Til minne om Audun Tylden
Audun Tylden etterlater seg et tomrom i norsk musikkliv og platebransje, skriver Thor-Rune Haugen i dette minneordet.

Det traff meg midtskips – jeg innrømmer det! Nyheten om at mannen med det enorme hjertelaget var borte for alltid fordi det samme hjertet ikke ville mer, det ble for sterkt. Jeg gråt som en unge. Audun Tylden etterlater seg et tomrom i norsk musikkliv og platebransje. Men det er ingenting mot tomheten som oppstår for de mange, mange av oss som opplevde det privilegiet å ha ham som venn. Og han ble bare 62 år gammel – bare det er til å grine av.


Et eksempel til etterfølgelse
Audun var kjent for så mangt. Listen over artister han har hjulpet fram er lang. Det begynte allerede på første halvdel av 60-tallet da tenåringen fra Voss hadde forflyttet seg til Trondheim og blitt manager for bandet The Shirrows (med bl.a. Tom Hovde som han senere startet både Slagerfabrikken og Tylden & Co sammen med). Men det var bare den spede begynnelsen.

Han studerte i USA en del år før det bar hjemover igjen. I 1971 fikk han jobb i Phonogram i Oslo der han raskt avanserte til å bli innspillingssjef. Han ble norsksjef i Polydor på 70-tallet, før han brøt ut og startet Slagerfabrikken i 1982 og ti år senere Tylden & Co. Han ble etter hvert kjent som dansebandmusikkens fremste talsmann og var veldig opptatt av ikke å blande egen musikksmak inn i den profesjonelle delen av sitt liv. Hans egen favorittplate var The Zombies’ fantastiske ”Odessey and Oracle”, stilmessig flere lysår unna dansebandstilen. Men det var helt uproblematisk for Audun. Et eksempel til etterfølgelse!


Varm, raus og snill
Innsatsen hans gikk ikke upåaktet hen: I 2009 mottok han Kongens Fortjenestemedalje i gull, året før fikk han den høythengende Bransjeprisen under Spellemannprisutdelingen. Og i 2004 fikk han den såkalte Bjellesauprisen etter over 30 års ekstrem kamp for norsk musikk og norske artister. Han ble kjent som platedirektøren som aldri greide å si nei.

Men først og fremst var Audun et varmt, raust og snilt menneske. Det fikk jeg selv merke første gang jeg var på besøk hos ham. Siden jeg selv er ihuga platesamler var det å bla gjennom samlingen hans nesten uvirkelig. Jeg ble helt satt ut: Kilovis med plater jeg hadde lett etter sto i hyllene hans. Han så hva det gjorde med meg. Da jeg forlot huset timevis senere på kvelden hadde jeg med meg hver eneste plate jeg hadde sett på. Flere av dem var verdt en liten formue. Betaling? Ikke snakk om! Bare moro å kunne være til hjelp. Gleden det åpenbart ga meg var betalingen han skulle ha. Kan man bli noe annet enn glad i en sånn mann?


Øl og fly
Det utviklet seg til et varmt vennskap. Jeg var privilegert nok til å bli innlemmet i Auduns mange særegenheter. Den berømte ølsamlingen, der kroningsølet fra Swaziland var hans største stolthet. Vi var alle på jakt etter øl til Auduns samling når vi var på reise. Så var det den like berømte fascinasjonen med flyplasser og flyselskaper. Gikk du på do hjemme hos Audun var en rutebok av en mursteins tyngde det eneste lesestoffet du fant der. Lightersamlingen hadde han måttet gi opp – det skapte et problem med forsikringsselskapet.

Som platesamler hadde han bl.a. praktisk talt hver eneste single som var en hit på Billboardlistene i mange, mange tiår. Og masse, masse mer som ville kreve en hel bok å yte rettferdighet i ord. Mange elsker å spinne myter rundt egen samling. Men i Auduns tilfelle stemmer myten – og det var alle andre enn ham selv som spredte den.


Ormeyngel!
Protesen på høyrehanda med den mørke hansken ble hans varemerke. Du hilste alltid links på Audun. Han var en historieforteller av rang, enten det var selvopplevde eller andre historier. Vi lo oss i hjel annethvert minutt i selskap med mannen. Historiene trillet ut av ham med en fingerspitzgefühl og en timing du bare kunne misunne ham. Han elsket å få folk på latteren og i godt humør.

Audun Tylden var egentlig bare dårlig på en ting: Å tape i kortspill! Men han var alltid en ”dårlig taper” med bøtter av glimt i øyet. ”Ormeyngel”, erklærte’n fyndig, mens han sirlig noterte resultatet på blokka. Deretter så han seg rundt og konstaterte med lun og tilfreds djevelskap i øynene at vi motspillerne lo så tårene rant.

Under sommerferiene på gården hans i Sogndal ble utedoen i låven underkjent for bruk, selv om vi andre alltid brukte den. Da var det ned til Sogndal sentrum for å finne det beste vannklosettet på stedets bensinstasjoner, kolonialhandler, kiosker og hoteller. Vinneren hvert år fikk fast besøk når Audun måtte på do. Og ingen protesterte – han var en celebritet i Sogndal, enten det gjaldt dobesøk eller fotballkamp på Fosshaugane. Audun var Sogndalentusiast til det siste.


Livskunstner
Audun Tylden var en livskunstner til fingerspissene. God mat og edle dråper var livskvalitet til siste bit og siste dråpe. Konsekvensene var ikke til å unngå, for han hadde anlegg for sterk fedme. Det var ikke bare hjertevarmen og personligheten hans som ruvet. Det førte til at hjertet hans måtte tåle harde prøver. Det gikk på helsa løs. Han sleit også med kreft de siste årene, men bevarte optimismen gjennom det hele. Men under turen til Midemfestivalen i Frankrike fikk det store hjertet hans nok.

Det blir god stemning oppe hos Vår Herre nå som Audun er ankommet og har fått et helt nytt publikum for alle historiene og anekdotene sine. Det kommer aldri til å bli verken stille eller kjedelig i himmelen heretter. Jeg synes jeg hører ham idet han ankommer og får øye på Perleporten:

”Saker!!”

Og jeg? Savner den gode vennen min. Og kommer til å tenke på ham hver gang jeg drikker et glass armagnac, hver gang jeg ser Sogndal spille kamp eller hver gang jeg hører en låt med The Zombies. God reise, Audun! Takk for det varme vennskapet - vi ses igjen.

Med respektfull hilsen fra din venn Thor-Rune Haugen

Thor-Rune Haugen har blant annet skrevet "Riller over fjord og fjell", en samlet diskografi over norske rockeplater utgitt mellom 1955 og 1977.