Sangeren fra skogen – Roy Lønhøiden
INTERVJU: Ballade har møtt sangeren og låtskriveren Roy Lønhøiden. Den ujålete artisten fra Finnskogen har funnet noe rotnorsk i det uramerikanske med sine to siste soloplater. Oppflasket på Hank Williams, en reisende i sporene til Townes van Zandt; Lønhøiden dro ut i verden for å finne countrymusikken, men det han oppdaget var sitt eget språk og sin egen tilhørighet. – Det er mye blues på Finnskogen, sier Lønhøiden i dette intervjuet, der vi snakker blant annet om det å bo i skogen og finne sitt eget uttrykk.

Av Bjørn Hammershaug

Sanger og låtskriver Roy Lønhøiden har en omfattende musikalsk karriere bak seg, fra blant andre Peyton Place og Kulseth & Lønhøiden Almenning. Slik hans eget liv har vært preget av en ganske omflakkende tilværelse. Men de siste årene har han slått seg ned i Grue Finnskog, og hans eget uttrykk har også slått seg til ro her - i skogområdene rundt hans barndoms hjemtrakter. Med utgangspunkt i dette landskapet har gitt ut sine to hittil siste soloplater; ”Det ensomme landet” (2004) og ”Sanger fra skogen” (2006).

De dype skoger

- Det er særlig den flotte naturen og mystikken rundt denne jeg har en spesiell dragning til, og det er mye derfor jeg bor der nå, sier Roy Lønhøiden til Ballade.

- Det er mye skog, et ”desolate” område som det heter på dårlig norsk. Jeg bodde en lengre periode i USA, og de stedene jeg likte aller best var de enorme områdene med lange, øde veistrekninger gjennom åpne ørkenlandskap. Når jeg kom hjem fikk jeg av en eller annen grunn den samme følelsen av å kjøre flere kilometer gjennom bare skog, humrer han.

Lønhøiden snakker rolig og ettertenksomt, den lune humoren er aldri langt unna og latteren sitter løst. Han har et fast blikk, men det er et mildt drag over øynene hans. Lønhøiden har et behagelig vesen. Hans personlighet gjenspeiles også på scenen; trygg, solid og imøtekommende. Roy Lønhøiden er hel ved. Og er det dette naturlige ved ham som har fått platekjøpere, kritikere og publikum til å omfavne hans to siste plater? Kanskje det er noe med nærheten og det folkelige i hans tekster som har blitt oss så fremmed at det nesten fremstår som unikt i dag?

For å komme litt nærmere dette starter vi i de dype skoger på det indre Østlandet. Lønhøiden forklarer:

- Det er en egen stemning i kulturen og over menneskene i disse områdene, mener han, og eksemplifiserer med en oppdagelse gjort av hans folkemusikk-studerende felespiller fra Troms, Julie Alapnes. Hun spilte forleden både nordlandspols og finnskogpols, og registrerte hvordan sistnevnte var så mye mer mollstemt og dyster i tonen.

- Det er nok litt mer blues på Finnskogene, sier han med et underfundig smil.

- Også er det mye trauste folk. De er ikke så lette å vippe av pinnen, den gamle generasjonen der borte.

Gitarist Morten Andreassen tar ordet. Han har holdt på å bygge hytte på Finnskogen, og forteller om sitt møte med lokalbefolkningen:

- Det kom alltids folk innom for en kaffe og en prat, og man oppdager raskt at de har lite kunnskap om alt det maset vi hele tiden må forholde oss til; som overskrifter i Dagbladet og hva som skjer på Internett - det er helt uinteressant. Men den kunnskapen de har om sine nærområder er unik. De er helt i takt med sine egne omgivelser.

Lønhøiden: - Jeg merket dette spesielt godt da jeg flyttet tilbake. Det er mange av de som bor der ute, kall det gjerne ”hillbillys”; folk som er langt yngre enn meg, som knapt har fullført skolen og kanskje sitter uten jobb, men som kan alt om naturen og dyrelivet, og som har lært meg utrolig mye.

På spørsmål om denne sterke lokale tilknytningen også gjør at folk blir trangsynte og ignorante overfor det fremmede, nyanserer Lønhøiden:

- Det er forskjell på områdene der borte også. I nærheten av Austmarka, der folka mine kommer fra, er et sted med mye storgårder fra gammel av. Der merkes at denne rangstigen er gjeldende fremdeles, og det er noe henger igjen fra langt tilbake. I Grue Finnskog, der jeg bor nå, har det ikke vært noe storgårdssamfunn på samme måte. Der er folk kanskje mer åpne, og de ønsker kreative innflyttere veldig velkomne, respekterer folk som lever litt annerledes og synes det er flott med de som lever litt mot strømmen. Så det er nok forskjell i skogområdene også.

Sanger på norsk

Denne respekten for en del av Norge som aldri skriker etter de store overskriftene, og de historiene som ligger i røttene her, danner mye av fundamentet i Lønhøidens musikalske virke. Det - og en lang, dyp kjærlighet til amerikansk countrymusikk.

For han startet som så mange andre med å synge på engelsk. De siste årene har Roy Lønhøiden funnet tonene i det norske språket, og forteller at livet i skogsområdene i stor grad gjenspeiles i musikken. Særlig ble dette merkbart etter at han gikk over til å skrive på norsk, noe han begynte med først under sitt opphold i statene. Han fant sitt eget språk først langt hjemmefra, og årsaken var som en aha-opplevelse, kan han fortelle:

- De amerikanske artistene og låtskriverne jeg beundrer, og som jeg forsøkte å lære av, de kommuniserte med publikum på en helt spesiell måte. Jeg forstod at hvis jeg skulle komme i kontakt med publikum på lignende vis, så kunne jeg ikke fortsette å skrive på engelsk. Da jeg kom hjem har jeg bare fortsatt med å være bevisst på å utvikle det uttrykket. Sanger på norsk. Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.

