Oslo, 21. april 1999
Jeg skriver til deg på vegne av rap-gruppa URO, bestående av Lex Luthor, Daffy og Lasarus (undertegnede). Vi er tre rappere fra Bydel 2 i Oslo som driver med morsmålsrap, og tilhører et lite miljø i Norge sammen med blant andre Gatas Parlament, Klovner i Kamp, Apollo, Pen Jakke og Tungtvann. Jeg vet ikke om du har hørt så mye rap, eller vet hva det er? Kort sagt er det en slags videreføring av jazz & poesi, som du holdt på med, og spoken word-bevegelsen med folk som Last Poets, Watts Prophets og Gil Scott-Heron (som du kanskje kjenner til???).
Vi i URO hørte albumet ditt Briskeby Blues noen år tilbake, og skjønte at du for 30 år siden på mange måter holdt på med det samme som vi prøver å gjøre nå. Vi driver og spiller inn album i et studio på Bislett om dagen, og lurte på om du kunne tenke deg å gjeste i en låt som heter ”Ambassadeghetto”. Låta handler om å vokse opp på Skillebekk og Uranienborg og drive med hiphop – noe som er like absurd som å drive med hoppsport i Nigeria; det er så lite ”ghetto” her at de eneste utlendingene man ser er diplomater, og de eneste G’sa er grevlinger som passerer Drammensveien om natten. Men vi får håpe det er andre ting å snakke om – kanskje slike ting som du snakket om.
Siden du også er født og oppvokst i området her, tenkte vi det kunne være perfekt å ha deg med på låta! Selv om vi ikke kan tilby deg noe mer enn en whiskyflaske, lurte vi på om du kunne tenke deg å stille opp?
Med vennlig hilsen
Lars Mørch Finborud
Etter at brevet er postlagt, kommer tvilen krypende. Var det riktig av meg å bruke ”Hei” istedenfor ”Kjære Jan Erik”, blir ikke dét ansett for usømmelig oppførsel i litteraturkretser? Har jeg nettopp tilbudt Jan Erik Vold, som sikkert har solgt minst én eller to millioner bøker world wide, en whiskyflaske som honorar – jeg, som ikke engang er gammel nok til å kjøpe alkoholen selv? Gyldendal sa jo klart fra om at Jan Erik befinner seg på skrivestua si i Skåne. I hodet strømmer bilder av poeten i sin tømmerhytte dypt inne i den mørke, svulstige svenske skogen, på nippet til å oppnå en høyere forståelse av universets kakofoni, akkurat da postmannen banker på med et brev fra Norge.
Allerede fem dager senere får jeg svar. Jan Erik skriver at jo, han skal snart til Oslo for å tale mot nedleggelsen av Sagene Bad, og jo, han kan godt stikke innom studio først. Uka etterpå står poeten selv på Lille Bislett med en stor koffert ved siden av seg. Vi hilser og stiller høflig alle spørsmålene vi har skrevet ned på forhånd i tilfelle samtalen skulle gå feil. Daffy tilbyr seg i et øyeblikk av galanteri å bære kofferten, noe han skal angre på den dag i dag – den er, som så ofte med Jan Erik Volds kofferter, fylt til randen av tunge bøker og cd-er som skal selges hånd til hånd etter opplesningen.
URO med Jan Erik Vold i 1999. Fra venstre: Daffy, Mojo, Jan Erik Vold, Lex Luthor og Lasarus (Lars
Mørch Finborud).
I studio lytter Jan Erik til en skisse av låta, ber så om å få høre beatet uten vokal, før han går inn i den provisoriske boothen, smiler og sier at Kapstad aldri lar ham få synge på deres utgivelser. Han tar på seg hodetelefonene og bryter ut i en åtte minutter lang sang om nedleggelsen av Sagene Bad. Vi står utenfor boothen og takker og bukker for innsatsen og stikker til ham en 0,33 cl-flaske Famous Grouse. Vi sitter igjen med en naiv følelse av at alt er mulig – om Norges mest kjente nålevende poet er så tilgjengelig at tre nittenåringer kan få ham inn i et studio på mindre enn ti dager, ja, da kan vi lett få Ol’ Dirty Bastard eller kanskje Kool Keith med på et av de andre sporene. Eller skal vi dra til New York og spørre om beats fra Large Professor eller Bomb Squad? Vi kan vel i hvert fall dra og lete i søppelkassa til Premier etter kasserte floppydisker og finne noen beats der?
