Levende mann underveis
- Det meste av det som utgis som akademisk tekst er forferdelig. Det er veldig få på Blindern som kan skrive. Og fokus er bare på det skriftlige, ikke på helheten, sier professor Jon-Roar Bjørkvold om hvorfor han begynte å arbeide med barnekultur. Ballade bringer her annen del av et intervju med Bjørkvold, hentet fra siste nummer av Musikk-Kultur.

Av Hild Borchgrevink

Vurderte du noen gang å bli musiker i stedet for akademker?

– Dirigenten i Olavsguttene, Ragnvald Bjarne, ville sende meg til undervisning i Italia, sånn som han gjorde med flere, blant annet Ragnar Ulfung. Han mente jeg ville bli en bra tenor. Jeg var 19 år. Men jeg sa nei, jeg ville ikke. Bjarne ble skuffet. “Da blir du bare en tørr professor”, sa han. Og det fikk han jo på et vis rett i. Jeg tenkte ikke på å spille piano seriøst heller. Jeg var vel ikke god nok, egentlig, hadde ikke venstrehånd til det. Jeg var bedre på trombone, spilte lenge i korps. Men jeg hadde begynt å spille populærmusikk – i smug. Pianolæreren min visste ingenting. Jeg hørte på Radio Lux Top 20-liste hver søndag kveld, og begynte å kjøpe noter på sangene.

– Visste du at Radio Luxs liste faktisk var basert på notesalg? spør han. – Ikke på platesalg som VG-lista er i dag, men på hvor mange noter som ble solgt av hver låt. Ute på Høvikodden, på Henie-Onstad-senteret, sitter det en fantastisk fyr som er leder for Sonja Henie-arkivet. Han heter Reidar Børjeson og kan alt, absolutt alt, om Sonja Henie. Men jeg traff ham i en annen sammenheng og oppdaget at han kunne noe annet også. Han hadde hørt på Radio Lux, som meg, bare at han hadde fått det med seg hver eneste søndag det ble sendt i åtte år. På loftet hadde han en liten notisbok med tjue linjer på hver side hvor han hadde skrevet ned Top 20-lista, hver uke. Det er jo et helt utrolig historisk materiale. Han kan alle titlene og tekstene, men han var ikke musiker selv. Jeg har spilt alle låtene. Vi satte oss ned, han leste, jeg spilte. Jeg har fått lov til å gjengi notisboka hans i min bok. Han hadde aldri tenkt over at notatene hans kunne være av interesse for andre enn ham selv. Det er sånne historier jeg vil fortelle, sånne mennesker som brenner, som jeg vil fortelle om.

– Se her, fortsetter han og trekker en note ut av en diger notebunke med amerikanske femtitallsslagere, hvorav de fleste har flott håndtegnet plakatdesign og fotografier av blonde, langbente Hollywood-damer på forsiden som ikke har noe som helst med selve sangen å gjøre.

– “Trudie”.

På forsiden av “Trudie” står en blondine med pistol. Våpenet er strategisk plassert foran venstre pupp og peker rett mot pianisten.

– Pianosolo av Joe Henderson, forklarer Bjørkvold. – Den lå på Top 20 i 75 uker. Det var rekord. Den dagen den forsvant ut av lista, gjorde Radio Lux et unntak og hadde med 21 låter.

Unge Bjørkvolds sangerkarriere ble altså ødelagt av popmusikken som han delvis lærte seg på øret fra radioen. Så endte han på universitetet og studerte blant annet musikk og russisk, og musikkvitenskap og sang på konservatoriet i Leningrad. Magistergraden fra Leningrad i 1969 handlet om Michail Glinkas romanser. Tilbake i Norge skrev Bjørkvold en doktoravhandling om barnesang. På den ene siden politisk korrekt 70-tallsmateriale, på den annen side sikkert ennå et ganske uhørt emne på Institutt for musikkvitenskap som snakket om Grieg og Monrad Johansen.Avhandlingen ble til en barnesangbok, som etter hvert ble bygget ut til suksessen Det musiske menneske i 1989, som er en drøfting og kritikk blant annet av hvordan det skriftlige dominerer Vestens tradisjonelle undervisning av barn. Bjørkvold vil tilbake til det muntlige, det kroppslige, til sangen eller instrumentet som forlengelse av kroppen. Han tar til orde for å bruke det han kaller barnekulturens helhetlige kommunikasjonsformer som utgangspunkt for undervisning. Boka er oversatt til en haug med språk.

