Plateselskapene – dinosaurer på leirføtter
INNLEGG: Med et par tiår bak seg hvor plateselskapene til de grader både nasjonalt og internasjonalt klart og tydelig har vist at de ikke har fulgt med i timen, har nå de fire store selskapene frontet av Petter Singsaas i Universal sett lyset. Det nye svaret og løsningen på alle problemer er den retorisk fengende ”360 graders-avtalen”, skriver Paul Karlsen.

Med et par tiår bak seg hvor plateselskapene til de grader både nasjonalt og internasjonalt klart og tydelig har vist at de ikke har fulgt med i timen, har nå de fire store selskapene frontet av Petter Singsaas i Universal sett lyset. Det nye svaret og løsningen på alle problemer er den retorisk fengende ”360 graders-avtalen”. Når ikke selskapene lenger makter å fange opp og få frem artister som selger, så skal den øvrige del av artistbransjen kjøpes, tygges,og svelges.

De skal nå intervenere den øvrige artistsfære hvor artistenes agenter gjennom tiår har gjort en glimrende jobb. I Dagens Næringsliv av 9.februar uttaler Singsaas: ”Omsetningen i bransjen er nær halvert på 10 år - vi er helt nødt til å se på flere nye forretningsområder”. I Aftenposten den 13.januar utdyper Singsaas 360 graders-avtalen hvor han kan fortelle oss at selskapene nå skal inn i konsertbooking og mercandisebransjen (salg av T-skjorter, sjerf, capper, mv). Han tenker seg trolig også en tur innom management og forlagsbransjen.

Javel tenker jeg. Hva er det ”de fire store” Universal, Emi, Sony BMG, og Warner kan, som ikke den allerede etablerte booking- og managementbransjen kan? Tanken om 360 gradersavtale er imidlertid ikke en gang ny. Også på seksti og syttitallet satt det ansatte som en del av plateselskapets underavdelinger med ansvar for booking av artister. Det var sikkert mange grunner til at de sluttet med det, men èn grunn kunne vel være at bookingavdelings artisttilfang nødvendigvis må begrense seg til å omfatte plateselskapets egne artister. Kan en bookingavdeling i Universal kunne jobbe med artister fra EMI eller Warner? Neppe. Og da blir min uærbødige påstand at tilfanget av artister i ”stallen” blir for liten, og den store kommersielle suksessen uteblir. Og det er vel ikke meningen? Meningen er å tjene penger.

Universal har nå ifølge artikkel i Dagens Næringsliv den 9.februar kjøpt seg inn i Purified in Blood AS til hardcorebandet med samme navn. Det er vel ingen som tror at Singsaas gjør dette for å understøtte bandet?


Moralsk ansvar
I et lite land med en liten økonomi vil det nok være flere av de etablerte booking – og managementselskapene som vil se seg tjent med å la seg kjøpe opp. Tanken på å høste noe etter år i en beintøff bransje vil friste. Det ligger imidlertid et moralsk ansvar på de store aktørene når man har tanker som vil endre den etablerte strukturen i bransjen totalt. Universal og andre store selskapene bør løfte blikket og spørre seg selv; ønsker vi dette? Ønsker vi virkelig en tilnærmet monopolisering av underholdningsbransjen i Norge?

Mitt svar er ut fra årelang erfaring; statlige monopol er et mareritt – de private et tilnærmet helvete! Så får Singsaas velge.


Statsstøtte = latskap
Til alt overmål ropes det nå enda høyere om statlige støtteordninger. I Aftenposten 17.januar krever platebransjens interesseorganisasjoner, Fono og Ifpi, økte millioner til statens innkjøpsordning av fonogrammer. Per Valebrokk i nettavisen 24 sa det treffende under et debattprogram på TV her forleden (fritt etter hukommelsen): ”Er det noe man ikke trenger i en konkurranseutsatt næring så er det statstøtte. Statsstøtte gjør næringen lat”. Dette har vi jo også sett i underholdningsbransjen. Både Quart – og Hovefestivalen gjorde kommune – og statsstøtte til en vesentlig del av inntektsgrunnlaget. Vi så hvordan det gikk. Sentrum Scene baserte sin drift i stor grad på offentlige midler. Det var Hans A. Lier og Rockefeller som måtte redde stumpene, og som fikk stedet på bena igjen.

Til tross for at de fleste selskapene ikke vil vise frem sine ”standardavtaler” med artister, har undertegnede fått tilgang til noen av dem – selvfølgelig anonymisert og for øvrig har jeg taushetsplikt. Om disse er representative for platebransjen er avtaleinstituttet i bransjen skremmende dårlig. I formen synes de som google-oversatte amerikanske avtaler spekket med oppramsinger, gjentagelser, skrivefeil, og med en slagside til fordel for selskapene som bare gloferske 20 år gamle kommende popartister kan finne på å signere.


Ikke på greip
La meg ta noen eksempler. Åndsverkloven blir ført til torgs med den største selvfølgelighet når det skal avtales omfang og tid for selskapenes enerett til albuminnspillingene og de mekaniske rettighetene, og dermed innskrenkninger i opphavsmennenes økonomiske rettigheter. Men hvorfor bruke åndsverksloven bestemmelser i denne sammenhengen? Åndsverksloven formål er å ivareta opphavsmennenes rettigheter – ikke plateselskapene. Det henger ikke på greip at en ivrig 20 årig plateartist skal gi ifra seg lovfestede rettigheter til et plateselskap som skal forvalte disse i 50 år etter at opptaket ble offentliggjort første gang. Om 50 år er det trolig ingen plateselskaper igjen. Vet ikke artistene at de har anledning til å forhandle om dette?