16 bars og en flik av sannheten
Da Jan Erik Vold vokste opp i femtitallets Oslo, begynte spredningen av jazzbasillen å nå sin peak. Jazzdanser basert på nye jazzhits presentert i nye jazzfilmer dukket opp i heseblesende jazztempo. Også poeter lot seg inspirere av de blå tonene, og i hele Oslo ble gatebildet fylt av tweed-dresser og
hornbriller.
Da jeg vokste opp på 1990-tallet, begynte spredningen av hiphop-basillen å nå sin peak. Radioer som tidligere hadde kalt rap for sånn derre dunk dunk-musikk, spilte nå MC Hammer og Salt ’N Pepa, mens rockerne la sin elsk på Public Enemy. Tagger crews som The Spagetti Company, Five Line Crew og Kiss My Ass var all city i Oslo, og Gerhardsen-byrådet tok sommeren 1994 i bruk sitt sterkeste våpen, en holdningskampanje mot ”tagger-huene”. På fritidsklubber ble det danset new jack swing med vågale push up moves til Ice Ice Baby, og da filmen Menace 2 Society kom på Video Nova, ble det like ville tilstander i Oslo som da Rock Around the Clock ble vist på Sentrum Kino i 1956. Da nabojenta, datteren til to Steinerskole-lærere, fikk rastafletter og krevde at jeg skulle kalle henne T-Real, ikke Tone, fordi hun var hvit på utsiden, men svart på innsiden, innså jeg at en ny ungdomskultur var i ferd med å ta over gamle Gnore. Best å rydde unna Guns N’ Roses, Roxette, Prince og Pretty Woman OST med det samme.
En fredagskveld satt jeg og tapet National Rap Show på P3 med Tommy Tee – Norges eget svar på Manchesters Tony Wilson og New Yorks Funkmaster Flex. Han kunne rapportere om ville tilstander i New York over en rapper fra Queensbridge housing projects som kalte seg Nas. Deretter spilte han singelen ”Halftime” fra Zebrahead-soundtracket. Lørdag morgen troppet jeg opp med forskudd på månedslønn på Benni`s Musikk hvor Christer Falck tok imot mine hardt opptjente 219 kroner for import-cd-kopien av Illmatic.
Omslag Nas - Illmatic (Columbia Records, 1994)
I amerikanske dokumentarer om klassiske popalbum klipper de alltid inn musikerkolleger som konstant uttaler ting som ”it’s pure genius” eller ”he’s like Mozart, only without the classical music”. Det er bare én slik dokumentar jeg selv kunne ha stilt opp i – nemlig den ennå usette dokumentaren om Illmatic-albumet. Da jeg kom hjem fra Benni`s, dyttet jeg cd-en kjapt inn i spilleren og hørte på førstelåta ”NY State of Mind”, hvor produsenten DJ Premier har choppet jazzpianisten Joe Chambers’ modale jazz-ekskursjon ”Mind Rain”. Før verset kicker inn sier Nas:
– Yeah yeah, ayyo black it’s time.
– Word?
– Word, it’s time nigga?
– Yeah, it’s time man.
– Aight nigga, begin!
