– Jeg har ingenting å tape
Petter Wettre innser at inntektene fra CD-salg ikke kommer tilbake. Han forsøker en ny løsning for å tjene penger på innspilt musikk: Å gi den bort.

Saksofonisten Petter Wettre er blant utøverne som har gått i bresjen i jakten på nye forretningsformer for norsk musikk. Allerede i 2003 opprettet Wettre eget plateselskap under navnet Household Records.

For to år siden ble han Spellemannsnominert sammen med Audun Kleive for utgivelsen The Only Way To Travel 2, et album som ble distribuert på epost og minnepinne.


Les også: Nominert uten utgivelse


«Tomt for fisk»
I november lanserer Wettre gratisalbumet The Social Media Tapes. Forretningsideen bak Wettres 17. utgivelse er enkel: Liker du Facebook-siden, får du musikken med på kjøpet.

– Jeg prøver å skaffe meg mange abonnenter på Twitter, YouTube og Facebook, slik at det blir attraktivt å annonsere. Det betyr at inntektene vil komme fra sponsorene, ikke fra lytterne, sier han.

Selv om Wettre innser at markedsføringsplanen har åpenbare svakheter, mener han at risikoen for å tape penger er lav.

– Forretningsideen er kanskje bedre på papiret enn i virkeligheten. Men det nytter ikke å stanse utviklingen. Havet er tomt for fisk. Jeg har ingenting å tape. Streaming er kommet for å bli, og jeg har innsett at CD-en ikke kommer tilbake som inntektskilde. I gamle dager kunne jeg trykke et opplag på 1000-1200 eksemplarer og tjene 100.000 kroner per album. Det blir ti kroner per solgte låt. Nå har en fjerdedel av disse inntektene forsvunnet, sier Wettre.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


Profitten og jazzpolitiet
Wettre har inntrykk av at det er ansett som politisk ukorrekt å tenke profitt som jazzmusiker.

– Jeg har ingen agenda, men jeg mener at man som utøvende musiker må kunne forlange en viss profitt. Vi jazzfolk er flinke til å øve, men vi skjønner ingenting av markedskreftene. For meg blir det feil å selge en vare helt uten etterspørsel, sier han.

På The Social Media Tapes gjør Wettre alt det tekniske på egen hånd. Sammen med musikkfilene legger han ut noter, komponistbiografier og bandbilder. Den nye utgivelsen kommer derimot ikke til å bli lagt ut på iTunes, Spotify eller Wimp.


Les også: Blissard i deluxe-versjon?


For Wettre er det et bevisst valg å gi ut en enkeltstående utgivelse utelukkende gjennom sosiale medier. Selv om han verdsetter de mange forsøkene på å komme med nye løsninger i et fallende platemarked, tror han forsøkene på å starte opp egne strømmetjenester og plateselskaper blir stående litt for alene.

– Problemet er at det blir småpenger igjen til alle. Mangfoldet dreper mangfoldet. Jeg tror vi blir nødt til å svelge noen kameler. Som privatperson elsker jeg strømmetjenestene. Tilgjengeligheten er strålende og jeg har aldri reagert på lydkvaliteten. Men hvis ikke du havner på «anbefalt» eller «nyheter» på Spotify og Wimp, må lytterne vite eksakt hva de skal ha for å finne frem til musikken din.


Følg Ballade på Twitter


Ungt blod
Som bandnavnet Petter Wettre Next Generation tilsier er musikerne i kvartetten én generasjon yngre enn 45-åringen. Gitarist Kim Johannesen har spilt med Wettre tidligere, mens trommeslager Dag Erik Andersen og bassist Jon Rune Strøm spiller med Wettre for første gang i utgivelsessammenheng. De to sistnevnte har i høst turnert med frijazztrioen Saka, som også inkluderer saksofonist Kristoffer Alberts.

– Jeg har inntil nylig spilt med de samme musikerne over tid. Derfor hadde jeg en trang til å teste noe nytt, å utfordre komfortsonen og revitalisere meg selv gjennom å hente inn yngre folk. Felles for disse er at de er 20 år yngre enn meg. Det fungerer veldig bra, i den forstand at jeg får min egen musikalske dagsorden snudd på hodet, sier Wettre.

Wettre tror det er en fordel at han selv inntar rollen som bandleder. Han har også en klar idé bak generasjonsskiftet.

– For min del har det alltid fungert best når bandet har forskjellige referanser. Jeg er overhodet ingen frijazzmusiker, men jeg liker et visst spenn, der bandet trekker i hver sin retning. Slik var det også i trioen med Jarle Vespestad og Ingebrigt Håker Flaten. Jeg tror faktisk aldri at alle tre var like fornøyd med en enkelt konsert. Det var antagelig en styrke.