Vel blåst for Øyafestivalen
Øyafestivalen ble en udiskutabel suksess i helgen. Med 20 000 besøkende ute i Middelalderparken, samt nærmere 3 500 publikummere i aksjon under klubbdagen torsdag, har festivalen for alvor seilt opp som en av landets mest attraktive arenaer for nyere pop og rock. - Det er først og fremst en honnør til de mange ildsjelene i Oslos klubbliv, representert ved bl.a. So What!, Last Train og Mono, mener Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Øyafestivalen 2003 fremsto som en eneste triumf for arrangørene, som på fem år er blitt en virkelig maktfaktor i norsk musikkliv. Ikke minst kokte det på mange av Oslos klubbscener denne uken, der hele femten av Oslos mest oppegående rock- og pop-arrangører torsdag slo seg sammen under Øya-banneret. Det er et antall som denne uken bare vil overgås av Oslo Jazzfestival, som må ta hele 17 konsertsteder til hjelp for å avvikle sine drøyt åtti konserter.
Med sin tilnærmet rendyrkede norske profil og prikkfrie gjennomføring er Øyafestivalen i ferd med på bli selve festival-flaggskipet for oppblomstringen av - og interessen for - norsk musikk om dagen. Sammen med bl.a. by:Larm, ZOOM og Alarm har Øyafestivalen vært sterkt medvirkende til å bygge opp en formidabel interesse for nyere norsk populærmusikk, noe som denne gangen lot seg avspeile i både publikumstall, mediaoppslag og utenlandsk oppmerksomhet.
- Vi kunne ha solgt ut hele festivalen enda en gang, interessen har vært enorm. Fra neste år vil vi utvide festivalen med i hvert fall én dag. Vi vurderer også å utvide antallet klubber på klubb dagen for å illustrere at Oslo er en glimrende rockeby, uttalte Øyafestivalens pressesjef Christian Østlie til NTB rett etter at Röyksopp hadde latt siste tone klinge ut over Middelalderparken. Han la også selvsikkert til: - Da vi arrangerte den første Øyafestivalen, hadde vi som mål at den skulle bli årets store begivenhet for norsk musikk. Det målet har vi nådd.
Øyafestivalen har i hvert fall utviklet seg med stormskritt siden den spede starten på regnvåte Kalvøya i 1999. Norge har nå to store publikumsfestivaler for populærmusikk, og med et haleheng av større og mindre festivaler hakk i hæl. Det skal bli spennende å følge Øyafestivalen videre, og se hvordan festivalen takler å vokse seg enda større.
Noe av nøkkelen til videre suksess - både kunstnerisk og kommersielt - vil nok ligge i at festivalen holder fast ved sin grunnidé, og samtidig i enda større grad klarer å vise frem bredden i det oppegående norske musikklivet. Slik sett var opptredenene til Nils Petter Molvær og Supersilent svært kjærkomne innslag under årets festival, og Øyafestivalen må gjerne fortsette å utvide den genre-messige bredden fra år til år. Både den hjemlige støyscenen, metalscenen og synth-miljøene bør kunne ha sin naturlige plass under festivalen, uten at den alternative rock-profilen svekkes av den grunn.
Nå kan man selvsagt diskutere hva som er "alternativt", slik Ballades Kyrre Tromm Lindvig gjør det i sin sidekommentar til årets Øyafestival. Men der Øyafestivalen i hvert fall i et visst monn fortjener ros for sin vilje til å utvide sine egne grenser, ville det være synd å si at det i like stor grad gjelder norsk presse. Lørdagens konsert med Supersilent var noe av en begivenhet, og for undertegnede kanskje også festivalens absolutte høydepunkt. Det er derfor beklagelig - men ikke spesielt overraskende - at konserten ikke ble anmeldt av hverken Dagbladet, VG, Aftenposten eller NRK. Det er riktignok et kjent fenomen at journalister ofte trekker i flokk, men den totale neglisjeringen av Supersilents opptreden er såpass påfallende at det er snublende nært å spørre om det handler om kompetanse- eller bare mangel på vilje.
Øyafestivalen var uansett en velfortjent suksess, og ikke minst en maktdemonstrasjon av mye av det beste innen norsk populærmusikk om dagen. Spesielt hyggelig var innslaget med den søte, anarkistiske scenen i gågaten på festivalområdet, der det ferske Fredrikstadbandet Girl From Saskatoon var vertskap for artistkolleger som Martin Hagfors, Johnny Hide og Aurora Plastic Monster. Som Herjulv Arnkvern fra That's Perfect Wonderball uttrykte det: - Det eneste skåret i gleden, er at vi faktisk får lov til dette.
Ellers fortjener Øyafestival kanskje spesielt honnør som et attraktivt og publikumsvennlig destilat av det viktige kulturarbeidet Oslos musikk-klubber driver dag inn og dag ut, ofte med skrikende mangel på støtte og anerkjennelse fra det offentlige. Det er naturligvis viktig med festivaler og større begivenheter, men vel så viktig er nok det kvalitetstilbudet som hovedstadsarrangører tilbyr dag og inn hele året, om det nå er på Café Mono, KillYrEgo eller i regi av Oslo Jazzforum. Dagens Oslo er på mange måter en evigvarende musikkfestival, men vi har ingen garantier for at det vil fortsette for all tid, om ikke de mange ildsjelene får litt drahjelp på veien.
Men enda noen dager burde det være mulig å hvile på laurbærene etter helgens braksusess - og det gjelder både for musikerne, arrangørene og de mange frivillige som var med på å gjøre årets festival til en eneste lang feiring av norsk musikk.