Tre grep og sannheten: Vandringer gjennom isødet
BOK: I disse dager slippes Trygve Mathiesens bok om norsk punk i årene 1977-1980: ”Tre grep og sannheten”. Dette er i følge Mathiesen historien om hvordan rocken ble gjenetablert i Norge på slutten av 70-tallet, om hvorfor og hvordan punken i Norge oppstod, hva slags mentalitet som rådde, og hvilke konsekvenser dette fikk. I dette utdraget skriver Mathiesen om hovedstaden før punkens inntog: - Ungdom i Oslo under 20 år var i 1977 henvist til sin lokale ungdomsklubb, isolert i nærmiljøet og uten for mye påvirkning av urbane strømninger og inntrykk.

Av Trygve Mathiesen

I 1977 var Oslo en død by, rockmessig sett. Det ble ikke produsert rockmusikk. Spellemannskomiteen la liksågodt ned kategorien ”rock” for 1977 ettersom de mente det ikke var formålstjenelig å nominere noen av de platene som kunne minne om rock fra norske artister.

Impressariobyrået Gunnar Eide Concerts holdt byen i kunstig åndedrett ved å ta inn en minsteandel av de utenlandske pop- og rockartistene som turnerte Nord-Europa. Ville man oppleve rock live, fikk man nøye seg med de som besøkte Ekeberghallen eller Chateau Neuf; idoliserte og opphøyde artister som bare var tilgjengelig i stort format og via nummererte sitteplasser.

Å stikke innom en klubb og se et lokalt eller mindre utenlandsk rockeband, var ikke aktuelt. Slike klubber eksisterte ikke, og følgelig fantes det heller ikke noen band til å fylle scenene. Ikke at det ikke fantes utesteder, tvert imot, men det var ingen steder man spilte rock. Overalt
var det disco, danseband eller jazz. Ungdom i Oslo under 20 år var i 1977 henvist til sin lokale ungdomsklubb, isolert i nærmiljøet og uten for mye påvirkning av urbane strømninger og inntrykk. Der jobbet velmenende ungdomsklubbledere med rockeverksted i et forsøk på lokal mobilisering og for en meningsfull fritid.

Amatørrock ble dyrket som prinsipp, mens man hørte på forbilder som hadde lagt seg på et uoppnåelig høyt nivå. I sentrum samlet man seg i helgene og byen var innrettet slik at de fleste stedene stengte mellom elleve og midnatt, for så å lose ungdommen hjem til forstedene i tide for avgang med siste t-bane. Hver fredag samlet horder av østlig drabantbyungdom seg på diskoteket på Kroa (ved Dovrehallen) i Storgata. For DJ-ene på Kroa dreide det seg om ”Money, Money, Money” og ”Dancing Queen” med ABBA, ”Daddy Cool” med Boney M og Barbie Bentons ”Ain’t That Just The Way”, før kvelden ble avsluttet med klinelåta ”If You Leave Me Now” av Chicago, alle godt inne på VG-lista i januar 1977.

Helt uproblematisk var det likevel ikke å blande seg med ungdom fra andre bydeler, og en rekke uskrevne regler og restriksjoner for bevegelsesfrihet var stilltiende, men allment akseptert. Hver drabantbygjeng hadde sitt revir, og fysiske represalier kunne vente den som slo seg ned ved feil bord. Slåsskamper forekom sjelden inne, til det var klientellet for redde for å bli utestengt av den to meter høye dørvakta. Lokal kommunikasjon strakk seg lengst når behovet for å handle hasj og speed ble prekært utover kvelden.

Av frekventerte diskotek for ungdom i sentrum var ellers Teach Inn (Lærinnelagets Hus), Spotlight (i annen etasje på Restaurant Pilen, nå Blue Monk), Ridderhallen og After Dark (i Rosenkrantz’ gate). Lenger vest ble det arrangert ungdomsdisko i Kjellern på Chateau Neuf hver helg – uten aldersgrense – og trakk følgelig klientell fra det yngste alderssegmentet. Man kunne oppleve lokal livemusikk på jazzklubbene Club 7, Bikuben, Gullfisken eller Malla, men sjelden rock.

Innen jazz var Jan Garbarek og Terje Rypdal internasjonale størrelser, og mange lot seg blende av deres gudestatus. De hadde bidratt til å drive jazzen fram i nyskapende retninger (frijazz, jazzrock, fusion), men det hadde samtidig bidratt til å øke avstanden til publikum. Både fordi de manglet inkluderende faktorer i det at de var for gode og avanserte teknikere, og perfeksjonismen dermed ble så framtredende at formen rett og slett overtok innholdets funksjon. Men også fordi jazzmusikken, i sin streben etter å utvikle seg, hadde gitt avkall på beaten slik at man ikke lenger kunne til å danse til musikken. Man ble sittende passivt og lytte.