– Yeah, straight out the fuckin dungeons of rap
Where fake niggaz don’t make it back
I don’t know how to start this shit, yo, now
Nas var på første taket av låta, og hadde ikke peiling på hvor dette ville bære. Jeg som satt og hørte på visste like lite som ham. Det som kom, var 16 bars og en flik av sannheten, men det føltes som å stirre inn i vårsola med en monokkel festet på øyet. Verset avsluttes med linjene:
It drops deep as it does in my breath
I never sleep, cause sleep is the cousin of death
Beyond the walls of intelligence, life is defined
I think of crime when I’m in a New York state of mind
Etter de fire siste linjene forsto jeg at rap var den eneste måten å uttrykke seg på for en ung mann med noe på hjertet i 1994. Vekk med grungerock, punk, disco, new wave, jazz, klassisk, techno og alt annet foreldregenerasjonen hadde overlesset oss med. Selv om jeg likte deLillos og mor kjente maleren John David Nielsen, faren til Jokke, og kom hjem derfra med haugevis av plater, snakket de ikke lenger samme språk som meg, eller i hvert fall ikke det språket jeg var interessert i å høre. Nas hadde kompliserte interne rimstrukturer og multistavelsesrim; det var uhyre komplekst i forhold til tidligere rap, samtidig som han fikk alt til å høres såre enkelt ut. Og det virket som han hadde skviset hele sitt 21 år unge liv inn i linjene. Da han på neste låt, ”Life’s a Bitch”, rappet:
I change my motto
Instead of saying fuck tomorrow
That buck that bought the bottle
Could have struck the lotto
… følte jeg at selv om jeg satt på et gutterom ved Solli Plass, kunne ingen snakke mer direkte til meg enn Nasir Jones på den andre siden av Atlanterhavet. Han beskrev sin virkelighet så ærlig og direkte at alle andre forstod den. Og om dét var alt man trengte å gjøre, da kunne jeg også rappe.
Ikke lenge etterpå ble jeg med i bandet til min barndomsvenn Sigurd Holvik, URO (”Urnorske Rimgoder ut av det Originale”). Vi delte en visjon om at rap kunne gjøres på morsmålet og med norsk virkelighet i høysetet. Sigurd spilte en låt fra sin første demokassett, som hadde tittelen ”Harald Ormeblunt”. Den handlet om den notoriske vikingen Harald Ormeblunt, som var kjent fra Island til Skottland for å rulle joints av nedtrampende huggormer med løvblader som Rizla-papir. Der og da fikk vi den gode ideen om at URO skulle gå i bresjen for den nye sjangeren viking-rap. Jeg fikk navnet MC Ormstunge, mens Sigurd selv tok det beskjedne navnet MC Ragnarokk. Vi gikk på Deichman og nileste Peter Madsens Valhall-tegneserie og lagde låter som handlet om blodhevn og Midgardsormen. Etter noen låter som endte opp på demoen Urokkelig, samt den største feilbookingen i Norges konserthistorie – da vi ble booket til Romsås fritidsklubb for å framføre vikingrapp – skjønte vi at Valhall var like langt vekke som Compton.
Så vi begynte å pløye oss igjennom alle mulige rappere fra USA, og uansett hva de snakket om – fra å koke crack på mammas kjøkken til å gå på rulleskøyte-disco på lørdagene – låt det like bra. Vi lurte på om det i det hele tatt var mulig å rappe på morsmålet vårt, eller om sjangeren hadde noe grunnleggende ved seg som gikk i mot det. De tidlige eksemplene, som Ute til Lunsj, Ståle Stil, Snikksnakk og ”Hagen-ræpp” (med Frp-formann Carl I. Hagen), hadde etterlatt et negativt inntrykk.
En vanlig oppfatning var at det ikke gikk å rappe bra på norsk grunnet iboende problemer i språket: Det var urytmisk, kantete, uten de myke vokalene til andre språk, og derfor totalt uegnet for flow, som jo er essensielt for rap. Andre påpekte at rap er en ghetto-kultur; er du ikke fra ghettoen, funker det ikke. Frankrike hadde bra ghetto – derfor bra rap. Bydel 2 hadde veldig lite ghetto, derfor veldig dårlig rap.
