Journalist og fan
"Jeg var journalist, men også en fan, danset, tok ecstasy, var oppe hele natten, jeg var involvert, jeg trodde på dem" - Simon Reynolds i samtale med Arild Linneberg.

Red. anm: Dette er del to av intervjuet med Simon Reynolds, den kanskje viktigste musikkskribenten de siste årene. Del én kan leses her: En gang til.


- Kan du si noe om din egen utvikling fra bok til bok?

- Jeg har støttet meg mye på kritisk teori, men ikke på den måten at jeg er en akademisk forfatter, ingen PhD-stipendiat. Jeg er veldig usystematisk, bruker og kombinerer ting som kanskje ikke burde kombineres, jeg skriver veldig eklektisk. Det er ingen spesiell tenker jeg tror på som den eneste rette. Jeg liker å lese ting en må strekke seg etter for å få fatt i, som å lytte til musikk, du finner noe hos en som du liker, men du liker ikke alt.

        Sex Revolts er en bok om kjønn og rock (The Sex Revolts: Gender, Rebellion and Rock ’N’ Roll, 1995). Den handler om en macho-romantisk, militant kriger-type av menn. Jeg skrev den sammen med min kone, Joy Press. Det var skrevet mye om kjønn i rocken, men bare om kvinner. Vi bestemte oss for å skrive om menn, og boka har også en mindre del om myke menn som tilber naturen og sitter og ser på havet, derfor trakk vi også inn Kant og det naturskjønne. Det var på denne tiden jeg leste Deleuze og Guattari. Musikk er viktig for dem. Lange passasjer av A Thousand Plateaus (1980) handler om musikk, men også andre deler av boka ser ut til å danne en deig, der musikken er ispedd, beskriver musikk, bare med andre ord. Samtidig lyttet jeg til illegale radiostasjoner, og det de spilte der kunne eltes sammen med Deleuze og Guattari. Disse radiostasjonene var anarkistiske, like kaotiske som den musikken de spilte.  Dels var de marxistiske, dels drevet av folk som gikk på stoff, de sendte uansett underlig musikk på sendere unndratt politisk kontroll.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


- Da jeg skrev min første bok (Blissed Out: The Raptures of Rock, 1990) var jeg journalist og veldig opptatt av hva som var skrevet i Frankrike på seksti- og sytti-tallet og som nå ble lest i England utenfor akademia.  Roland Barthes, Julia Kristeva, Foucault, Bataille, Lyotard – de fikk nå betydning i England. Jeg studerte historie i Oxford på denne tida, men det jeg leste hadde lite med studiene å gjøre, jeg leste det som musikk-skribent i NME (New Musical Express). Jeg siterte ofte fra eminente forfattere som Barthes, Derrida, Kristeva. Noe jeg fikk en ide om på denne tida var jouissance, gleden ved teksten, ved kunsten, begjæret, ekstasen; ved det å kunne unnslippe mening. For åttitallets musikk var tungt lastet med mening, litterært sett var det bokstavelig talt veldig dårlige tekster, en hadde det morsomt med å mikse ord og lyd, men fant ikke ordene, det ble vagt, mens musikken på sin side var støyende full av larm, det var et schizofrent forhold mellom ordene og musikken, og her ga de franske teoriene mye. I musikken til grupper som My Bloody Valentine fant jeg jouissance, anti-logosentrisme, jeg kunne applisere teoriene direkte på musikken. Klimaet på denne tida var preget av en slags desperasjon over politikken, Reagan, Thatcher, du ønsket å flykte inn i støyen, flykte til en parallell verden.


My Bloody Valentine: "Only Shallow"

- Når det gjelder Sex Revolts; det var så mange sinte kvinnelige musikere omkring, men på samme tid alle disse sangene om å myrde kvinner, i rocken, så jeg spurte: hvorfor? Hvorfor skriver Nick Cave songs om slikt… og hva var det med technoen? Musikken var delvis innovativ ved å bruke teknologien, og for å forstå disse forskjellige fenomenene hadde jeg nytte av Deleuze og Guattari og mer subkulturelle teorier.

- På denne tiden skrev jeg som en antropolog eller noe – observerende – det var jeg ikke bevisst om den gangen, først senere tenkte jeg over det, jeg var journalist, men også en fan, danset, tok ecstasy, var oppe hele natten, jeg var involvert, jeg trodde på dem, men også selvstendig nok til å stå på utsiden av det hele. I England var electronic dance music en dominerende musikk-form, det fantes en pop-versjon, men også en undergrunnsversjon og illegal virksomhet, pirat-radio, på den måten var det politisk. Hadde dere det samme i Norge?

- Ikke egentlig

- Ah, for meg var det en åpenbaring. Også Dj’ene var kaotiske, ikke veldig profesjonelle, på en måte var det skrift de bedrev, men uten å skrive, en slags mash-up, noen ganger ble det dada-poesi, når disse folka var virkelig – crazy. Scenen var veldig intens og involverende, for det meste var det liksom bare ”vi er gira, vi er høye, vi er alle ett” – power ganske enkelt, ren energi.