Skulle man ut og danse, hadde man i realiteten bare to alternativer: diskotek eller danseband, discodans eller swing. Man kunne vise fram det forfalskede skolebeviset sitt og bestikke dørvakta på Kroa i Storgata eller på Ridderhallen i Torggata, men da måtte man passe på å ikke provosere stedets småkonger og folk som etter et par øl fikk markeringsbehov mot ukjente. Deretter danset man til Smokie, ABBA eller den hjernedøde discobølgen som med stønn og sukk gnålte seg inn i ørene på folk overalt: Boney M, Donna
Summer, Baccara og 5000 Volt og alle de åleglatte og gjennomkalkulerte artistene som plateselskapene brukte DJ-ene til å markedsføre.

Fra høsten 1977 ville man dessuten være garantert å høre John Travolta & Bee Gees. Filmene Saturday Night Fever og oppfølgeren Grease, som begge hadde utløst landeplager, gjennomsyret ungdomskulturen til det perverterte. Travolta-dansen gjorde vanlig norsk ungdom besatt i 1977 og flere år framover. Danseskolene opplevde køer og ventelister som ikke var registrert siden 50-tallet.

De fleste dansebandstedene opererte med 20- eller 23-årsgrense. Swing var den eneste aksepterte måten å danse til beatmusikk på. Som i de gamle folkedansene hadde den en hovedfunksjon; å stimulere til partnersøking og fruktbarhetsritualer. I motsetning til den svarte groovebaserte R&B-varianten, discoen, var swing de hvite, etniske nordmenns foretrukne danseform.

Dansebandene hadde som oftest blitt startet som beatband på 60-tallet, og de som ikke fulgte rockens utvikling over i progrock inn i 70-årene, endte opp som sidrompa coverversjonband som gjorde 4x45 minutters sett hver fredag og lørdag til en sport i ethvert forsamlingslokale landet rundt! Datidens mest innflytelsesrike ungdomsjournalist, Yan Friis i Det Nye, foret leserne sine med å presentere et nytt, norsk danseband hver uke, og legitimerte på den måten dansebandenes posisjon.

Det er nesten umulig i dag å forstå hvor stort dansebandfenomenet var på 70-tallet. Såpass mye at Stavangerensemblet, som var et danseband i årevis (da het de Staccato) før Frode Rønli ble med, ikke ble møtt med innsigelser på grunn av sin bakgrunn da de dukket opp i 1978–79 som et norsk new wave-band. I dag ville dette vært umulig, hvis et ungt og hipt rockeband hadde hatt bakgrunn som danseband, ville de vært ferdige i utgangspunktet. Motorpsycho på danskebåten?

Andre eksempler: 60-talls beatgruppa Firebeats ble til dansebandet Ingjerd Helen & The Firebeats på 1970-tallet. De første numrene av Nye Takter i 1978–79 hadde ofte dansebandpresentasjoner i et desperat forsøk på vise fram oppegående, norske liveartister. Samme avis påsto endog i sine spalter at 90 % av alle norske liveband var danseorkestre, for å legitimere presentasjon av band som Atten Fjorten fra Eidsvoll eller Salty Dog fra Bergen, begge i like, ensfargete flanellskjorter og terylénbukser, halvlangt hår, kinnskjegg og bart.

I 1977 etablerte tilhengere av gammalrock, altså autentisk 50-tallsrock, en egen klubb der de dyrket sine smått fallerte stjerner, mens de lengtet tilbake til en uskyldig verden før bananer,
nylonstrømper og førerkort var blitt selvsagte menneskeretter i Norge. Klubben skiftet tilholdssted flere ganger det første året - først i Munchsgate, senere i Soria Moria-bygningen på Torshov - før den slo seg mer permanent ned på Spotlight der den okkuperte torsdagskveldene. Dette var i hovedsak ungdom med arbeiderklassebakgrunn fra de østlige bydelene, opptatt av å mekke på amerikanske biler, i tillegg til å hedre MC-jakka og den karakterisktiske fettsleiken. Jentene de tiltrakk var ikke for opptatt av samtidens kvinnefrigjøring og feminisme, men idylliserte det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret fra Gerhardsen-tiden. Likevel var det musikken som sto i fokus for dette miljøet, og det er symptomatisk for rockens tilstand at klubben etablerte seg i 1977.

50-tallsrocken inneholdt den energien og ungdommelige vitaliteten som den progressive rocken hadde mistet. Dessuten fremkalte den en trygghet i forhold til tradisjonelle verdier og en enkelhet som ikke krevde høyere utdannelse. De med utdannelse frekventerte steder som Club 7 og Gullfisken og Malla, alle høyborger for ulike jazzformer. For majoriteten sto ikke musikken i høysetet på slike steder, men man vanket der man identifiserte seg med det øvrige klientellet, steder der man kunne diskutere politikk og sjansene for å finne trosfeller var størst.

Dette utdraget er hentet fra boken "Tre grep og sannheten" (Vega forlag, 2007) og gjengitt her med forlaget velvillige tillatelse. Boken er tilgjengelig i butikkene fra 25. september.