også her, og Skeie har fått positive signaler fra et samarbeidsvillig Hardingfelesenter i Bø i Telemark.

Skeie mener at et nasjonalt hardingfeletun bør ivareta de gamle solist- og slåttetradisjonene, men at et slikt senter i like stor grad bør være åpne for nye måter å bruke hardingfela på.

- Det er ikke enten eller, men begge deler, selv om det største potensialet i formidlingen av hardingfelemusikk ligger i samspillet med andre instrumenter, sier Skeie, og minner om sprengkraften i da Bob Dylan gikk elektrisk på Newport Folk Festival i 1965 og Sigbjørn Bernhoft Osa som spilte med Saft på Ragnarock i Holmenkollen åtte år senere. Valkyrien All Stars og Nils Økland er moderne ambassadører som har brukt den i nye sammenhenger og gitt ”the Hardanger fiddle” et enda bredere publikum.

- Det har vært portvakter som opp gjennom tiden har sagt at ”hit, men ikke lenger, dette er et hån mot folkemusikken”. Edvard Grieg og Geirr Tveitt brukte hardingfela og gjort den internasjonal, og japanske Rio Yamase er et eksempel på at den er et globalt fenomen. Hun er utdannet klassisk fiolinist, men slo gjennom i Japan først etter at hun begynte å bruke hardingfela. Yamase reiser i sommer til Hardanger med et stort reisefølge for å markere sin 40-års dag, sier Skeie, og understreker at et nasjonalt hardingfeletun også bør ha et stort potensial i forhold til å formidle instrumentet og norsk folkekultur til de mange busslastene med turister og cruiseskipene som kommer til Hardanger i sommerhalvåret.

En viss kommersialisering må til for å nå ut til de brede lag, men at man skal vokte seg spesielt for at et nasjonalt hardingfeletun blir for plastikk, mener Skeie.

- Man må også passe seg for at det blir for musealt og for tradisjonelt. Hardanger er takknemlig med hensyn til at det ikke er noen museumsvoktere blant utøverne. De er åpne for å spille med andre og sette ting inn i nye sammenhenger, sier han.

Gå til denne siden for mer informasjon om kultursatsningen i Hardanger.