- Ja, det fantes selvsagt slikt også i Norge, men jeg for min del var ikke del av det, jeg hadde begynt å spille akkordeon igjen, gjenoppdaga finsk tango…

- På den tida jeg arbeidet med post-punk-boka leste jeg filosofer som Adorno, og musikerne gjorde jo også det samme. Scritti politti – navnet er jo hentet fra Antonio Gramscis politiske filosofi - brukte teori i tekstene sine, men jeg ville ikke bruke den samme teorien for å beskrive musikken deres. Scritti politti, Green Garthside gjorde jo sangen om Jacques Derrida, og jeg gjorde et intervju med han i NME. Det dreide seg bare om Roland Barthes og Derrida, dekonstruksjon, Adorno – Derrida og Adorno var to luringer.

    Rip it up er likevel den mest konvensjonelle boka jeg har skrevet, det er vel en historie-bok, (Rip It Up and Start Again: Post Punk 1978 – 1984, 2005).


Scritti Politti: "Perfect Way"

- Jeg holdt ei forelesning jeg kalte ”Philosophy now”, studenter og salen trudde det skulle være om filosofien nå, og det var det jo, men jeg snakka bare om Green Garthside og scritti politti i forhold til Derrida og dekonstruksjon i tekster som ”the Sweetest Girl” og ”Wood Beez (Pray like Aretha Franklin)”.
    Du har jo forresten skrevet om Hüsker Dü?

- Ja, det er et norsk navn?

- Nei, dansk. Men vi hadde et fjernsynsprogram som het husker du i Norge fra 1971 til 1985, veldig nostalgisk med eldre dansemusikk og slagere, og programlederen (Odd Grythe) var faktisk anarkist, selv om han ikke så sånn ut. Pussig nok var Hüsker Dü et hardcore band i samme periode 1975-1989?

- De var det, i begynnelsen var det veldig hardt, raskt, sultent, de ble mer melodiske etter hvert, hurtig tempo fortsatt, men med vakre melodier, Beatles-inspirert. Men de gjorde også låter på opptil femti minutter, en slags instrumentell jazz-punk, noen har sammenlignet dem med The Mahavishnu Orchestra, en slags fri musikk, en kombinasjon av støy og melodi, ikke dissonant, men med åpne akkorder, en støy som nærmet seg abstraksjonen.

- Dadaistisk nesten.

- Ja, men altså ikke atonalt. Hüsker Dü hadde stor innflytelse på My Bloody Valentine, kombinasjonen av støy og melodi var en kombinasjon av aggresjon og noe mykt og sårbart, det var slike motsetninger i åtti-tallets musikk.


Hüsker Dü: "Don't want to know if you are lonely"

- Du har skrevet så mye og om så mange, jeg er imponert over dine musikk-kunnskaper, arbeider du hele døgnet?

- Yeah, jeg har aldri gjort noe annet enn å skrive om musikk egentlig – for å tjene til livets opphold. Musikkjournalistikk er dårlig betalt i England, så du er nødt til å skrive mye, men det er jo også en lidenskap! Jeg satt i redaksjonen i Melody Maker, og det første året jeg kunne ta ferie, normalt i fire uker, tok jeg det ikke, for jeg elsket jobben min. Og jeg gjorde jo singlene, vet du, vi hadde en egen spalte med omtale av nye singler, og det var å lytte om igjen og om igjen før jeg kunne skrive. Men jeg var så glad i den jobben at jeg faktisk aldri tok ferie.

- Du har også skrevet om Greil Marcus, jeg ser det slik at først hadde vi han, og så kom du og overtok. Det du gjør er ikke så forskjellig fra Lipstick Traces. A Secret History of the 20th Century?

- Tusen takk, veldig hyggelig av deg å si det. Jeg gjorde faktisk et intervju med Greil Marcus i San Francisco nylig, vi snakket i tre timer, så jeg holdt på å miste flyet, vi lyttet, spilte og snakket. Men du vet jeg er ikke så ukonvensjonell som Greil Marcus i Lipstick Traces. Måten den er konstruert på er veldig original, og den handler jo lite om selve musikken, den er mer kulturhistorie – alt det han ikke fikk med om  musikken der utga han i en egen bok.

- Måten du skriver på er også ukonvensjonell, bruken av fotnoter er dekonstruktiv, til tider litt lik Derrida i skrivemåten?