URO - Frank Schwindel Svindler Uro På En Høyst Schwindelaktig Måte i 2004
Men det utviklet seg likevel en liten scene i Norge, som jeg selv døpte ”penger til trikken hjem og pizza (eller kjøttgryte)”-miljøet, etter det honoraret vi vanligvis fikk for opptredener på fritidsklubber. Alle i gjengen ville være først ute med å gjøre norsk rap på en overbevisende måte. I samme miljø var Gatas Parlament, Definite, Apollo, Tungtvann, Fremmed Rase, Klovner i Kamp og Pen Jakke. Noen var superpolitiske og nærmet seg pønkens uttrykk, mens andre tråkket i fotsporene til tyske Fantastischen Vier og svenske Just D – og lagde det vi kalte ”rap for de som ikke liker rap”. Pen Jakke tok på seg å oversette alle engelske rap-uttrykk til norsk, fra ”ord opp!” (word up) til ”platerytter” (DJ) – for ikke å glemme den fantastiske singelen deres, ”Tre inn i dragen” (Enter the Dragon). Men ingen i gjengen kom med like bred appell som en Krohn, Prøysen eller Jokke – vi hadde verken skillsa eller et uttrykk som både Ola og Kari Dunk og resten av hip-hop-miljøet kunne slutte opp om.
Å gjøre Briskeby til Briskeby
En dag i slutten av 1997 kom jeg over lp-en Briskeby blues med Jan Erik Vold og Jan Garbareks kvartett på Ringstrøms antikvariat i Ullevålsveien. Det var noe med coveret som tiltrakk meg. Trikkeskinner i brostein, akkurat slik jeg husket dem fra Briskebyveien og Holtegata. Fantes det blues på Briskeby? Jeg trodde det bare fantes Briskeby-strykekvartetter i A-moll og Briskeby-gladjazz. Men jeg bladde gladelig opp femti kroner, for selv om skiva ikke var noe for meg, fantes det sikkert en eller annen linje å kutte på eller en skarptromme eller basslinje å sample.
Jan Erik Vold med Briskby-trikkeskilt (Foto: Odd-Geir Sæther)
Vel hjemme satte jeg stiften på åpningssporet på B-siden, ”Tang”, og da Arild Andersens tunge bass satte inn og Jon Christensens fire fjerdedels-beat fulgte på, tenkte jeg at dette var fantastisk mat for SP 1200-sampleren. Men da Jan Erik Volds stemme kom inn og snakket om en varm sommerdag med tang som ligger og duver i vannkanten, skjønte jeg raskt at jeg hadde snublet over prototypen på norsk rap.
Jan Erik Vold hadde 30 år tidligere greid å kombinere en afroamerikansk musikkform med beatpoesi og gi det en norsk vri – uten at det hørtes det minste flaut ut. Og Jan Erik Vold var ikke fra Queensbridge, han hadde vokst opp like i nærheten av meg. Han hadde spankulert i de samme gatene på vei hjem fra skolen, gått skiturer i lysløypa i februar, spist pølse i lompe på Narvesen og nattbada på Frognerbadet og blitt jaget av vaktmesteren med den store schæferhunden som bare vil snuse på klærne dine. Han snakket ikke om de store følelsene og undergangen. Han snakket om de små tingene, de nære tingene. Om det blå dyret trikken, om venner og familie og om Mor Godhjerta fra Sagene. Han tok de store poetene med sine dommedagsfølelser ved hornene, ”vi må begynne på noe annet venner, labyrinten stanset der så vi må komme ut i lyset igjen”.
Jan Erik Vold kom ut i lyset med et enklere språk, han kunne stå med problemene og ikke gå under. Jeg skjønte at Jan Erik Volds offentlige image som riksmasekopp, hans utrettelige forsvar for diverse offentlige bad og trikkelinjer, ikke skyldtes at han var verdikonservativ, men at alle disse tingene var en del av hans poetiske inventar og idéunivers. Det er i de små tingene, de små bildene og samtalene at verden utspiller seg – og disse skal tas vare på. Jan Erik gjorde ikke Brooklyn eller San Francisco til Oslo – han gjorde Briskeby til Briskeby.
