111 skiver: For lite blå toner
Dinamo Forlag gir i disse dager ut "111 skiver vi elsker", hovedsakelig ført i pennen av folk med god tilknytning til det viktige utestedet Blå, slik som Martin Revheim, Sigurd Reinton og Ole Rasmus Hjelle. - Resultatet er blitt en nokså lekker coffee table-bok, melder Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen. - Men den burde blitt så mye mer enn det.

Av Arvid Skancke-Knutsen

Blå er i manges øyne den viktigste musikklubben her hjemme de siste ti årene, og har satt store spor etter seg både nasjonalt og internasjonalt. Derfor er det definitivt med forventninger at man åpner opp "111 skiver vi elsker" - ikke minst som en velkommen tilvekst til den forholdsvis skrinne norske musikkbok-floraen.

"111 skiver…" er på 256 sider, med et lekkert format og et tiltalende ytre - men avslører ved nærmere gjennomgang fort en del svakheter. Boken, som ikke bare byr på 111 begrunnede dybdedykk i musikkens verden, men også 111 lister fra mer eller mindre sentrale skikkelser i norsk musikkliv, er til dels lite gjennomarbeidet, noe som per definisjon bør falle på forlagets kappe. "111 skiver…" burde kunne ha blitt tidenes referanseverk for norske musikkelskere, men velger isteden å gi seg selv et langt mindre mandat, og reddes først og fremst i land via de enkelte skribenters evne til å videreformidle sine førstegangsopplevelser og musikalske forelskelser.

La oss ta det positive først. Det finnes øyeblikk her som er blant det ypperste av norsk musikkjournalistikk, med en grad av entusiasme som til tider gnistrer og skinner: Boken starter strålende med "Sarah Vaughan with Clifford Brown" (Verve, 1954), der det i en nøkkelsetning heter: "Begge vet at det intime lydrommet som skapes er hennes plass." Og her ligger kimen til det aller beste i omtalene som denne boken har å by på - passasjer der nåtidige, norske skribenter klarer å fryse klassiske øyeblikk i internasjonalt musikkliv til papiret, og gjøre det til en innfallsport til en hel verden - en medrivende, kunnskapsrik og entusiastisk invitasjon til å ta del i musikkens vidunderlige univers.

Det finnes mange slike leseopplevelser i løpet av "111 skiver….", der undertegnede i farten kan trekke frem omtalene av f.eks. "Spiritual Unity" av Albert Ayler ("Lyden overdøvet været, og var større enn verden, akkurat denne novemberdagen… Jeg satt på fanget til eventyreren! Han trakk slanger, spøkelser og myke fløyelshjerter ut av Amerikakofferten…"), "Dummy" av Portishead ("Det er som om en ukjent kraft har tatt bolig i musikken. Og alt er akkurat som før, men samtidig helt annerledes.") og Svein Finnerud Trio ("Det eneste vi vet er at de skapte musikk større enn seg selv, dypere enn Oslo og vakrere enn huset lyden ble skapt i.")

Det er slike øyeblikk, i den hårfine streken mellom britisk-amerikansk hyperbole og personlig konfesjon, at de kollektive forfatterne av "111 skiver..." ikke bare gjenforteller myter, men selv er med på å formidle dem videre med en ny generasjons glød. I slike passasjer er forfatterene av "111 skiver…" tett på å fange selve essensen i musikkens vesen - den åpningen mot evigheten som øyeblikkets magi handler om.

Men, som Leonard Cohen en gang lot en av sine sang-personasjer uttrykke det: Why not ask for more?

For det må også sies at det finnes partier i denne boken, som virker som hastverks- snarere enn kjærlighetsbidrag. Aller dårligst fungerer det når norske kjendiser får skryte av sine musikalske preferanser, uten alltid å evne å sette ting inn i et større perspektiv. Og når anonyme skribenter i tillegg bruker "jeg"-formen til overmål, er det fritt frem for både blinkskudd og tomme tønner.

Und so weiter, som man sa den gang platene vaklet mellom ´33 og ´45. Redaktørene etterlyser helt mot slutten innspill omkring feilstavinger, og burde kanskje ta et enda større grep enn det i forhold til en eventuell ny utgave: Bruksverdien ved boken hadde blitt mye større om alle de 111 hovedoppslagene hadde vært utstyrt med rand-opplysninger av typen "Liker du denne? Prøv disse", samt om også de supplerende listene hadde vært supplert med utgivelsesopplysninger, etc. I dette førsteopplaget blir det sistnevnte primært bare en slags liste over "personer vi/forlaget kjenner, og hva som falt dem inn der og da". Det varierer fra det nærmest demonstrativt schizofrene til det genuint medrivende, og sneier innom det meste underveis, fra fotballspilller Dan Eggens utmerkede metal-fokus (som spenner fra Swans' "White Light From The Mouth Of Infinity" til Emperors "Anthems To The Walking At Dusk"), til stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen som smeller til med tre (!) album av D'Sound på sin liste over verdens beste utgivelser gjennom tidene. Og da kan man jo saktens undre seg på hva Høyres rådgivere drev med den dagen.

Men kanskje var de på konsert på Blå, og opplevde noe musikk på ordentlig? Med hovedredaktørenes bakgrunn skulle man ønsket seg at "111 skiver…" i større grad hadde vært en guide til den blåtonede, vanskelige og venstrevinklede musikken, og hadde skapt litt mer uro, nysgjerrighet og aha-opplevelser hos leseren. "111 skiver..." er tidvis så god at man irriterer seg over at løpet ikke er blitt fullført - spesielt når avsenderen er miljøet rundt Brenneriveien 9c.

Revheim, Reinton, Hjelle:
"111 skiver vi elsker"
(Dinamo Forlag)