- Jo, kanskje, jeg tar jo mange avstikkere, derfor slike side-biter, litt lik Derrida i postcard-boka, kanskje, men den har jeg bare hørt om, ikke lest. Noen ganger når jeg skriver om musikk, lurer jeg på, hva er musikk, egentlig? Så blir det en digresjon. Som når Greil Marcus skrev Mystery train, ei bok om rock fra 1975 som ikke nevner den britiske? Et skifte til Amerika før rocken selv fikk sitt tyngdepunkt der? En sidevei før hovedveien? Hm. I dag har den britiske imidlertid ikke mye å by, bortsett fra Coldplay og Adele som ikke selger i Statene.


Les også: "Nei til protest! Ja til kommunisme!"


- Du skriver om style tribes, stamme-kultur-stiler i musikk-kulturens utvikling.

- Style tribes, stamme-stiler, er et begrep fra cultural theory. I England er det jo en tradisjon for cultural studies, og gruppa bak dette konseptet utga en veldig interessant bok Resistance through Rituals: Youth Culture in Post-War Britain (2007), der det blant annet er et kapittel om stiler som subkulturer. Mods, punk, rockere, teddy boys er slike subkulturer som handler mye om klær, men som også er relatert til musikk. Magasiner som The Face sporer nye trender, bevegelser, som musikken er en del av sammen med klær, dans, andre aspekter av kulturen. Slike subkulturer var delvis bevisste uttrykk for motstand eller avvik, eller frasigelse av klassebevissthet. Mods-periodens kjennetegn var å kle seg ekstravagant hyperelegant – å være mer elegant enn sjefen. Disse stilene, subkulturene, var nærmest trosretninger, men med sin opptatthet av merkevarer på et vis korrumperende. De og de skoene skulle liksom uttrykke ens stolthet? Motejournalistene i mange av magasinene var veldig venstreorienterte, en slags marxister, men likevel uten å virkelig ha den dimensjonen. Nå ser det imidlertid ikke ut til å være slik lenger.

- Det du skriver om fusjonen mellom mote og kunst, gjelder det ikke lenger i perioden for retromani?

- Stammekultur-stilene har ikke hatt noen tilknytning til arbeiderklassen på en stund.

- Du tilhørte Red Wedge-bevegelsen? Kan jeg spørre om din egen sosiale bakgrunn?

- Middelklassen, min far var journalist, min mor skriver mye i magasiner, så jeg vokste opp i et journalistmiljø og brukte biblioteket hyppig. Men min far var konservativ, så jeg har ikke akkurat gått i hans fotspor slik bakersønnen blir baker.



Om Red Wedge:

- Du har mange retorisk gode headlines, ”Industrial desolution”, ”Art attack”, ”Messthetics”. Men retorikken din er ellers også preget av vitalisme?

- Det er muligens noe i det, filosofisk sett er det kanskje negativt? En filosof-venn av meg, Mark Fisher, som underviser om Badiou, Zizek m.fl. er veldig anti-vitalist. Han kaller Deleuze og Guattari romantikere og synes derfor det er dårlige greier. Men selv om jeg er født i 1963 er jeg en veldig sekstitalls-person, og sekstitallet er veldig romantisk, Beatles, Doors, til og med Sex Pistols var romantikere. Men jeg bruker et begrep som romantikk i nøytral mening, deskriptivt. Retromania dreier seg langt på vei om liv og død, og jeg liker ikke overdreven bildebruk, men det morbide, svakhet, styrke, liv, helse, energi, ungdom, entropi - jeg må bruke bilder for å beskrive også det jeg ikke liker: det som er sterilt. Jeg liker fruktbarhet, det generative, organiske, overflod, energi! Retromania har derfor et heteronomt kulturbegrep.


Se også opptak fra Reynolds' foredrag på Bergen Kunsthall


Simon Reynolds' bøker:
Blissed Out: The Raptures of Rock. Serpent's Tail, August 1990, ISBN 1-85242-199-1

The Sex Revolts: Gender, Rebellion and Rock 'N' Roll . Co-authored with Joy Press. Serpent's Tail, January 1995, ISBN 1-85242-254-8

Energy Flash: A Journey Through Rave Music and Dance Culture (UK title, Pan Macmillan, 1998, ISBN 0-330-35056-0) published in abridged form as Generation Ecstasy: Into the World of Techno and Rave Culture (North American title, Routledge, 1999, ISBN 0-415-92373-5)

Rip It Up and Start Again: Post Punk 1978-1984. Faber and Faber Ltd, April 2005, ISBN 0-571-21569-6 (U.S. Edition: Penguin, February 2006, ISBN 0-14-303672-6)

Bring The Noise: 20 Years of writing about Hip Rock and Hip-Hop. Faber and Faber Ltd, May 2007, ISBN 978-0-571-23207-9

Totally Wired: Post-Punk Interviews and Overviews. Faber and Faber Ltd, February 2009, 978-0571235490 (U.S. Edition: Soft Skull Press, September 2010, 1-59376-286-0)

Retromania: Pop Culture's Addiction to Its Own Past. Faber and Faber Ltd, June 2011, 978-0571232086