Pluralismene – Lever de?
ULTIMA PROGRAMERKLÆRING: Det er i erkjennelsen av at den beste musikken fortsatt er en motstandens musikk, at ULTIMA 2008 står i pluralismenes tegn. Ikke den ene motstanden, men de mange, der kravet om mange verdensbilder og retninger utfordrer vanetenkningen, som helst vil ha virkeligheten på geledd, forståelig, gjenkjennelig, kalkulerbar..., skriver direktør Geir Johnson.

Av Geir Johnson

Hva er det som gjør at noen verk vekker motstand i sin tid, mens andre tilsynelatende bare aksepteres og glir inn i repertoaret?

Og på den annen side: Hva skal til for at en kulturell praksis blir problematisert og betraktet på sine egne premisser i sin samtid?

I kjølvannet av den enorme økonomiske og sosiale utvikling vårt samfunn har gjennomgått siden 2. verdenskrig, har kunstnere av mange slag forsøkt å forstå og fortolke disse endringene og hva de har medført for kunstens del. Hvordan påvirkes kunsten av å bli skapt i samfunn med relativt stor grad av ytringsfrihet, og en mulighet for statsstøtte for marginale prosjekter? Man kan peke på forfattere som Ole Robert Sunde og Dag Solstad, som hver på sin måte forsøker å gi en beskrivelse av språkets og ytringsfrihetens begrensninger. Når synspunktene en sjelden gang blir diskutert, flammer det til i offentligheten.

Historisk sett kan man også trekke fram tysk-svenske Peter Weiss, som i sitt trebindsverk Motstandens estetikk fra 1975 forsøkte å gi en beskrivelse av kunstens mulighet til å formulere en opposisjon, i ly av fascismens og kommunismens herjinger i 30- og 40-tallets Europa. For Weiss, som for filosofen Ernst Bloch, representerte kunsten et håp om en human dimensjon, en dimensjon som gjentatte ganger ble ydmyket, og som han likevel fortsatte å slåss for.

Om vi går fram til vår egen tid, har forfatteren Thure Erik Lund tegnet et bisart portrett av vårt land gjennom de siste 10 år av sitt forfatterskap. Ett av hans hovedprosjekter har vært å vise hvordan kulturpolitikken skaper handlingsrom for de mest absurde kunstprosjekter, der ingen hendelse er for spissfindig bare begrunnelsen er god nok, og der ytringsfriheten ikke lenger har noen betydning fordi det ikke finnes noen kvalifisert motstand i statsapparatet. Denne betraktningen når sitt høydepunkt da forfatterens jeg-person møter en avgått kulturminister nede ved Akerselva sent en kveld, der de to er like tilsidesatt.

Den nye musikken står hele tiden i en kulturell spagat mellom disse perspektivene. Den er på ett vis motstandens estetikk, ikke mot brutale krigshandlinger og terrorregimer, men mot den kommersielle teppebombing av samfunnets lydkanaler. Samtidig har mange komponister definert sin egen virksomhet som en motstandens estetikk. For den moderne musikkens mest radikale krav – kravet om å lytte til det overskridende, eller endog til stillheten - er fortsatt tilstede som et absolutt premiss. Og det er her, i møte med de viktige verkene i vår tid, at vi opplever hvordan noe musikk faktisk fortsetter å fornye og fordype vår evne til å sanse og forstå.

Det er i erkjennelsen av at den beste musikken fortsatt er en motstandens musikk, at ULTIMA 2008 står i pluralismenes tegn. Ikke den ene motstanden, men de mange, der kravet om mange verdensbilder og retninger utfordrer vanetenkningen, som helst vil ha virkeligheten på geledd, forståelig, gjenkjennelig, kalkulerbar. For dagens musikk er preget av mangfold, av mange stiler, mange sannheter, og ikke minst mange retninger som teoretisk sett kan settes opp mot hverandre, slik forholdet mellom Schönberg og Stravinsky ble framstilt som en krig, eller forholdet mellom minimalisme og serialisme, for nå å ta noen vanlige motsetningspar.

Eksisterer det en slik estetisk krig i dag? Om vi ser tilbake på etterkrigstidens musikkhistorie, tegnes det ofte et kart hvor det ser ut som om musikkhistorien består av harde teoretiske og estetiske kamper som ble utspilt i konsertsalene. Man hører om komponister som måtte gå spissrotgang mellom musikerne, man hører om teoretiske retninger som har hersket over andre i tiår etter tiår. Men symptomatisk for mange av disse kampene er at motstanderne sjelden har befunnet seg på samme arena. Om en Stockhausen var i Darmstadts forelesningsrom, så var en Henze i operahuset i München. Mens en Louis Andriessen fant seg best til rette i Amsterdams jazzklubber, var en Jonathan Harvey opptatt av å bedrive sin eksperimentering i studioets hierarki. Derfor var det aldri egentlige dueller som utspilte seg, snarere posisjoner og praksisformer som ble fortolket som noe annet.

Uavhengig av alle disse – som representerer en musikalsk spisskompetanse på hver sine felt, har man en stor gruppe skapende kunstnere som har skrevet musikk for orkestre, operahus, salonger og radiostasjoner, men som kanskje aldri har fått del i den nimbus og aura som følger med statusen som internasjonalt stjerneskudd på kunsthimmelen. Kanskje kan man også se det å ”levere varene” i form av verk som fungerer og går inn i repertoaret, som en form for opposisjon. Verk som blir spilt ikke én, men kanskje ti ganger; komponister som har forsøkt å fornye musikkhistorien ved å bevege seg langs andre akser, hvorav publikums forventning er én.

Man kan egentlig spørre seg nå, om disse historiske og estetiske motsetningene handler mer om ulike praksisfelt enn om estetikk og dyktighet?

Jeg tror ikke det er noe enkelt svar på dette, men det har jo ofte vært morsomt å observere at mens Ultima av noen framholdes som en bastion for de radikale og nærmest ensrettede musikalske uttrykk, så har vårt prosjekt handlet om å presentere et stadig bredere uttrykk og et mangfold av tradisjoner innenfor profilen. Noen ganger oppfattes dette, andre ganger ikke, men det som ligger til grunn for programvalgene er uansett ambisjonen om å finne fram musikk som har utsagnskraft overfor vår tid. Hvorvidt denne musikken er skrevet i 2008 blir sånn sett et underordnet spørsmål. Det har likevel vist seg at Ultima har blitt åsted for det nyeste, og det i en ganske sjelden grad. Det er vi glade for, for det betyr i det minste at kunstnerne finner festivalen meningsfull og attraktiv.

Uansett hvor ”stor” eller ”viktig” en festival for samtidskunst blir, tror jeg man må huske på at den alltid bør ha et element av gerilja i seg, i den forstand at den bør våge å slippe til det opposisjonelle, det ubehagelige, det som blir avvist, enten det blir avvist for å være for tradisjonelt eller for eksperimentelt. I et historisk perspektiv er det også viktig å kjenne til hvordan verk som i dag er en del av repertoaret, var opposisjonelle utsagn i sin tid.

Derfor kan vi fortsatt spille John Cages klaverkonsert fra 1958, fordi den også i dag utgjør et opposisjonelt utsagn, et utsagn som på mange måter er motstandens estetikk i sin essens.

Geir Johnson er direktør i Ultimafestivalen. Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok med tillatelse.