Hvorfor får festivalplakaten skylda?
INNLEGG: Det er noe vås at kvinnelige musikere må prestere bedre enn mannlige for å få spillejobber. Nå må denne debatten tas et hakk videre, skriver Claes Olsen, bookingsjef for Øyafestivalen.

Debatten om kvinneandel på festivaler dukker opp hvert eneste år. Selvsagt er det bra med en debatt om antall kvinner på landets scener, men er de som engasjerer seg i saken så slappe at de bare klarer å lese festivalplakatene i juni hvert år? Festivaler er viktige i det store musikkbildet i Norge, men det er hos landets mange klubbscener den daglige aktiviteten i forhold til booking og konsertgjennomføring foregår. Dette arbeidet danner grunnlaget for at en festival av vårt kaliber kan eksistere og det er her vi hvert år plukker opp nye, spennende navn. Det er med andre ord mange andre temaer enn festivalplakater man burde debattere for å engasjere og motivere jenter til å starte med musikk, bygge karriere som musikere osv… Nå må noen ta denne debatten et hakk videre.

Jeg vil uansett kommentere noen av utspillene til Kjetil Moen.

I Øya har kjønn aldri vært et bookingkriterium, og kommer aldri til å være det. Kun det musikalske uttrykket har betydning, og det tror jeg de fleste er glade for. Siden vi landet på sterke 30 % band med kvinner i år, var vi spente på om noen som har kritisert oss tidligere i år ville skryte av oss. Slik ble det ikke. Til opplysning er det slik at blant band vi får tilbud om fra både norske og utenlandske agenter, er andelen kvinner langt lavere enn 30 %. I tillegg vil jeg anslå at ca 5 % av alle demoer vi får tilsendt er fra kvinner. Vi er derfor storfornøyde over at vi i år har landet på en solid andel kvinner som er verdige en plass på våre scener, ikke fordi de er kvinner, men fordi vi har trua på at de vil levere bra konserter.

Moen skriver om rene kvinneprosjekter. Hva er det for noe tull? Mener han at kvinner kun burde spille med andre kvinner? Vil ikke det beste for både kvinner og menn være om man spiller sammen? Menn vil berikes av flere kvinner i musikken, og kvinner vil berikes motsatt.

Dersom døtrene mine skal starte band om noen år og skulle komme til å spørre om råd vil jeg anbefale å finne de beste folka for den musikken de vil jobbe med, ikke la kjønn, hudfarge, nasjonalitet eller andre uvesentligheter begrense seg..


Menn booker kvinner og kvinner booker menn (og gudskjelov for det).
Jeg vil på ingen måte kritisere Roskilde, men vise at Moens påstand om at ”menn booker menn og kvinner booker kvinner” ikke stemmer. De to hovedbookerne på Roskilde er kvinner. På deres plakat er det blant de ni øverste artistene i år null kvinner (kun fem av de 32 øverste). Det er kun drøye 15 %. Altså halvparten av Øyas kvinneandel.

Som bookingansvarlig på So What var jeg den første i landet som fikk mange av navna fra elektrofeministbølgen fra årtusenskiftet. Le Tigre, Chicks on Speed, Peaches, Snowpony og andre spilte sine første konserter i Norge hos oss. Samtidig var ønskelista over band man aldri fikk booka lang. Det samme er lista over gode kvinnelige artister vi ennå ikke har hatt på Øya.

Det er litt catch 22 hvert år når debattanter slenger ut en liste over kvinnelige artister vi ikke har booka. Vi ser det ikke som vår oppgave å gå ut å forklare hvorfor vi ikke booker enkeltartister, men er opptatt av å promotere de vi har fått bekreftet. Å skulle gå i detalj på artister man ikke har bekreftet eller ikke ønsket til eget program, kan lett tolkes som drittslenging om disse artistene. Dette ønsker vi derfor ikke å gjøre. Videre har vi lange lister over artister vi ønsker for framtidige festivaler, hvorav mange er kvinner, men de holder vi helst for oss selv.


Det er ingen bragd å sette opp en lang liste med kvinnelige artister. Jeg kan også lage lange lister med kvinner jeg ønsker på Øyas scener eller til andre norske festivaler. Heldigvis skal vi arrangere Øya i mange år til, så vi vil nok få oppfylt mange av våre ønsker. Vi kjenner artistene på lista til Moen godt fra før. Man må ikke tro at vi ikke kjenner til eller ikke har forsøkt å booke artister selv om de ikke spiller på festivalen. Vi har nok mye bedre oversikt over kvinnelige artister enn mange tror. Barbara Morgenstern booka jeg på So What for sju, åtte år siden. Bat For Lashes har vi og mange andre prøvd oss på selvsagt, da hun har sluppet et av årets beste album. Joanna Newson nekter å spille festivaler. Mange av de andre har vi sett live, og i enkelte tilfeller har vi takket nei. Akkurat slik vi gjør med mannlige artister vi ikke faller for.

Når det er sagt, så setter vi alltid pris på tips om nye og gamle artister som kan være aktuelle for fremtidige Øyafestivaler. Dette gjelder kvinnelige og mannlige soloartister, jenteband, gutteband, band med en kvinne og to menn, band med to kvinner og en mann osv osv ...... men selvsagt er det viktigst om musikken er bra.


Moen påstår også at kvinnelige musikere må prestere bedre enn mannlige for å få spillejobber. Dette er noe vås. Hvor har han det fra? Har han arbeidet med kvinner som har blitt nektet å bli spille pga kjønn? Her må han nesten komme med noen eksempler på kvinner som føler dette på kroppen. Jeg har selv drevet plateselskapet Racing Junior i mange år, og av de 13 bandene vi har signet, så er fem av de med kvinner. Ingen av disse har noen gang hatt problemer å få spillejobber pga kjønn.

Jeg skriver innledningsvis at denne debatten må tas videre og ikke kun gjelde festivalplakatene en gang i året. Det som er en vesentlig her er å legge forholdene til rette for at flere jenter i ung alder begynner med musikk, og at de underveis motiveres til å å bygge en karriere ut av musikken. Det samme gjelder også for å få flere kvinner inn i musikkbransjen. Motivasjon er viktigere enn kvotering. Jeg tror ikke det er mange som mener at kvinner ikke er kompetente nok.


Nå er det slik at veien inn i musikkbransjen ikke nødvendigvis er gjennom utdannelse, men gjennom engasjement ved å starte små businesser selv eller å engasjere seg gjennom frivillig arbeid i studentorganisasjoner, festivaler eller andre organer. Vi i Øya ser store endringer, da det er flere og flere av de frivillige som er jenter. I fjor var andelen kvinnelige frivillige ca 60 % og i år er den ca 65 %. Det samme gjelder faktisk publikum hvor det i fjor var 63 % kvinner som kom for å oppleve programmet vi hadde satt sammen. La oss håpe at mange av disse bærer på en motivasjon til å starte bookingbyrå, management, plateselskap eller band, for den saks skyld. På lengre sikt vil dette føre til endringer i forhold til hvordan det var når vi startet Øya for ti år siden.

La oss nå vie spalteplassen til de fantastiske kvinnene som skal spille på festivalscenene i sommer. La oss bidra til å bygge opp noen rollemodeller som kan inspirere og motivere unge jenter til å begynne med musikk, i stedet for å henge oss opp i de som ikke får vist seg fram i år.


Claes Olsen er bookingsjef for Øyafestivalen