Gutteband, syngemenn og andre gode ord
Debatten om likestilling og mangfold i musikklivet må favne bredere enn kjønn og instrumentvalg, skriver Audun Molde, faglig leder for populærmusikk på NISS og foreleser på BI.

Teksten er hentet fra seneste utgave av MFOs blad Musikkultur, som er tilgjengelig på Narvesen nå.

Ordene og begrepene vi bruker skaper, reproduserer, bekrefter og utfordrer vante assosiasjoner. De brukes også retorisk i et spill om makt, status og hierarki. For noen år siden sluttet jeg å snakke om «jenteband», selv om jeg hører jenter bruke ordet. Av og til kan det være morsomt å se reaksjonen ved å omtale Kaizers Orchestra eller Datarock som «gutteband».

Når jeg foreleser i musikkhistorie omtaler jeg verken Bessie Smith, Joni Mitchell eller Madonna som «kvinnelige» musikere, mer enn jeg omtaler Jimi Hendrix eller ektemannen til bassisten i Sonic Youth som «mannlige» musikere. Og jeg kaller ikke høyst ulike artister som Elvira Nikolaisen, Marit Larsen og Ingrid Olava for en «jentebølge»; slikt får man overlate til VG Nett.


Kjønnsarbeidsdeling
I desember arrangerte UiO en konferanse om kjønn og rekruttering til musikkfeltet. På konferansen til UiO, hvor jeg også holdt et innlegg, var det mest snakk om kjønn og instrumentvalg. Begrepet kjønnsarbeidsdeling ble brukt som innfallsvinkel: Hvordan få jenter til å velge bandinstrumenter i kulturskolen, hvordan få gutter til å spille fløyte og danse ballett? Blir de hindret av noen? Hvorfor har de bare ikke lyst?

Jeg mener at en debatt om likestilling og mangfold i musikklivet må favne bredere enn kjønn og instrumentvalg. Det fremstilles som et problem at kvinner i jazz og populærmusikk stort sett «bare» synger, i stedet for å gjøre kompliserte ting som å programmere ProTools eller spille harmonisk intrikate gitarsoloer. Det underliggende premisset synes å være at det siste har høyere kunstnerisk verdi enn det første, og at sang er musikkutøvelse på lavt nivå. Det er jeg ikke enig i. Stemmen er det flotteste av alle instrumenter og har alltid vært det.


Makt og nedvurdering av vokalister
Men det er likevel noe her. Denne nedvurderingen av vokalistene kan forklares på en måte som gir mer mening: De som sitter med makta i musikkbransjen er gjerne låtskrivere, produsenter, managere – altså «bakmenn». Smak på ordet.

Og, slik bransjestatistikkene viser, er det flest menn som velger å bli turné- og studiomusikere, produsenter og låtskrivere. I TONO er det 81 prosent mannlige medlemmer. Under 16 prosent av pengene fra Gramo for radiospilling gikk i fjor til kvinner. Dermed er det menn som tjener mest penger på norsk musikk.

Mange gutter har i en viss alder noe større anlegg for hybris enn hva mange jenter har, og kaster seg ut i det meste uten å nøle. Det kan mange jenter lære av. Mange jenter har i en viss alder sterkere sosiale egenskaper enn gutter, noe som kan være en ressurs for å spille bandinstrumenter som avhenger av godt musikalsk og sosialt samspill. Det kan mange gutter lære av.


Les også: Susanne Sundfør vil ikke være "kvinnelig artist"


Ut med romantikken
La oss smake på ordet kjønnsarbeidsdeling også: Et ord med en litt muggen 70-talls eim av oppvask kontra dekkskift?

Slik kvinner en gang kjempet for å få bli advokater, prester og leger, skal de nå kjempe for å få bli gitarister, bassister og trommeslagere. I dagens musikkbransje slik jeg kjenner den, er kjønnsarbeidsdelingen for lengst blitt slik at de fleste må være i stand til å gjøre litt av alt for å makte å skape seg et levebrød. Det nytter sjelden med sang alene, man må forstå teknologi, business, kreativitet og håndverk. Den glamorøse og utskjelte «syngedamen» viser seg i virkeligheten å skrive, arrangere, produsere, undervise, programmere, bygge nettverk, betale studielån. Og synge.

Det romantiske bildet av den sensitive kunstneren møter hverdagsvirkeligheten til en selvstendig næringsdrivende.


Må lære bransjekunnskap
Når man kommer inn i en profesjonell setting, er det lett for en ung artist – uansett kjønn – å føle seg hjelpeløs overfor hele det profesjonelle apparatet og den tekniske logistikken. Mange har nok en redsel for å bli fratatt kontrollen, og et behov for å vise at «dette klarer jeg selv». Derfor er det viktig at vi i musikkutdanningen tilrettelegger for at talentfulle studenter lærer bransjekunnskap, teknologi og entreprenørskap.

De unge kvinnene (og mennene) som studerer populærmusikk på NISS, lærer i starten av studiet så basale ting som å opprette organisasjonsnummer og registrere seg som foretak i Brønnøysund, hvordan man anmelder låtene sine til TONO, og hvordan komme i gang med Cubase. Blant studentene våre som fordyper seg i tradisjonelt mannsdominerte emner som musikkteknologi og låtskriving, ser vi en tendens til at kvinnene gjerne er dem som gjør det best faglig.