Hvor i all verden har GramArt (artistenes interesseorganisasjon) vært. Plateselskapene er langt på vei å betrakte som grossister og i mellommannsbransjen. I andre næringer er de fleste borte. I underholdningsbransjen gir artistene og de øvrige opphavsmennene selskapene livslange rettigheter. Forstå det den som vil.

Når Universal og trolig de tre andre ”store” skal inn å ta del i oppgavene gjennom sine 360-gaders-avtaler, og dermed ta inntekter fra eksisterende og vel drevne selskaper innenfor promotion, merchandise, booking, management, og forlag, er det nyttig å ta med seg litt historie. Hva preget platebransjen i dens definitive gullalder? Bransjen solgte album og singler i bøtter og span, da det til stadighet dukket opp med nye og spennende artister. Ikke bare gikk albumsalget strykende, men artistene kunne i tillegg selge konsertbilletter. Dermed ble merchandisesalget en vesentlig del av artistenes inntekt, og artistene kunne leie inn bedre scener og bedre lyd - og lysanlegg. Bedre konserter og fornøyde publikummere. I det hele en vinn-vinn situasjon hvor de fire store levde godt side om side med et mangfold av mindre selskaper, de såkalte indiselskapene – mindre og uavhengige plateselskaper.

Over til grådighet
Hva skjedde så? Appetitten til de fire store gikk over til grådighet. De hadde mest penger – og derfor visste de best. Indiselskapene skulle interveneres, de skulle kjøpes opp eller utkonkurreres – og de ble kjøpt opp, og de ble utkonkurrert. Problemet var bare at de fleste nye og spennende artistene nettopp kom fra miljøene rundt disse indiselskapene. Istedenfor å kjøpe seg kreativitet og modige beslutninger – så kjøpet de fire store seg til en artisttørke vi aldri har sett maken til! Hva har egentlig skjedd på plate/konsertarenaen siden Bruce Springsteen og Madonna? Hvor må vi gå for å kunne fylle opp de store arenaene – jo tilbake til seksti og syttitallsartistene! Hvem er det som selger plater og konsertbilletter i Norge. Dum Dum Boys, Åge Aleksandersen, Bjørn Eidsvåg, og de nye Gitarkameratene. Og nå skal de samme som har kjørt platebransjen i grøfta gå inn å overta en tilsynelatende godt drevet del av underholdningsbransjen. Mine herrer – vær så snill ligg unna. Agentene, managerne, merchandisefolka, og forleggerne, trenger dere ikke som eiere. Konsentrer dere om deres egne kjerneoppgaver, og støtt gjerne opp om de få indiselskapene som er igjen – og de som forhåpentligvis kommer.


Forskjellige tilnærminger
Et annet og betydelig problem som råder i de store selskapene er den totale mangel på langsiktig tenkning. Selger du ikke av debutalbumet så er det rett ut. Hvor mange eksempler fra inn – og utland finnes det imidlertid ikke på den ivrige debutant som tidligere kunne få gå læretiden sin ut - for så å lykkes? Hvor mange eksempler finnes ikke i nyere tid hvor unge talenter blir slått til jorden fordi debutalbumet ikke selger godt nok? Her går det nok et vesentlig skille i tankegodset mellom de internasjonale selskapene og de små uavhengige. Det er sikkert mange grunner til dette, men det er fristende å tro at kravet til kortsiktig inntjening hos de store, og nærheten til artisten og felles økonomisk skjebnefellesskap mellom artist og plateselskap hos de små, er sterkt medvirkende. Det virker som de nye artistene opplever entusiasmen hos de store betinget av umiddelbar suksess. Dette er en ”luksus” som indiselskapene synes verken å ha råd til, eller synes å ønske.


Tilslutt – I flere av de standardavtaler jeg har hatt tilgang til er det et gjennomgående krav at plateselskapet forbeholder seg retten til å styre innspillingen. I sted og tid, gjennom utvelgelse av produsent, musikere, og låtvalg. Hvem i all verden er det i plateselskapene som innehar slik kompetanse? Singsaas? Salgssjefen? Promotionansvarlig? Bare det å få seg til å nedfelle en slik bestemmelse i avtaleteksten viser at selskapene har lite lært og forstått. Selskapene skal styre gjennom budsjettene – det kunstneriske må vel artisten selv få bestemme?


Må stoppes
De store plateselskapenes "førkopernikanske" virkelighetsoppfatningen og ideen om 360-graders-avtalen må stoppes. Det viste seg at det ikke var jorden som sto i sentrum for alle planeter – like lite som det er Universal og de andre tre avhengige selskapene som ligger trygt forankret i universets midte, med artister og indiselskaper flaksende rundt som forvirrede høns. Til syvende og sist er det den tyveårige ivrige artisten, med deltidsjobb og et knippe hits i baklomma som er sjefen.


Om forfatteren:
Paul Karlsen har siden midten av sekstitallet vært utøvende musiker i orkestrene Cool Cats og Happie. Leder av Kalvøya-festivalen, medeier og daglige leder i Decibel Booking AS, Hades AS, dB Records AS, og dB Concerts AS. Han arbeider nå som advokat i Dæhli Bull & Co Advokatfirma DA.