Lønhøiden snakker også om hvordan overgangene mellom kommunikasjon og sanger glir mer naturlig når morsmålet brukes.

- Det er noe corny med artister som holder en lang utredning om innholdet på norsk, også begynner de å synge på engelsk. For meg virker bare ikke det helt naturlig.

Opplevde du denne overgangen fra engelsk til norsk som vanskelig på noen måte?

- Det var det, og jeg føler at jeg fremdeles er i en læreprosess. Men jeg har lært noen grep som jeg har blitt flinkere til å bruke. Jeg lytter jo fremdeles mye på engelskspråklig musikk, særlig amerikanske artister, og jeg prøver å overføre grepene deres på engelsk over til norsk.

Arven etter Hank

Lønhøiden lager musikk fra norske forhold, men hans musikalske ballast finnes i den amerikanske musikkarven. Det er naturlig å snakke litt om lenken mellom det uramerikanske og den rotnorske tradisjonen.

- Det stammer nok fra onkler og naboer jeg hadde, og som jeg husker fra 8-9 års alderen hadde meg seg kassetter hjem til oss: Don Williams, Merle Haggard, Dolly Parton. Jeg tror det er noe med måten du hører musikk på de første gangene som gjør noe med deg.

Hva la du merke til?

- Den tørre gitarlyden til Johnny Cash gjorde veldig sterkt inntrykk, men jeg hadde jo ikke noe forhold til tekstene på den tiden. Det var noe med ”soundet” til Cash, eller Buck Owens for den saks skyld, jeg likte å høre gitarene ble spilt sånn. Twangen. Da jeg startet på ungdomsskolen var det ikke så veldig tøft å si at du likte Johnny Cash, i motsetning til i dag, men på slutten av 70-tallet var ikke det noe særlig kult. Jeg havna fort inn i postpunken, men husker veldig godt på midten av 80-tallet da Waterboys spilte på Sardines i Oslo med Steve Wickham på fele. Da følte jeg at det var greit å stå fram igjen, og dette skjedde samtidig med den store bølgen av nye amerikanske countryartister som Dwight Yoakam og Lyle Lovett.

Med countrymusikken i barndomsblodet, og en ny oppvåkning på midten av 80-tallet, dro Lønhøiden i sporene etter gamle helter – ikke minst Townes van Zandt. Han loffet rundt med gitaren fra midtvesten og sørover, og spesielt mye i Oklahoma og Texas. Det var disse reisene som formet ham slik han er i dag, mener han selv. Det var i USA han fant sitt eget uttrykk, og ble trygg på det.

- Det var der jeg virkelig ble gira på å få til det å uttrykke meg på norsk. Når man har vært borte en stund, så ser man hjemme med nye øyne.

Country & tater

En sentral del av hans norske musikalske spor kan også etterfølges i den lokale musikktradisjonen, og den går langt tilbake i tid.

- Mine besteforeldre var involvert med sang og musikk i pinsebevegelsen. Jeg hørte sanger på sommermøter, og særlig husker jeg religiøse tatersanger som jeg synes var veldig flotte. En jeg husker veldig godt var en sang kalt ”Bruden”. Den hørte jeg mange år senere, og det viste seg å være en låt av Hank Williams, knegger Lønhøiden, fornøyd med koplingen.

Taterne har tradisjonelt stått sterkt i grenseområdene på Østlandet, og deres musikalske stil er et naturlig bindeledd mellom norsk sangtradisjon og amerikansk country. Det er et skjæringspunkt som Roy Lønhøiden føler seg naturlig hjemme i.

- Taternes sangtradisjon og romanikulturen er veldig spesiell. Det er en egen greie, som heller ikke kan sammenlignes helt med sigøynernes. Den tonale oppbygningen er ganske annerledes, og mange av sangene er mer dramatiske og mollstemte. Townes van Zandt har skrevet mange slike sanger, og han snakket om at det var noe han har fra såkalte ”appalachian folk ballads” som irer og skotter tok med seg over. I dagens tradisjonelle country er ikke det så vanlig, men jeg liker dette veldig godt.

Williams og Van Zandt er dessuten blant de artistene som har fått sanger gjendiktet av Lønhøiden, og han mener Williams satte en helt egen standard for det å skrive låter.

- Van Zandt er favoritten av den nyere generasjons låtskrivere, det er ingen over og ingen ved siden, synes jeg. Som Darden Smith sa en gang da han varmet opp for van Zandt: ”Opening up for Townes was like opening up for Noah at the boat builders convention.” Hank Williams på sin side er tidløst. All tradisjonell countrymusikk i etterkant forsøker egentlig å strebe etter å gjøre det like bra. Han var rock’n roll før noen andre og helt klart forut for sin tid. You Win Again var den første sangen jeg lært å synge på skikkelig vis. Den blir jeg aldri lei av.

Avslutter Roy Lønhøiden, tar på seg hatten, hekter gitaren på skulderen og rusler bort.

Til høsten venter innspilling av en ny plate, men allerede denne helgen står Lønhøiden på scenen i Frognerbadet på festivalen Norwegian Wood. Han er også aktuell i disse dager med bidrag på samleplaten Pay Me My Money Down - The Bluegrass Album, sammen med blant andre Dolly Parton, Jonas Fjeld, Gillian Welch og Odd Nordstoga.