Dette handler om noe mer enn sopran versus elbass. Er ikke den karikerte «syngedamen» en myte utgått på dato? For meg er «syngedamen» en ironisk men kjønnsnøytral metafor for han eller henne som kan synge eller spille pent, og ser bra ut, men faglig sett ikke har særlig peiling og ellers er ganske ubehjelpelig ute i et beinhardt arbeidsmarked. (Kan riktignok fungere greit som TV-underholdning en sesong eller to.)


Musikkfaglig stimulans
Jeg kjenner ikke til noen mekanismer i høyere musikkutdanning anno 2011 som hindrer kvinner en karriere i musikk – snarere er det vel tvert imot. Hvis det er et kulturpolitisk mål å endre mønstrene for kjønn og karrierevalg på dette feltet, kan vi også spørre hva som kan vektlegges enda bedre i musikkundervisningen i grunnskolen og i kulturskolene. Det er ikke nok å oppfordre jenter til å spille bandinstrumenter, som et slags moralsk eller kulturpolitisk imperativ. Det må ligge noe genuint bak som stimulerer til dette.

En spinoff-effekt kan godt bli økt likestilling i musikkfeltet, eller økt norsk musikkeksport, men stimulansen må være musikkfaglig.


Enkel analyse
Her er noen eksempler:

Musikk er mer enn tekst og melodi – de to parametrene som vokalister er mest opptatt av. Dersom vi vil ha flere instrumentalister, også blant jenter, kan vi kanskje vektlegge sterkere og mer kreativt flere musikalske aspekter enn disse?

En sang «handler om» noe, men den handler mest om seg selv og sin egen lyd. Har ikke lesning av grunnleggende populærkulturelle narrative strukturer et uutnyttet potensial, nærmest som allmenndannelse?

I læreplanene står det om komposisjon og musikkforståelse, og mange gode lærere gjør en fantastisk jobb. Når jeg ser hva ungdomsskoleelever skal igjennom av abstrakte matematiske ligninger og uforståelig fysikk og kjemi, kan jeg ikke skjønne hvorfor det skulle være så mye mer vanskelig eller irrelevant å lære alle norske elever å forstå og analysere enkle grunnstrukturer i musikken som omgir dem til daglig – som for eksempel periodefølelse, akkordrekker, hooks, formskjemaer og groover i poplåter.

Periodefølelse og groover er enkel matematikk satt i estetisk, emosjonell og kroppslig kontekst. Akkordrekker bygger tallrekka én til sju, og de fem-seks grunnleggende formene i popmusikk kan alle forstå, selv om de antakelig er ubevisste for 99 prosent av befolkningen som hører dem til daglig.

Litt mer av dette, i tillegg til sang – da ville også enda flere unge jenter begynne å lytte etter basslinjene i stedet for teksten, erfare repetitive åttetakters looper og spenningsoppbyggende pre-chorus i både ryggmargen og i hodet, leke med sin egen stemme gjennom et lydredigeringsprogram på laptop’en, telle oddetall opp til 13 og forstå poenget med det – og da får vi kanskje også litt flere jenter som instrumentalister, produsenter og låtskrivere om noen år. Og litt færre vokalister. Dersom det er et mål.


Mange av de beste er kvinner
Det er viktig å ha gode forbilder, steder å spille, og miljøer å vokse i. Mulighetene må være åpne for alle, men det er ikke alle som skal studere musikk eller bli profesjonelle kunstnere.

Musikkbransjen er en usikker bransje dersom man vil ha et noenlunde trygt levebrød. Den er en arena for kreative og arbeidsvillige risikotakere. Noen av våre mest profilerte unge låtskrivere er kvinner. Hanne Sørvåg, Ina Wroldsen og Simone Larsen er der, som forbilder for unge jenter og gutter som drømmer om å kunne produsere salgbare poplåter i et internasjonalt marked. Mange av de beste lederne, managerne og markedsførerne i musikkbransjen i Norge er kvinner. Trenger jeg en ekspert på «do it yourself»-business, er det Unni Wilhelmsen jeg ringer til. Jeg så mange jenter spille gitar på Bylarm i februar, uten at instrumentet så ut til å stå i noen stor konflikt med deres kropp – selv om slike problemstillinger sikkert er interessante å snakke om på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.


Trenger ikke trofeer
Kjønnsperspektiver er altfor viktig til å overlates til kjønnsforskere. Ut fra et uforskammet optimistisk og musikkfaglig ståsted tenker jeg slik: Vi trenger ikke jenter som spiller elgitar for å være tøffe, vise at de er like bra som gutta, innta en maskulin rolle i «kjønnsarbeidsdelingen», være kulturpolitiske trofeer, eller være prosenter i en likestillingsstatistikk: Vi trenger jenter som spiller gitar fordi de elsker gitar, elsker musikk, elsker lyd, elsker publikum.

Og det gjør kanskje de fleste av oss – enten vi er syngemenn, bakkvinner, gitarheltinner eller spiller i gutteband?