Og Briskeby framsto plutselig like mytisk og vakker som et Brooklyn. Jan Erik Vold hadde skills til å ta på seg oppgaven. Han hadde en naturlig flyt i ordstrømmen og en magisk tilstedeværelse i hver stavelse han uttalte. Han hadde en unik stemme, like gjenkjennelig for det norske folk som stemmen til en Arne Scheie eller en Einar Gerhardsen. Dessuten: Dette var en person som forsto musikk.
Jan Erik Vold (Foto: Odd-Geir Sæther)
Når Jan Erik leser sine gamle dikt i dag, låter det nesten nøyaktig som da han leste dem inn på plate i 1969. Allerede den gang hadde han, som enhver annen MC, funnet en unik rytme til hvert enkelt vers. Og han var ikke avhengig av beats fra norske hiphop-produsenter som brukte Fast Tracker II; på Briskeby blues hadde han backing av Jan Garbareks kvartett og Philips’ stjerneprodusent Svein Erik Børja – det var som om URO skulle ha vært produsert av Organized Noise eller Pete Rock.
Om Jan Erik Vold hadde greid å gjøre så knallgod jazz & poesi i 1969, måtte det også være mulig å gjøre rap på norsk i 1999.
Norges første rapper
Noen måneder etter at Jan Erik Vold hadde forlatt studio på Bislett, kom albumet Sirkus URO i butikkene med Vold og Ingolf Håkon Teigene som gjesteartister. Jeg kikket meg i flere uker engstelig over skulderen når jeg gikk nedover Thereses gate, ettersom vi hadde kuttet ned hans åtte minutter lange skillingsvise til fattige 28 sekunder. Jan Erik Vold er rapper, ikke sanger. Jeg har ennå ikke turt å sende ham et eksemplar av cd-en. URO fortsatte å turnere et par år, ga ut flere skiver og ble kjent med alle norske fritidsklubbers bakrom og tilhørende lydteknikere med langt svart hår og Metallica-trøyer. Samme år som Sirkus URO kom ut, gjorde Klovneri Kamp norsk rap til allemannseie med 25 000 solgte album – vi spilte sammen med dem på Rådhusplassen foran 30 000 mennesker. Uka etterpå ble vi spurt om å spille på Hit Awards med Ole Ivars og gjøre en rap-versjon av ”Nei, så tjukk du er blitt”.
URO ga seg i 2005; livet kicket med alle dets trivialiteter, og det er ikke lett å male vegger fire om natta når man skal opp og jobbe dagen etterpå. For meg var energien borte – den rå, ungdommelige, totalt irrasjonelle energien som gjør at man aldri burde drive med hip hop etter fylte 25 år. Det skulle vært flere som innså dét, også i andre musikksjangrer. Men artister som Karpe Diem, OnklP & Jaa9, Cast, Nils m/skills og Ravi videreførte sjangeren langt inn i 2009.
Jan Erik Vold på Briskeby (Foto: Nils Fredrik Heyerdahl)
Det er helt andre rundetider nå. Sven Kramer fosser stadig inn til nye rekorder, og i krysset mellom Holtegata og Sporveisgata har de lagt asfalt over brosteinene. Men ennå har ikke vår generasjon frambrakt en skikkelse som Jan Erik Vold – en person som greier å sette ord på sin egen virkelighet og gjøre noe genuint norsk ut av et internasjonalt uttrykk.
Jan Erik Vold var Norges første rapper: La oss håpe han ikke blir den siste.
Denne teksten er forkortet i forhold til versjonen som er å lese i den 72 siders bookleten i boksen Jan Erik Vold: Vokal - The Complete Recordings 1966 - 1977. Der vil man også finne tekster av Jan Erik Vold, Per Hovdenakk, Walter Baumgartner og Erling Okkenhaug. Denne teksten vil også bli å finne i full versjon i Varmestafetten, som er en jubileumsbok på 500 sider med Bendik Wold som redaktør.
Boksen gis ut på på Plastic Strip Press, og det er releaseparty i andre etg. på Internasjonalen førstkommende fredag kl. 19.00. Det vil bli opplesning med flere poeter, inkludert Jan Erik Vold, samt en minikonsert med Håkon Kornstad og Vold.
Arrangementet er åpent for alle.