Men skrift, tekst, kan jo også være en fantastisk erfaring, både det å lese og det å skrive?

– Jo, men det meste av det som utgis som akademisk tekst er forferdelig. Det er veldig få på Blindern som kan skrive. Og fokus er bare på det skriftlige, ikke på helheten. Jeg lette etter et ord, et begrep, forteller han. Så møtte jeg Rolf Theil Endresen, som er lingvist og ekspert på afrikanske språk. “Jeg skal sende deg en ordbok”, sa Endresen. Så fikk jeg denne afrikanske ordboka og slo opp på musikk. Det fantes ikke. Se vestlig musikkhistorie, sto det, eller noe sånt. Jeg ringte til Endresen. Han lo og sa han hadde ventet på en telefon. “Du skjønner, de har ikke noe ord for musikk alene. De isolerer ikke det å spille eller synge fra å lytte, danse eller bevege seg. Prøv å slå opp på ngoma, eller på sikia, som betyr “å sanse”, sa han.

Ved forrige universitetsreform måtte Institutt for musikk og teater innføre et semester som skulle hete storfag. Ingen hadde noe særlig lyst til å gjøre den administrative jobben det innebar, og planene gikk stort sett ut på å flytte en del av musikkhistorien fra mellomfaget til neste semester. Da Bjørkvold spurte om ikke han kunne få ta ansvar for hele storfaget, var det lutter lettelse blant kollegene. Storfag ble et prosjektsemester hvor alle studentene i tillegg til pensum planlegger og gjennomfører sitt eget musikalske prosjekt utenfor universitetet. Folk har satt opp musikaler, tatt over skoler i noen dager, laget kor i fengsel, skrevet egen kabaret, spilt musikkteater, spilt på sykehus.

Har du møtt motvilje hos studenter noen gang? Noen som synes det blir for mye ngoma, helhet, følelse og essenstyranni?

– Ja, det har vært noen som har sagt at det jeg snakker om er veldig vanskelig å forholde seg til. Men det siste jeg vil, er jo at det skal bli en kult. Det verste jeg vet er når noen ser meg og sier “se, der kommer det musiske mennesket”. Det begrepet er blitt misbrukt. Jeg snakker om Det musiske menneske – det er noe menneskelig, ikke ett enkelt menneske. Når jeg underviser, vil jeg ha fadermord. Jeg er redd for at det jeg sier skal bli stigmatisert og dogmatisert. Poenget med storfaget er at nå er det studentenes tur, nå skal de våge å gjøre det de vil, finne fram i sitt eget liv. Jeg vet jeg er veldig brennende, og jeg er nå engang sånn laget at jeg kan snakke, få med meg en stor forsamling. Men jeg vil virkelig ikke stå i veien for dem. Samtidig er det jo umulig ikke å bli rørt når en fyr som sitter i fengsel og skal spille gitar for resten av fangene, for en gangs skyld ikke har tatt valium, fordi han må klare å spille konsert. Vi måtte forresten ha den konserten i fengselet før den 7. den måneden, for den 7. var gitaristen ferdig med å sone. Og vi måtte jo ha gitarist. Men det førte til at konserten ble på en dag da afrikaneren som kunne spille djembe, hadde perm. Gjett hvem som kom tilbake, inn i fengselet igjen, på den dagen han hadde perm? Banket på døra, tok fram trommene, og fikk kroppsbyggerne på første rad, som bare hadde kommet for å spolere hele konserten, til å sitte måpende stille? Vakta opphevet røykeforbudet.

Studenten som laget fengselsprosjektet, valgte en annen veileder enn Bjørkvold da hun kom på hovedfag. Bjørkvold innrømmer en viss sjalusi overfor sin kollega som fikk veilede henne i stedet.

– Men det viktigste for meg er å være underveis, sier han.

– Og det opplever jeg gang på gang å være når jeg ser på prosjektene studentene mine setter i gang, ser dem ta sjansen på sine egne ting.

Ballade har fått tillatelse til å publisere et kapittel fra Jon-Roar Bjørkvolds nye bok. Kapittelet heter Reisen og beskriver hvordan en av Bjørkvolds tidligere studenter, Vegard Vinge, ble introdusert til operaens verden. Vinge, som tidligere er intervjuet av Astrid Kvalbein i Ballade, ble siden Den norske Operas første registipendiat og er idag regiassistent for ledende europeiske operaregissører parallelt med egne oppsetninger. "Reisen" publiseres på Ballade over helgen.